Kommentar

Endlösung er et slikt drama at det ikke egner seg for enkle fortellinger. Det er et stort tussmørke  og mange skygger. Å dra fortidens forbrytelser inn i dagens politikk, er en farlig sport. ID-bevis for Rachel Feinberg.

Marte Michelets bok om det norske Holocaust handler ikke om det som skjedde. Derfor blir kritikken av henne på faglige premisser en skyggeboksing. Boken handler om dagens politikk: Den er en omskrivning av det mest følsomme punkt i vår historie slik skylden legges på Hjemmefronten og krigsheltene. Glansen skal av.

Det er flere sideløpende spor i denne fortellingen: Ett er at et nytt moralsk Norge ber om unnskyldning for fortidens feil: Det begynte med kongens unnskyldning til Kiberg-partisanene i Finnmark. De var kommunister og ble ikke pent behandlet under den kalde krigen. De fikk posthum oppreisning.

Det er et særkjenne ved denne nye unnskyldning og påtagelse av skyld for fortidens feil: Den kommer alltid når de forurettede er borte. Det gjør at ordene kjennes lette. Det koster ikke stort å si unnskyld når man slipper å se folk i øynene.

Den siste unnskyldning var overfor norske kvinner som innlot seg med tyskere. Det var ikke bare tyskertøser, men også jenter som forelsket seg og betalte en vedvarende pris etter krigen.

Tenk om undervisningen kunne bli litt mindre moralistisk og heller si til den oppvoksende slekt: Slik er menneskene. De er ikke bare gode. Krig gjør noe med et folk.

Men i stedet går Michelet til den motsatte ytterlighet: Hun tar en av de mest traumatiske hendelsene under annen verdenskrig og holder rettergang over heltene. De slipper ikke heldig fra det. Det insinueres at motstandshelter hadde antisemittiske holdninger, at de plyndret jødene for verdier og at man deretter la lokk på det som skjedde. Historikerne har vært med på tildekkingen og hvitvaskingen.

Den som hører to yngre historikere, Mats Tangstuen ved det jødiske museet og autoriteten på det norske Holocaust, Bjarte Bruland, hører med en gang hvilket ærend Michelet er ute i. De kjenner hennes bakgrunn i ML-bevegelsen og hennes personlige karakter, som ikke åpner for nyanser, men de får seg ikke til å henge bjella på katten. Kanskje det er fordi debattene utspiller seg i bastionen NRK, som står på Michelets side.

Fredrik Solvang er ikke dum, men han gjør seg dum når han spør: Hvorfor ble ikke Gunnar Sønstebys ord om at Hjemmefonten ble varslet om jødeaksjonen tre måneder i forveien, tatt på alvor? Hverken Tangstuen eller Frode Færøy klarer på sparket å si hvorfor Ragnar Ulstein og Hjemmefrontmuseet tilla Sønstebys ord stor vekt: De mente det måtte bero på en erindringsforskyvning. Når en slik mulighet virket plausibel, kan det både ha å gjøre med Sønstebys rolle, han var SOE-kontakt og satt ikke sentralt i Hjemmefronten, og kanskje også noe å gjøre med hans karakter. Noen snakker lett, og kan forveksle noe av det de har hørt i ettertid med noe de hørte selv. Holocaust-litteraturen er full av eksempler på historier som viser seg ikke å stemme.

Dette vet Solvang, men han velger å stille et retorisk spørsmål som gir Michelet poeng: Hvorfor ble han ikke trodd?

Samtidig kutter han av faghistorikerne når de forsøker å vise hvor kompliserte forholdene var.

Michelet er representant for den nye hyper- eller overmoralen som rir Vesten som en mare.

