Kommentar

Jeg har begynt å like å gå i kirken. Fordi mennesket trenger å gå i et rom som er annerledes, hvor det vanlige kjas og mas er stengt ute, hvor blikket er rettet mot helt andre mål.

Eidsvoll kirke er dessuten en svært vakker middelalderkirke, og ligger hvor Eidsivating sto i norrøn tid.

Men selv kirken lar seg idag fange inn av politiske konflikter, og drar dem inn i kirkerommet, uten å forstå hva de gjør.

Eidsvoll kirke har en god prest. Gudstjensten ble overført i NRK radio, og er derfor hørt av det ganske land. Det er derfor berettiget å kritisere det som er tvilsom politisering.

Prekenen var original. Presten haddde invitert samtalepartnere til å snakke om det som var sentralt i dagens tekst: «hvor kommer hjelpen fra?» Siden det var 17. mai begynte «samtalen» med 1814, og konservator Torleif Hamre ble bedt om å fortelle om hvilken rolle kirken spilte. Presten stilte et moderne spørsmål: brukte eller misbrukte Eidsvollmennene religionen eller var det av overbevisning? Et anakronistisk spørsmål, vil jeg tro, for folk den gang var det ikke noe slikt skille. Det blir å etterpøve historien med dagens målestokk.

Hamre nevnte et interessant begrep: noe han kalte «den norske friheten» – om det spesielle ved den norske nasjonalismen. Det hadde fortjent mer plass.

Presten nevnte at Eidsvollmennene også var preget av fremmedfrykt, nok et moderne ord, med en helt spesiell konnotasjon, og forbød innreise for jøder, jesuitter og munkeorder. Wergeland arbeidet for dialog mellom kristne, muslimer og jøder, nevnte han, men var det ikke for jødenes rett spesielt?

Neste gjest var en representant for russen som var engasjert i Kirken Nødhjelps prosjekt i de palestinske områdene. Hun sto opp og fortalte om dette arbeidet, under vinkelen: at alle ikke er så heldige å nyte friheten. Jenta fortalte at hun hadde vært flere ganger på besøk hos palestinerne og visste hvilke kår de levde under. Hun sa de lengtet etter rettferdighet.

Jenta er elev ved Eidsvoll videregående som i samarbeid med Kirkens Nødhjelp støtter en yrkesskole i Øst-Jerusalem. (I vinter var Atle Sommerfelt på besøk og fikk overrakt en sjekk på en halv million.)

I forlengelsen av dette gikk kollekten til den evangelisk-lutherske kirke i det som ble kalt «Det hellige land og Jordan». Det ble ikke sagt om det var palestinere i de okkuperte områdene, eller om det ble brukt om både palestinske og israelske områder.

Hva er så galt med dette? Det er galt fordi alle vet hvem det er som hindrer retten i å skje fyldest for palestinerne: det er israelerne. Men dette burde en prest i den norske kirke vite er problematisk på en 17. mai.

Hvis man nevner Henrik Wergeland og jødeparagrafen i det ene øyeblikk, burde man kanskje forstå at det ikke er helt uproblematisk å snakke om palestinernes lidelser i neste. Hvorfor ikke? Svaret ligger på mange plan. For det første er ikke palestinernes lidelser bare noe jødene har påført dem. Det ser man i disse dager i Gaza. Hvis man da ikke mener at opprettelsen av staten Israel er en feiltakelse. Men det mener neppe en prest i den norske kirke.

Den jødiske staten er truet av sine omgivelser. Palestinerne har tatt i bruk barbariske metoder, som svekker deres saks legitimitet. Partiet som vant det demokratiske valget i januar 2006 ønsker staten utslettet.

Det burde mane til litt større forsiktighet. Europa og Norge har en gjeld til jødene som aldri kan betales. Det er det bottom line. Men jeg er redd: ikke i den teologien den norske kirke idag bekjenner seg til. Der handler det om å være god. Men det er en godhet på andres bekostning.