Kommentar

Slottet, 1. juledag. I kveld kom det melding om at Ari Behn er død, noen har alt tent lys. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix

Kongefamilien står i en særstilling. De er offentlige personer på en helt spesiell måte. De har sitt privatliv, men deres yrke er å representere Norge. Det gjør derfor ekstra inntrykk når et tidligere medlem av kongefamilien velger å begå selvmord på første juledag, og lar sin manager offentliggjøre det til nasjonen samme dag.

Alle tenker på Ari Behn denne dag og de neste.

Selvmord er den mest drastiske løsning på en situasjon. Ordet selvmord kan aldri bli normalisert.

Det sies og skrives mye om Behns bortgang, og en del burde vært usagt. Hans død handler om barna som har fått lagt en stor sten til sin livsbyrde. Men den handler selvsagt også om kongefamiliens standing i det norske folk.

Å være konge kan ikke være alminnelig. Men det er hva det har blitt: Det gjelder både hva kongebarna holder på med, og hvem de gifter seg med.

Märtha-Louises opptatthet av engler var til å begynne med eksentrisk og spesiell. Nå er hun sammen med en sjaman. Da er det blitt noe annet. Durek lukter skandale lang vei, og med kongehusets lange erfaring burde det ikke være vanskelig å dra kjensel på personer man skal holde på avstand.

Armlengdesprinsippet er klokt når det gjelder noe så følsomt som kongehuset. Men medlemmer av kongehuset ser ut til å praktisere en individuell frihet akkurat som resten av befolkningen. Da må det gå galt, og det har det nå gjort flere ganger.

Mette-Marits forbindelse til Jeffrey Epstein var så alvorlig at offentligheten hadde krav på flere svar enn den fikk. Var kongen og dronningen klar over forbindelsen? I hvilke sammenhenger møttes de? Slottet ville ikke svare. Det holder ikke. Har man sagt A, må man si B. Det gjelder også kongehuset. Man kan ikke få i pose og sekk.

De fleste av oss følger ikke kongehuset tett. Men vi får med oss når kongelige er innviklet i skandaler: Prins Andrew avslørte seg som utrolig klønete og ute av touch, on camera, i intervjuet med BBC om forholdet til Epstein.

Prins Harry har giftet seg med en skuespillerinne, Meghan, hvis familie er så trøblete at kun noen få kunne inviteres i bryllupet. Da inviterer man også inn ukjente risikofaktorer i fleng.

Den spanske arveprinsen Felipe var i sin tid sammen med norske Eva Sannum. Det var så alvorlig at kong Juan Carlos måtte si at hun aldri kunne bli spansk dronning: Felipe måtte velge, tronen eller kjærligheten. Han valgte tronen.

I det sosialdemokratiske Norge sier vi ja takk til begge deler. Det begynte med Sonja, og har fortsatt med Ari Behn og Mette-Marit.

Når disse linjene må trekkes, er det fordi skandalene reiser noen grunnleggende spørsmål: Hvis vi skal ha et kongehus, må medlemmene oppføre seg som kongelige. Hvis det blir slik at vi identifiserer oss med de kongelige fordi de ligner oss på alle måter, gambler kongehuset med sin fremtid.

Ari Behns død kaster lange skygger. Den inviterer til graving, og et kongehus kan ikke ha lyskastere inn i alle private gjemmer. Noe må forbli gjemt. Men nå er kongehuset blitt alminnelig og kjendisstoff.

Det trivialiserer og banaliserer kongehuset. Er det noe kongehuset ikke tåler, så er det trivialisering.

Eller som dronning Margrethe sa til en dansk reporter under en pressekonferanse for bare ett års tid siden:

– Når ble vi dus?

Dronning Margrethe av Danmark er som en fullrigger både i reisning og tale. Hun setter og holder standarden, og derfor er hun elsket av folket.

 




 

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!