Perspektivet er retroaktiv historieskrivning: Dagens politiske behov projiseres bakover. Slik blir fordommer mot jøder, som det fantes eksempler på før krigen, til noe mye mer ideologisk og betent. En motstandsmann som Tore Gjelsvik settes i en kontekst som er helt malplassert. Barna skriver i en kronikk i Aftenposten: Vi er barn av en av motstandsmennene i Marte Michelets bok. Hennes historiefortelling er falsk.

I notene skriver Michelet: «Men han (Tore Gjelsvik) gir dessverre aldri noen refleksjoner om hvordan han forholdt seg til den rasebaserte, antisemittiske, snevert bondenasjonalistiske ideologien han vokste opp med.» En rimelig fortolkning av disse setningene er at barndomshjemmet var preget av slike holdninger.

Bilde fra 1949 viser Lina og Eystein foran, og barna Liv, Odd, Tore og Åsa bak. Foto: Privat

Michelet legger imidlertid ikke frem noen kilder som underbygger at Eystein Gjelsvik sto for antisemittisme, fascisme, snever bondenasjonalisme eller sympati med Det tredje riket. Vi som er hans barnebarn, kjenner oss ikke igjen i en slik beskrivelse.

Vår far, Tore Gjelsvik, skriver i sine memoarer at han selv hadde liten sans for de nasjonalromantiske og reaksjonære strømninger han som geologistudent kom i kontakt med i Nord-Gudbrandsdalen før krigen. Det var altså ikke noe han kjente igjen fra hjemmet.

Det hjelper ikke.

Marte Michelet vinkler historien slik at folk skal tro at vår far og farfar hadde pronazistiske og antisemittiske sympatier før krigen. Det er en sårende og fornærmende insinuasjon. Det kaster skitt på en familie der flere av barna tok aktivt del i motstandsarbeidet – med risiko for sine egne liv.

Men en slik konklusjon får regnestykket til å gå opp. Den ideologien Michelet representerer, er ikke overvettes opptatt av sannhet. Viktigere er det å få frem en sannhet som ligger på et høyere plan: Den er beslektet med stalinismens essens: Ikke hva som skjedde, men hva som er sant på et overordnet plan. Hva som tjener Saken.

Det har skjedd noe i Norge de siste tyve år som gjør at trauste nordmenn tror at Gyldendal har begått en feil.

Det forundrer oss at forlaget har latt Michelets påstander om familien Gjelsvik på Ski passere.

Bakvaskelsen er ingen feil, den er villet. Det er en ny historie Michelet skriver, og den er ment å skape et nytt folk på restene av det gamle. Hvis selv Hjemmefronten var infisert av antisemittisme, må det en renselse til.

Hvor mange skyldige må det ikke finnes? Hvilken krigshelt går fri? Hvis heltene sviktet, er det ikke da duket for en botsgang som overgår alle andre. Vi er over på det religiøse felt.

Det finnes bare én måte nordmenn kan gjøre det godt igjen: å omfavne det nye Norge og ikke slå inn på en vei som avviser nye landsmenn.

Gjentakelse

Det disse menneskene ikke vil se, er at det er deres politikk som minner om og legger opp til en gjentakelse av fortidens unnlatelser.

Vi må til Danmark og Kim Møller for å finne en statistikk som viser en ubehagelig sannhet. Den er på toppen av det hele laget av en nordmann: Johannes Due Enstad.

Jødehatet vokser i Europa, og jødene rømmer Frankrike og Storbritannia. Men det politisk korrekte Norge vil ikke si hvem og hva de rømmer fra. De rømmer fra miljøer som føles truende og der tilliten til fremtiden er borte. De rømmer fra akkurat den samme unnfallenheten som gjorde Holocaust mulig. Myndigheter, sentralt som lokalt, snur seg bort. Mediene vil ikke rapportere. De mediene som gjør det, blir anklaget for å være høyreekstreme.

Slik kan fortidens forbrytelser brukes til å stoppe munnen på dem som forsøker å advare om hva som skjer.

