I følge en vis gammel bok skal vår tale være ja ja og nei nei, ikke noe uklart midt imellom. Som retningslinje kan påbudet sikkert være verdifullt, men hovedproblemet gjenstår: Når skal man si ja og når nei? Spørsmålet har ikke noe enkelt svar, men slikt har aldri hindret en skribent i å sette ord på papir. Så heller ikke denne gang.

Det var naturligvis filmen «Kongens nei,» hovedbegivenheten på norske kinolerreter i høst, som fremprovoserte tanker om temaet. Disse farer som vanlig både hit og dit uten at jeg har særlig kontroll over dem, men jeg skal prøve stort sett å holde meg til «axplock» blant følgende: Historisk viktige nei-svar avgitt i mitt fedreland og et annet land som står meg nært, Hellas. Den negative responsen kan komme fra ham eller dem på toppen, eller det kan være folket selv som sier fra. I begge tilfeller blir resultatet historisk hvis situasjonen er skarp nok, i alle fall dersom beslutningen opprettholdes slik at neiet faktisk betyr et avslag også i praksis, at det ikke overprøves eller manipuleres til et forsinket ja. Eksempler er nødvendige for å vise i hvilken retning refleksjonene går.

Ved siden av stortingspresident Hambro var kong Haakon den eneste på toppen av den norske samfunnspyramiden som holdt hodet kaldt og gjorde «det som gjerast skulle» da det smalt i april 1940 og landet fikk en krig i hodet. De ledende politikerne, ikke minst regjeringsmedlemmene, leverte en slett innsats som jeg har vært inne på blant annet her. Selvfølgelig var regjeringen og andre venstresidepolitikere ikke alene om svikten, som omtalt her inne av Ulstein med utgangspunkt i Borgersruds bok om høyreorienterte offiserers unnfallenhet; det var mange som fomlet og feilet. Bortsett fra på Narvik-avsnittet der norske styrker under general Fleischers kompetente ledelse leverte en imponerende krigsinnsats, var det stort sett enkeltindividers utypiske forsvarsvilje og –kraft (særlig oberst Eriksen på Oscarsborg i Oslo-fjorden og major Holtermann på Hegra i Stjørdalen) som lå til grunn for effektiv motstand på et høyere militært kompleksitetsnivå enn mindre trefninger. Kongens personlige rakryggethet som manifesterte seg i gjentatte nei i aprildagene så vel som senere samme år – omtalt fortreffelig i Alf R Jacobsens bok med samme navn og omskrevet her av Hans Rustad – var likevel samlet sett den sterkest bidragende faktoren til at Norges krig ikke ble utelukkende skammelig, til at vi som ung, selvstendig nasjon fikk erfaringer som kunne brukes propagandistisk i gjenreisingen da freden omsider kom. Hva bestod så Kongens nei av, hva sa han nei til?

ANNONSE

Særlig ved to anledninger stod den gamle sjøoffiseren imot presset om å være medgjørlig overfor overmakten. Først var det tett opptil 9. april da den tyske forhandleren Curt Bräuer på Elverum og i Nybergsund gjorde sitt beste for å overtale den norske politiske makten, inklusive kong Haakon personlig, til å akseptere en «dansk løsning,» altså unnlate å gjøre motstand og i stedet komme til en minnelig ordning med invasjonsmakten. Det er dette kongens nei den ovennevnte filmen omhandler, og dét på en fortreffelig måte (en og annen småfeil bryr vi oss ikke om): Gå ikke glipp av den!

Mange i regjeringen var fristet til å akseptere en slik forhandlingsløsning, selv mot kongens vilje og votum; da ville situasjonen bli normalisert, og fremfor alt ville man slippe å kjempe og ofre mange nordmenns liv. Sannsynligvis var det étt hovedmoment som tippet balansen over til kamplinja for toppolitikerne: Vidkun Quislings nedrige landsforræderi per radio kvelden 9. april. Raseriet mot ham var større enn sinnet mot tyskerne og bidrog vesentlig til at man valgte å sette hardt mot hardt: Quisling som selvoppnevnt statsminister, det var mer enn noen kunne tåle.

