Kommentar

9. april er et nasjonalt traume. 22/7 ble et nytt. Vi har ikke bearbeidet noen av dem. I stedet faller vi for fristelsen til å erstatte dem med myter. Myter har ikke legende effekt. Det har bare sannheten, hvor brutal den enn er.

Det var historikeren Tor Bomann-Larsen som først trakk en linje fra 9. april til 22/7. Han gjorde det like etter Gjørv-kommisjonens knusende rapport forelå. Opptakten, håndteringen og – skulle det vise seg – etterspillet – er slående parallelle.

Unnfallenheten før 9. april var systematisk. Den var ikke enkeltpersoners svikt. Den var villet politikk. Man evnet ikke og ville ikke se hva som bygget seg opp ute i Europa.

Unnfallenheten har mange navn: Appeasement  var den generelle politikken, som for noen ble til medløperi og kollaborasjon.

haakon.olav

                                                                                     Foto: Kongen og kronprisen forlater Norge

Bomann-Larsens bok Svaret er en tour de force av en bok. Han viser hvordan landets ledende menn var på nippet til selv å bli kollaboratører. De ble reddet av en konge med dansk blod som tok sitt løfte Alt for Norge på alvor. Bomann-Larsen forstår hvilken politisk trussel Nazi-Tyskland utgjorde og hvor smarte tyskerne var når de fremsatte sine «tilbud». Norge var nære på å miste sitt kongehus.

Disse to fasene: nedrustningen før krigen, unnfallenheten som politikk og handlingslammelsen 9. april er intimt forbundet. Hvis man står i en uventet situasjon og er uforberedt, inntrer handlingslammelse. Det gjorde det 9. april og det gjorde det 22/7.

Har vi lært?

Svaret er nedslående. Selv ikke 22/7 har vi lært av. Utøya er i ferd med å bli kapslet inn i sin egen tidslomme. Det er ikke bra. Det er ikke bra for inkorporeringen av den verste forbrytelsen i fredstid i den nasjonale hukommelsen, og det er ikke bra for de etterlatte. Striden om minnesmerket på Sørbråtan, og ikke minst gjennomtrumfing av et stort AUF-senter på øya, vitner om en prosess hvor man har feil utgangspunkt og ikke forstår de dypere traumene, til lokalbefolkning og de etterlatte.

Ingen påtok seg ansvaret for 22/7, selv om den øverste politiske leder sa han tok ansvaret. Likevel ble han sittende. Tilsvarende var det etter krigen snakk om riksrett, men ingenting skjedde. Det var reaksjoner på at loven om NS-medlemskap fikk tilbakevirkende kraft. Et rettslig oppgjør med den politiske ledelsen kunne skapt en balanse. Det er vanskelig å kalle f.eks. utenriksminister Halvdan Kohts oppførsel for annet enn grov uforstand.

Hans navn blir forbundet med blindhet på grensen til svik. Likevel kom det en ny biografi om ham for to år siden som løftet ham frem som en foregangsmann for fredsnasjonen Norge. Det var visst på tide med en revisjon av historien. Kanskje det foreligger en slik forbindelse mellom datidens Folkeforbund og dagens fredsnasjon, men da med en helt annen undertone enn man kan avlese i Aftenposten.

Noe er likt mellom dagens Norge og 30-årenes. Vi har både jødehat og appeasement.

Norske mediers sverming for dialog og fred, at dialog er mulig i enhver situasjon, minner om 30-årenes nedrustning. Mental nedrustning er like farlig som militær, sier historikeren Alf R. Jacobsen.

I etterkant vil man si: Det var tiden. Hvordan kunne vi vite? Men det er nettopp det. Det er mulig å vite. I våre dager er benektelse ikke lenger et gyldig argument.

Hvis man vil vite. There’s the rub.

Norske medier har i årtier pleiet en anti-israelsk, anti-sionistisk politikk og holdning. Holdningene gjør at de som skriver ikke lenger ser seg selv. De er intetanende. Lederskribentene går inn for atomavtalen med Iran og refser Netanyahu for å være halstarrig. På tide å straffe disse strie israelerne!

At historien kanskje har en helt annen side, lukker de øynene for, og de gjør det kollektivt. Denne mentale blindhet og ensidighet minner meg sterkt om 30-årene. De mest politisk korrekte minner om de som sa vi ikke må provosere Nazi-Tyskland unødig.

Man skal huske: Det var før Stalingrad og Auschwitz. Disse redslene kunne ingen forutse. Men det var mulig å se demonteringen av demokratiet og den politiske forfølgelsen, og den jødiske som som sto i særklasse.

Det er ikke moral bygget på etterpåklokskap vi er ute etter.

Men den benytter arkitektene bak det nye Norge. Der mobiliseres historien til en svøpe som kan suse over ryggen til befolkningen. Marthe Michelets bok om jødeforfølgelsen i Norge «Den største forbrytelsen» reiser spørsmålet om hvorfor ikke jødene ble reddet og legger skylden på motstandsbevegelsen, eksil-regjeringen og sogar ledelsen for Det mosaiske Trossamfund. Store deler av befolkningen skyldlegges også.

Ved å aksenture ervervet kunnskap, spisse den, og stille noen spørsmål bygget på moralske hensikter alle er enige om, oppnås noen kategoriske dommer, som kan virke som en renselse, men er det motsatte.

Michelet kan minne om den amerikanske forfatteren Goldhagen som skrev en bok som inkriminerte størsteparten av tyskerne som medskyldige. Man skulle tro Goldhagen ville vært uønsket i Tyskland. Han var tvert imot en populær foredragsholder.

I Stalins Sovjetunionen var selvinkriminering et politisk disiplineringsinstrument: Folk tilsto de mest fantastiske ting, for sakens skyld.

Hvis nasjonen Norge «tilstår» at den var medskyldig i tilfangetagelsen og deportasjonen av jødene, kan vi, nålevende, oppnå en renselse. Det er gått sport i å «tilstå» historiske forbrytelser på forfedrenes vegne.

Kanskje denne katharsis-funksjonen overskygger avdekkingen av historiske sannheter, som er en møysommelig prosess?

Demokrati betyr konflikt, men dagens aktører er konfliktskye, samtidig som vi har en fiende innenfor våre egne samfunn som har erklært vår samfunnsform krig.

Er vi forberedt? Eller vil det manglende oppgjøret med 9. april og 22/7 svekke vår evne til å se hva det handler om? Det historiske gangsynet og det dagsaktuelle, henger sammen. Tør i det hele tatt våre medier, skole og kulturliv å kle av oss selv? De som styrer har ellers gjort negativ kritikk til en dyd. Men denne negativiteten er noe helt annet enn den sannheten som ikke er ute i noens ærend. Kun denne sannheten heler.

Les også

Ras -
9. april og 22. juli -
9. april og 22. juli? -
Kunnskap uten sannhet -
Rundt grøten om krigen -
Kongelige og folkelige nei -
Angrepet på Europa -
August 1914 -

Mest lest

Meyer på jordet

Les også