Kommentar

Den som leser Alf R. Jacobsens Kongens nei, kan ikke unngå å se parallellen mellom 9. april og 22. juli. Det umulige skjedde. Hendelsene var ikke innenfor det man kunne tenke seg. Derfor resulterte de i de panikk, rådvillhet, og en mental krise .

Man hadde ikke den kriseberedskap som skulle til, hverken 9. april eller 22. juli, men det verste var den mentale nedrustning. Den gjorde at man ikke en gang greide å utnytte de ressurser man hadde. Pressen har boret hardt og lenge i politiets manglende beredskap og fomling. Men den overser fullstendig sin egen rolle i å promotere nettopp en mental nedrustning.

Det merkelige er at man selv etter 22/7 insisterer på at Norges respons har vært mye bedre enn amerikanernes på 9/11. Spørsmålet er om ikke denne forestillingen om eksepsjonalitet er noe av problemet, og har vært det i lang tid. Den får oss til å lukke øynene og tro at katastrofen som rammer alle andre, ikke vil ramme oss.

Hitler hadde demonstrert sin brutale vilje og løgnaktighet skritt for skritt. Det hadde resultert i krig. Motvillig var Storbritannia nødt for å innse at appeasement-politikken var feil. Hitler lot seg ikke forhandle med. Denne blindhet gjorde at krigen ble så forferdelig som den ble. Erkjennelsen kom for sent. Hitler kunne vært stanset lenge før.

Det går et halvt år med det som er kalt the phoney war – fra angrepet på Polen til Norge og Danmark angripes. Men den norske regjering anså ikke Norge for å være truet av Tyskland, selv ikke når det kom meldinger som tydet på at en invasjon var i gang. Det var ikke innenfor det tenkbare. Derfor ble reaksjonen ynkelig og panikkartet, fra topp til bunn. Fra statsminister Johan Nygaardsvold som gråtende ber stortingspresident Hambro om å overta regjeringsansvaret til soldater som gripes av panikk og kaster våpnene og løper.

9. april var kaos. Kaos i hodet på  militære og politikere. Arbeiderpartiet hadde ført en nedrustningspolitikk i tredveårene, i takt med at Tyskland rustet opp. Det var vårt bidrag til verdensfreden. Men selv det lille vi hadde av forsvar ble ikke mobilisert, fordi man nærmest hadde avskrevet muligheten for krig. Derfor ble det kaos, det ble ikke sendt ut noen melding om aktiv motstand, og da man endelig fikk summet seg ble mobiliseringsordren sendt ut med post! I slike situasjoner opplever mennesker mental kollaps. De går i sjokk. Uten helt å forstå hva som skjer med dem. Man blir ikke bare satt ut, man mister grepet om virkeligheten og kan gjøre ting som fortoner seg som helt ubegripelig. Ett eksempel er utenriksminister Halvdan Koht.

Fordi det ikke var noe system, skjedde motstanden fragmentarisk. Hambros snarrådighet og Birger Eriksens handlekraft på Oscarsborg hindret at kongen og regjeringen ble tyskernes fanger. Da byttet unnslapp forsøkte tyskerne å ta kongen ved å sende fallskjermsoldater nordover, og ved å bombe Elverum og Nybergsund for å drepe kongen. Det gjaldt derfor å hindre de tyske spesialsoldatene å nå frem. Ett av de stedene man greide å lage en effektiv veisperring var på Midtskogen på vei mellom Hamar og Eleverum. Her sto en styrke klar til å stanse tyskerne. Men Koht presterte å gi orde om at det ikke skulle skytes, stikk i strid med militære ordre.

Nordmennene møtte noe de ikke kjente eller var klar over: En fiende som satte sin vilje gjennom med morderisk kraft. Det er noe hjerteskjærende og tragisk over menn som verver seg lokalt for å forsvare konge og fedreland, og møter noe de var helt uforberedt på, som de ikke ante eksistensen av. De ble meid ned, og etter at de første hadde falt, overga de andre seg. Det forekom ikke å være noe annet valg. Men for noen var selv det å gi seg for overmakten utenkelig.

Det finnes noen handlekraftens menn – og kvinner – som er snarrådige, og handler i enhver situasjon. De er dyrebare, for sine nærmeste og i en krisesituasjon. Slike fantes også 9. april, og Birger Eriksen og Eiliv Austlid er de fremste eksemplene. Eriksen ga på egen hånd ordre om å avfyre torpedoene mot slagskipet Blücher da det gled inn i Drøbak-sundet. Det var her fortroppen befant seg som skulle sikret konge og regjering. Eriksen forandret derfor Norges-historien med sin handlekraft. Hadde tyskerne lykkes ville løsningen lignet mer på Danmarks – vi hadde blitt et lydrike.

Eiliv Austlid våget livet for at regjeringen ikke skulle falle i tyskernes hender ved Dovre, her hadde restene av en tysk fallskjermtropp forskanset seg og blokkerte veien til Åndalsnes. Først i ettertid ble hans offer verdsatt. Det samme gjaldt Eriksen.

Å innrømme at dette var helter satt langt inne hos de ledende. Hos dem kreves noe annet enn de egenskaper som handlingens menn er utrustet med. Det kreves innsikt, intellektuelt og moralsk mot.