Norges elite er gjennomsyret av den samme naive unnfallenheten som gjorde at halvparten av de norske jødene ble drept. Men det var en unnfallenhet som gjaldt hele Norge. Naiviteten og blindheten er fundamentalt norsk og gjorde tyskernes invasjon mulig. Å fokusere på fordommer mot jøder fordreier perspektivet og roter til hva som er det primære og det tertiære.

1942 er tidlig i krigen, men ett år etter invasjonen av Sovjetunionen. Ryktene om massedrap på jøder og kommissærer hadde nådd Vesten. Men det tok lengre tid før nyheten om Endlösung ble kjent, og enda lengre tid før det ble erkjent.

Document forlag utga i 1991 Walter Laquers «The Terrible Secret» (Det ufattelige var sant. Historien om hvordan Vesten fikk kjennskap til Endlösung). Et av de sentrale tema er: Hva vil det si å vite? Menneskene i de vestlige demokratiene hadde ikke fantasi til å forestille seg Endlösung. Selv ledelsen i Det tredje riket snakket ikke høyt om Endlösung. Det var den forferdelige hemmeligheten. Men selvfølgelig lekket det ut. Vakter i KZ-leirene og Einsatsgrupper hjemme på perm klarte ikke holde munn.

Historikeren Raul Hilberg opererer med tre typer roller: ofre, tilskuere og gjerningsmenn.

Den som vil forstå den norske Hjemmefronten, må forstå hva okkupasjonen gjorde med menneskene. Michelet vil ha oss til å tro at Hjemmefronten hørte hjemme blant tilskuere og passive medløpere. Slikt er mulig hvis man overser kronologi og andres faghistoriske arbeid.

Den viktigste grunnen til at færre jøder ble reddet i Norge enn i Danmark, var at de norske ble tatt i 1942 og de danske ett år senere. Høsten 1943 var et helt annet scenario enn 1942.

En ny oppkobling

Tidligere har norsk krigshistorie vært opptatt av 9. april, av om Norge var i krig etter at kongen forlot Norge, om rettsoppgjøret og ansvar for hvor uforberedt Norge var. Michelet legger et helt nytt løp, der selve vår oppfatning om Norge og norsk historie skal opp for det nye Norges domstol. Der viser det seg at mange av heltene ikke holder mål.

Norske faghistorikere kvier seg for å gå inn i denne debatten. De værer fare. De blir kanskje nødt til å forholde seg til premisser de kun diskuterer på kammerset.

Men Michelet har tatt dem som gisler for sin nye fortelling om Holocaust. Skal de forsvare seg, må de først skille fortiden fra nåtidens politikk. Dette er ikke så lett som man skulle tro.

Etter debatten om Michelets bok hadde Fredrik Solvang en oppfølger: En yngre kvinne med afroamerikansk bakgrunn ble i detalj utspurt om sitt forhold til hud og hår basert på hvordan omgivelsene forholdt seg til henne. Svaret er gitt: I Norge er det ikke enkelt, for du blir hele tiden påminnet om at du ikke ser ut som flertallet.

Solvang brukte de antirasistiske termene som har fått en rasistisk vri: Det er lov for de politisk korrekte å diskutere rase på en måte som ville blitt kalt rasistisk hvis andre gjorde det.

Dette er akkurat samme fenomen som i USA, der HVIT skrives med store bokstaver og omtales som grunnleggende rasistisk. Det nærmer seg en essensialistisk forståelse: Det er slik hvite er.

Etter Trump har denne raseforståelsen skutt fart.

Det er denne retningen NRK-toget er koblet på, og norske medier er med.

Hvem skal ta et oppgjør med en godhet som viser seg å være forkledt ondskap?

Document følger debatten i USA og gir deg nøkkelen til å forstå hva som skjer her.

 

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

For andre bidragsmåter, se vår Støtt Oss-side.

 

 

Kjøp «Det ufattelige var sant» av Walter Laqueur fra Document Forlag her.