Gjesteskribent

Mens vi i fjor feiret 200 års jubileum for Grunnloven er det i år 110 år siden unionsoppløsningen i 1905 og 70 år siden freden i 1945. Det er som kjent årstall skrevet med store typer i den norske krønike.

I 1905 fikk Norge endelig igjen sin egen konge, en konge kun for Norge. Cristian Frederik Carl Georg Valdemar Axel, var opprinnelig prins av Danmark og Island. Han ble født 3. august 1872 på Charlottenlund slott. Han valgte å kalle seg prins Carl.

 

Da Norge brøt med Sverige ble det først sendt en forespørsel til det svenske slott om deres prins Carl ville innta Norges trone. Som forventet ble svaret nei, og da gikk henvendelsen til prins Carl av Danmark, som i et telegram datert 18. november 1905 takket ja til tronen og sammen med prinsesse Maud av Storbritannia og Irland, ankom han Norge 25. november 1905, med deres fem år gamle sønn, Alexander, som da ble landets kronprins og fikk det norske kongenavnet Olav.

kroningen.nidarosdomen

Året etter, den 22. juni 1906, ble kong Haakon og dronning Maud kronet i Nidarosdomen. Dette var en kroningsseremoni med all den prakt man kunne forvente på den tiden, og det ble tatt bilder av paret, iført kronregalier og kroningskåper i hermelin og fløyel. For den nye selvstendige staten var dette en viktig handling og bildene, som ble distribuert vidt og bredt, dokumenterte at Norge var en likeverdig nasjon med de øvrige europeiske nasjoner. Selv om Norge var et fattig land på denne tiden, ble påstanden om at vi ikke kunne holde et eget kongehus gjort til skam og løgn.

kong.haakon

Kong Haakon var konge av Norge i hele 52 år! I hans tid som konge skiftet Danmark til sammenligning monark fire ganger. Da han døde 21. september 1957, 85 år gammel, på slottet i Oslo, døde en konge som allerede var blitt en levende legende. Når den sørgelige meldingen ble kjent gråt folk åpenlyst, og selv om Olav allerede hadde vært regent et par år, var det i samtiden enighet om at kronprinsen for dem som da levde aldri ville bli noe mer enn sin fars skygge. Kong Haakon var en dypt elsket og umåtelig høyt respektert konge! Ikke bare i Norge, men også i den øvrige verden, ble kongen sett opp til som et nesten uoppnåelig ideal for et statsoverhode.

 

Respekten for kongen ble som kjent styrket og udødeliggjort i perioden 1940-45. Da det knaket og brast som verst i riket, og tendensen til overløperi og panikk herjet både smått og stort, sto kong Haakon fast som en klippe. Vi vet i dag at uten kong Haakon ville vår historie fra krigsårene sett helt annerledes ut, det ville på sett og vis vært et sort hull i historiebøkene.

 

I en tale kong Haakon holdt over radio fra London, 17. mai 1945, får vi et godt innblikk i de følelser kongen hadde opparbeidet seg for Norge og det norske folk. Som kjent er det under fravær man lærer hva savn er og hva og hvem man elsker her i verden. Talen er på sett og vis en kjærlighetserklæring til det norske folk:

 

Takk til det norske folk

 

Kjære Landsmenn!

Atter kan vi feire 17. mai som et fritt folk, atter kan vi feire dagen som det den har vært for all nordmenn siden fedrene på Eidsvoll gav oss grunnloven. Vi har ført krigen for å forsvare det som alle nordmenn siden den gang har satt høyest i livet, friheten. Vi må aldri glemme å takke Vår herre for hans nådige styrelse like til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelser for land og folk. Vi takker fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i Europa-krigen.

 

Da budskapet kom om at tyskerne betingelsesløst hadde overgitt seg, ble vi fylt av dyp takknemlighet. Aldri har vi vel mer eller med større overbevisning kunne sanne ordene i vår nasjonalsang, der lyder:

 

”Norske Mand i Hus og Hytte

Tak din store Gud! Landet vilde han beskytte,

skjønt det mørkt saa ut.

Alt, hva Fædrene har kjempet,

mødrene har grædt, har den Herre stille læmpet,

saa vi vandt vår Ret”.

 

Vårt motto under krigen har vært: For rett og frihet.

Det har betydd meget at det norske folks holdning under krigen så helt ut har svart til hva en kunne vente av et gammelt kulturfolk, som kjemper for sin rett og sin frihet. Denne holdning har befestet Norges anseelse i alle land. – Norge har et strålende navn ute i verden. Det har høstet beundring for den innsats som er gjort ute og hjemme i kampen for vår gode sak. Jeg ønsker å uttale en varm takk til det norske folk for den disiplin og selvbeherskelse som det har utvist. Folkets gamle rettsfølelse og dets høyere kultur har stått sin prøve. Jeg sender dem som tilhører vår handelsflåte min takk for trofast arbeid og for den innsats de har gjort.

 

Vi kan aldri nok takke Storbritannia for at det ikke gav opp da alt så mørkest ut. Men vi er glad over at det nettopp da var Norges handelsflåte som fikk anledning til å ta det største løft, så vi alle kom over de verste farer.

 

Jeg er fylt av beundring og takknemlighet for hva Norges væpnede styrker under krigen har utrettet. Mange er de beviser jeg har fått på den anerkjennelse den norske marinen, våre flyvere og andre stridende har vunnet. På denne dag vil jeg også takke alle dem som har vært i fengsel eller konsentrasjonsleir fordi de har holdt ut i troen på vår sak. Det er noen i dag vi ikke kan nå, noen vi alle skylder så uendelig meget, de som har gitt livet for Norge. Hver enkelt av dem vil leve i erindringen hos sine nærmeste og de vil alle omfattes av hele det norske folks ærbødighet og vemodige takknemlighet.

 

Til slutt vil jeg sammenfatte det hele i en fornyet og inderlig takk til det norske folk, i hvis midte jeg nå snart igjen skal stå. Vi har holdt sammen i de tunge dagene. Dette sammenhold må vi holde fast ved i den tid som ligger foran oss i gjenoppbyggingen av alt det krigen har lagt øde, både økonomisk, kulturelt og sosialt. Vi vil i fortsatt samarbeid bygge landet opp igjen, så vi får et godt og lykkelig Norge til hjem for alle gode nordmenn.

 

Gud bevare Norge.

 

Les også

Kongelige og folkelige nei -
Kongelig verdighet? -
Danske og norske verdier -
Kristendom og norskdom -
Kongen rundt den varme grøten -
17. mai i blekk og blod -