Men det var nettopp det det skortet på. Man hadde abonnert på en filosofi som bygget på fred og fordragelighet, samforstand og forståelse. Kort sagt dialog. Men så viste det seg at andre store aktører ikke abonnerte på samme filosofi. It takes two to tango, og Hitler ville ikke danse.

9. april var et sammenbrudd for denne politikken og filosofien. Det var mer enn bare en politikk som brøt sammen. Det var et verdensbilde.

Derfor ble regjeringen og stortingsmennenes flukt ut av Oslo, møtene i Festiviteten på Hamar, og på Elverum, Nybergsund, videre oppover Gudbrandsdalen en reise preget av panikk, redsel, uvisshet, sult, mangel på søvn, vask og kunnskapsmangel og desorientering, på alle plan. Dette var landets politiske ledelse som vasset i søle, og måtte innkvarteres som flyktninger rundt om på gårdene. De var flyktninger.

At det gikk bra var et under. Eller – gikk det bra? Under lesningen forstår man at 9. april var en katastrofe. En ting var den ytre begivenheten – overfallet. Men det verste var det indre nederlaget. Hvordan det gikk ut over folket. Det kostet oss fem års okkupasjonsstyre, med alt det fikk å si, for tap av menneskeliv, tortur, død på havet, menneskelig nød og savn, og historier om svik, nazifisering, moralsk tvetydighet.  Okkupasjonen hadde en stor pris.

Det er når man forstår denne at man får et begrep om hvor stort offer de brakte som sto imot og våget livet.

Det er noe med alvoret i vår egen tid som kanskje kan gi grunnlag for å stifte nærmere bekjentskap med 9. april.

Alf R. Jacobsen oppsummerer i epilogen:

Om Hæren hadde vært mobilisert og ledet av menn som mentalt og materielt var forberedt på å slåss, kunne det freidige og nonchalante angrepet på Oslo vært slått tilbake. Men Fornebu var ikke blokkert. Hverken generalmajor Hvinden Haug eller politimester Welhaven hadde fantasi eller forstand til å omringe og isolere den tyske legasjonen i Drammensveien, som ble nervesenteret for Wehrmachts virksomhet de første timene.

Hovedansvaret må hvile på regjeringen Nygaardsvold. Den hadde gjennom sin antimilitaristiske og pasifistiske politikk fram til krigsutbruddet underminert forsvarsviljen og fratatt våre væpnede styrker evnen til å yte effektiv motstand. Da krigen uunngåelig kom og flukten skjedde, utstedte den ingen tydelige erklæringer hverken til folket eller til de som ble etterlatt for å ivareta Oslos forsvar. Tvert imot viser adferden til Hvinden Haug, Welhaven og lederne av hovedstadens luftvern at de oppfattet beskjedene fra statsminister Nygaardsvold og justisminister Wold om formiddagen 9. april som at de ikke skulle slåss. Det skjedde på et tidspunkt da oberstløytant Pohlman og løytnant Götte bare hadde en håndfull menn og noen få lastebiler til disposisjon. Blücher var senket og den tyske hovedstyrken satt ut av spill, de fleste fallskjermjegerne hadde gjort vendereis, infanteristene manglet tunge våpen, og forvirringen var stor.

Et resolutt motangrep i løpet av de første timene ville i det minste ha forsinket erobringen av Oslo og gitt Hæren sjansen til å etablere sterkere forsvarslinjer utenfor byen enn de som i all hast ble snekret sammen mellom Lillestrøm og Eidsvoll 9. og 10. april.

Et tungt ansvar ligger også på Forsvarets daværende ledelse. Evakueringen fra Akershus festning til nye standplasser i Holmenkollåsen ved 06-tiden var forståelig – sett i lys av frykten for nye bombeangrep. Men det hodeløse oppbrudd nummer to samme morgen, som brakte de militære stabene 70 km ut av byen, smakte av naken panikk. All kommunikasjon brøt sammen. De som skulle slåss i første linje, ble overlatt til seg selv. Oslos skjebne ble avgjort mens offiserene satt i bilkø på vei til Eidsvoll.

Skal man kunne navigere må man ha et kart som stemmer med terrenget. Man må ha begreper som er adekvate, som både gir mening rent verdimessig, som gjør at man vet hvem man er og hva man slåss for, og som er realitetsorientert nok til at man kan forsvare seg.

Ingen av delene stemte 9. april. Hvordan var det etter 22/7? Det kunne virke som om Stoltenberg på vegne av det offisielle Norge sa at nå må vi ha enda mer åpenhet og demokrati. Men hva betyr det i praksis? Finnes det en mark i eplet, er noen utpekt til syndebukker?

Når man leser Jacobsens bok får man en ubehagelig følelse av gjenkjennelse; av en idealisme som insisterer på å leve i sin egen verden, selv når det er åpenbart at den er urealistisk.

Man skulle ønske Jens Stoltenberg – og kongen for den del – han kunne brukt sin egen historie som barn eksempel – ville sagt: vi har vært naive. Det vi trenger er mindre idealisme, og mer realisme, både for å klare oss i en stadig hardere konkurranse, og for å forstå hvilke krefter som truer oss som samfunn.

 

Alf R. Jacobsen

Kongens nei.

10. april 1940

Vega forlag (2011)

245 sider

Les også

-
-
-
-
-
-