Kommentar

«Aldri mer!» er den sterkeste moralske appellen vi kjenner. Lørdag lød den igjen nedenfor Akershus Festning, på den internasjonale Holocaust-dagen. Men hva er det den betyr i vår tid?

Den betyr for det første at fortiden brukes didaktisk: Det som graves frem fra fortiden brukes til å advare mot gjentakelser i nåtiden.

Kunnskap om norsk medskyldighet i mordet på jødene har vært lav. Først de senere år er den blitt del av den offisielle sannhet. Med opprettelsen av HL-senteret er det tatt noen grep for å rette på dette. Om noen år vil vil få dokumentert at norske frontkjempere deltok i masseutryddelsen på Østfronten. Ikke spesielt overraskende. Kanskje vi også vil få høre om hvordan personer innen Hjemmefronten aktivt eller passivt saboterte at hjelp til jøder ble prioritert? Foreløpig befinner man seg ved politimester Knut Røed. I bakgrunnen ligger rettsoppgjøret og rettsapparatets vurdering av delaktighet i jødedeportasjonen kontra hjelp til Hjemmefronten. Det siste ble vurdert langt høyere enn forbrytelsene.

Men også dette kan føyes inn i det mea culpa som Holocaust-markering idag har stadig sterkere innslag av. Det er blitt en markering til forsvar at det multikulturelle fellesskap: nå er det standard at ikke bare jøder, men også roma og sinit, handikappede og homofile skal være representert. (Da burde også sekter som Jehovas vitner vært med).

Kristin Halvorsen ivaretok den pedagogisk/moralske undervisning under lørdagens markering. Tidligere har man underkjent at Grunnlovens paragraf to forbød jøder og jesuitter adgang til riket. Nå skyves det frem. Ordene er de samme som idag: «Fremmedfrykt og rasisme». Det veves et bånd mellom fortid og nåtid og lærdommen er ikke til å ta feil av. Det er en advarsel til oss, de innfødte norske, om å ta oss i vare, og ikke begå dumheter.

Er det så enkelt? Jeg er redd tiden har løpt fra dette enkle budskapet. På mange plan:

Selve det grunnleggende «Aldri mer!» er grundig diskreditert av ettertiden: ved Stalin og Mao, Pol Pot, Sukarno, Bosnia, Rwanda og nå Darfur. Det er gått over til å bety: «Aldri mer skal tyske soldater tenne ovner og drepe jøder som under annen verdenskrig.»

Istedet har det fått en moralsk-didaktisk betydning for våre nye multikulturelle samfunn. Det er problematisk, ikke bare for jøder.

Det hamres og hamres: majoriteter er farlige for minoriteter. Men man tør ikke berøre at minoriteten i dette tilfelle kan ha et høyst ambivalent og tvilsomt forhold til majoriteten, for ikke å snakke om hva den samme minoriteten mener om den minste minoriteten: jødene.

I klartekst: en del av innvandrerne, og spesielt de fra muslimsk-dominerte land, er mer bundet til sin religion og/eller opprinnelsesland enn til sitt nye land. For mange danner Norge en kulisse til deres nye liv. Det er en mangel på forståelse for hvilke verdier det norske demokratiet er bygget på, eller en likegyldig eller fiendtlig holdning til disse verdiene. Ordet diskriminering og rasistisk blir i en slik sammenheng problematisk.

For ikke å snakke om forholdet mellom denne raskt voksende minoriteten og jødene. Det er allment kjent, men likefullt noe ubehagelig å snakke om at det blant mange av muslimene finnes en sterk antipati mot ikke bare israelere, men også jøder, som jøder.

Når man derfor lager en lærestokk av Holocaust, som man refser med for å beskytte våre nye minoriteter, ligger de indre motsigelsene så opp i dagen at den som later som ingenting, slik Kristin Halvorsen gjorde, ikke kan skylde på godtroenhet. Derfor sto flere av tilhørerne lørdag med ryggen til Halvorsen.

Den tyske prest og motstandsmann under krigen, Martin Niemøllers dikt om bot og anger for at han ikke hadde forstått da «de» kom og hentet naboen, er blitt en gjenganger ved slike markeringer. Den rommer essensen av den Den andre-etikk som kan være både dyp og overflatisk. Diktets jeg foretok seg intet da de hentet sosialisten, fagforeningsmannen, den handikappede, jøden, for han var ingen av delene. For sent forsto han at det var hans tur.

Men hvem er hvem i dagens situasjon? Det er en enkelhet i dagens oppbyggelighet som klinger hult. Tyskerne kommer ikke igjen. Hvem er da tildelt rollen som bad guys og good guys? Det sies at «vi» må passe oss, men ikke «de». Kanskje det er grunn til det. En del mennesker reagerer idag så kraftig på islamismen at de idylliserer vestlig historie. Nazismen oppsto i Europa. Gasskamrene og ovnene lå her. Det skal vi aldri glemme.

Men får vi noe ut av å slå folk i hodet med fortiden når vi snakker om utfordringene ved det mulitikulturelle samfunn? Jeg tror ikke det. Jeg tror snarere det tildekker nye konflikter, som er kompliserte og vanskelige, men i hovedtrekk inneholder elementer hvor nazismen og Holcaust ikke har noen relevans.

Det har dessverre antisemittismen, som de nye innvandrerne i stor grad deler. Hvis det blir tabu å ta opp, i den gode saks tjenste, har man virkelig forrådt ikke bare minnet og historien, men også dagens jøder.

Derfor har de moralske pliktøvelsene til Kristin Halvorsen & Co begrenset verdi.

Hvis man virkelig mener at minnet om Holocaust skal bety noe for samtiden, må det være for å si høyt og tydelig at jødene trenger et hjemland som aldri før. Å ignorere islamismens genocidale karakter, og ignorere truslene om utslettelse av staten Israel, er hva Holocaust-markeringen i vår tid, handler om.

Forsvar av minnet om Holocaust er også forsvar av staten Israels rett til å eksistere. At spørsmålet om jødenes eksistens igjen er reist, er også rettet til oss europeere. Europa har et historisk ansvar for Israel. Hvis vi løper fra det vil vi trolig også mislykkes med det multikulturelle prosjektet.

Derfor ligger hovedpunktet for dagens Holcaust-dag et helt annet sted enn det Halvorsen foredro.

Hun nevnte avisene i 30-årene, for å vise hvor «angrepet» Norge var, og nevnte spesielt Aftenposten som på lederplass roste Tyskland og dets nye leder. Oversatt til godt norsk: vokt Dem for ekstremismen.

Men Aftenposten var ikke ekstrem den gangen. Den praktiserte samme moderasjon som idag. Moderasjon, midt på treet-politikk i 30-årene betød å vise forståelse for tyskerne og deres vanskelige fortid. Et stort folk var blitt ydmyket, etc. Den samme moderasjon får Aftenposten idag til å si at «jo, Ayaan Hirsi Ali har nok mye rett når det gjelder de ekstreme islamistene, men neppe når det gjelder integrasjonen av flertallet».

Kan moderasjon være like farlig som ekstremisme? De ubehagelige spørsmålene er ikke de mest opplagte.