Mindre kjent er kongens nei etter at krigen i Norge var over og landet lå igjen nyokkupert og sterkt fortumlet over det som nettopp hadde skjedd. Da tok enda en gang samarbeidsvillige herrer innen den politiske og øvrige samfunnseliten, Stortingets presidentskap inklusive, initiativ til å finne mer minnelige ordninger med de tyske makthaverne. Som en del av disse skulle kong Haakon abdisere. Kongen nektet, akkurat som han hadde gjort to måneder tidligere. Det er neppe for mye sagt at derigjennom reddet han også de medgjørlige fra å få et stygt forræderstempel i pannen. De tok seg først inn igjen da tyskerne til sist gav opp forsøkene på å få Norge med på laget og isteden samme høst utpekte sitt eget sivilstyre med Terboven i spissen. Ofte er det tilfeldigheter som avgjør på hvilken side av skjebneeggen et liv faller ned. Travelheten i Norge sommeren 1940 illustrerte dette bedre enn mye annet.

Hellas’ nasjonaldag er 28. oktober, ochi-dagen (gratulerer til alle grekere og andre hellenofile!). Ochi (uttales med kj-lyd som i ikkje) betyr nei og betegnelsen har en dobbel historisk bakgrunn. Hovedforklaringen er at på denne dato i 1940 svarte den greske statslederen, den sterkt høyreorienterte generalen og diktatoren Metaxas, nei til italienernes krav om fritt leide for sine militære styrker inn i og gjennom Hellas.

ioannis-metaxas

Svaret betydde krig med Italia, en krig grekerne klarte seg uventet godt i, og som først vippet over til Mussolinis fordel etter at tyskerne våren 1941 grep inn og invaderte Hellas. Det hører med til historien at Metaxas’ svært lakoniske svar nok er apokryft i formen; den meget intelligente og språkføre mannen sa visstnok egentlig «Alors, c’est la guerre!» til den italienske sendemannen, men slikt smeller naturligvis vesentlig mindre sterkt i nasjonalsinnede grekeres ører og sjel enn det enkle ochi.

Den andre bakgrunnen for ochi-dagen 28. oktober skal være at landets nest største by, Thessaloniki i nord, på akkurat denne dato ble frigjort fra tyrkisk velde under Balkan-krigen like før første verdenskrig. De har nok å ta av hva gjelder historiske merkedager, grekerne, og i alle fall for denne utlendingen virker det som om de hegner om dem med en bevissthet som vide overskrider den norske. Slik skapes historisk kontinuitet, en kvalitet hvis betydning særlig merkes når fare truer. Fungerende forbindelseslinjer med fortiden hjelper menneskene til å fatte kloke beslutninger, i alle fall noen ganger.

Sammenligningen mellom Norge og Hellas er interessant også på en annen måte, nemlig hva gjelder rollen konkrete kongelige beslutninger har hatt for monarkiets stilling i de respektive land. For rundt to hundre år siden inviterte både grekere og nordmenn utenlandske prinser uten odelsrett over mer status-pregete kongedømmer til å bli konge over de to nygamle statene, en dansk prins for Norges vedkommende og en bayersk prins til Hellas. For Norges del gikk prosjektet i vasken takket være den påtvungne unionen med Sverige, men et knapt århundre senere fikk man det endelig til i og med kroningen av Haakon. I Hellas var kongen, tyske Otto eller Othan som han ble hetende på gresk, meget populær alt fra rundt 1830 av, men i dag er det lenge siden styreformen ble avskaffet. Hva skjedde?

Jo, mens kong Haakons nei var den mest skjellsettende handling i norsk selvstendighetskamp under hele forrige århundre – mens de valgte politikerne sviktet da det røynet på, holdt kongen ryggen rak og hodet kaldt som alt nevnt – og derved grunnfestet monarkiets prestisje i Norge, så hadde grekerne ganske andre erfaringer et par-tre tiår senere. Kong Konstantins holdning til oberst-juntaen som tok makten i 1967 i Hellas – med eller uten aktiv CIA-hjelp, det er ikke poenget her – var i beste fall valhendt. Resultatet: Han fikk ikke vende tilbake til landet etter frigjøringen i 1973, og siden har Hellas vært republikk med bare ytterst få aktive monarkitilhengere.

Et motsatt eksempel så man forresten i Spania som vi kan trekke inn som et tredje ben i vår korte historiske gjennomgang av kongelige inngrep i politisk maktkamp. Da fascistene på nytt forsøkte å komme ovenpå etter at Francos død var blitt fulgt av demokratiske krefters skjøre maktovertagelse, var det Juan Carlos’ klare stillingtagen mot fascismen og for det nyfødte folkestyret som vippet likevekten da det en stund stod og dirret: Kongen viste seg å være konsekvent demokrat og befestet derigjennom monarkiet. Slik påvirker konkrete historiske hendelser ulike land i ulik retning avhengig av enkeltpersoners valg når det spisser seg til; mer prinsipielle er ikke prinsippene folk samler seg om, heller ikke når det gjelder valg av styreform.

Også folket sier noen ganger nei, og dét så det runger. Nordmennene er bare sjelden blitt direkte spurt om sin mening i politiske stridsspørsmål. Vårt styresett er indirekte, men folkeavstemningene om EF og EU står frem som klare unntak. Begge ganger ble det et folkelig nei og hver gang mot det politiske etablissementets klare anbefaling. Slikt gav og gir klar gjenklang i skogen, skulle man kunne si, men neppe på en måte som fristet politikerne til bruk av folkeavstemningsinstituttet oftere enn strengt nødvendig.

Ett politisk spørsmål som man kan være temmelig sikker på aldri vil bli avgjort direkte gjennom nordmenns ja eller nei ved stemmeurnene, er om man skal fremme eller hemme ankomst hit av fremmedkulturelle innvandrere. Begrunnelsene for at politikerne aldri vil åpne for noe slikt, er mangslungne; dem lar vi helt enkelt ligge. La oss heller spørre hvordan folket likevel kan svare et klart nei til massiv innvandring av fremmede inn i Norge, om det er dette et flertall av folket faktisk mener.

Svaret er så enkelt at det tydeligvis har forblitt uoppdaget av store deler av velgermassen: ved å stemme mot de partier som har fremmet og fortsatt fremmer samme innvandring enten den nå går under navnet mottak av flyktninger, familiegjenforening eller hva det måtte være. For til syvende og sist koker saken faktisk ned til ja eller nei, først i eget hode, deretter ved valgurnene: Vi får oss aldri spørsmålet forelagt i folkeavstemning, så da er det via indirekte demokrati innen et parlamentarisk system at vi kan øve innflytelse.

La meg være ytterligere konkret. Dersom du mener innvandringsspørsmålet er det viktigste, at innflødet av utenlandske statsborgere må bringes ned til et minimalt og for Norge gunstig nivå, og samtidig stemmer Høyre, Arbeiderpartiet, Venstre, Senterpartiet, SV, KrF eller det som enda verre er, så tøver du. Du gi uttrykk for din mening med stemmeseddelen, det er den eneste muligheten vanlige kvinner og menn råder over i Norge. Og ingen skal si at dette er umulig, problemet er bare at folk er så for**** trege når det gjelder å skifte parti. Men gjør du ikke det du kan, også ved valgurnen, så er du faktisk selv medskyldig i at utviklingen blir som den blir. Ingen står med pistol mot hodet ditt i valglokalet, du kan stemme etter overbevisning i det viktigste spørsmålet vi står overfor.

«Just say no,» sa Nancy Reagen i sin tid og ble for dette naturligvis latterliggjort på det groveste av den venstrelenende fiffen som også mannen hennes ble det i alle mulige og umulige sammenhenger. Jeg synes hennes råd hadde mye for seg; til syvende og sist er det aggregatet av flertallets individuelle beslutninger som avgjør, både privat og ved valgene. De som ikke bryr seg nok til å yte sin skjerv, kan ihvertfall ikke klage etterpå over at det gikk skitt.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629