Da Ghislaine Maxwell nylig ble funnet skyldig i å ha drevet trafficking for milliardæren Jeffrey Epstein, var det mange som skalv i buksene. Blant annet har Epsteins kompiser prins Andrew og Bill Clinton igjen kommet i fokus, og selv her i lille Norge har vi fått en «touch» av det som hender rundt «Lolita Express».

Kronprinsesse Mette-Marit av Norge har offentlig beklaget vennskapet med Jeffrey Epstein, noe som er behørig registrert i utenlandske medier.

Kronprinsessen erkjente sin tilknytning til Epstein etter at Dagens Næringsliv publiserte at Mette-Marit og andre nordmenn hadde forbindelser med den straffedømte pedofilen.

– Jeg ville aldri hatt noe med Epstein å gjøre hvis jeg hadde vært klar over alvoret i hans kriminelle handlinger, sa kronprinsesse Mette-Marit i en uttalelse til DN, og det heter også:

– Jeg burde ha undersøkt Epsteins fortid nærmere, og jeg angrer på at jeg ikke gjorde det.

Prinsesse Mette-Marit møtte Epstein flere ganger mellom 2011 og 2013, og hun ble introdusert for Epstein av en felles bekjent.

– Hun var ikke klar over omfanget eller karakteren av forbrytelsene han var dømt for, het det fra Slottets kommunikasjonssjef Guri Varpe til DN.

Epstein ble dømt for sex-sjikane i Florida første gang i 2008. Et av møtene kronprinsessen hadde med ham, fant sted i Epsteins hjem. Kronprinsessen hadde også et kort møte med Epstein mens han var i Oslo, men Slottets talsperson nektet å kommentere hvilket av Epsteins hjem kronprinsessen besøkte.

«En skrape i lakken» for kronprinsesse Mette-Marit, skulle man tro, men hun er ikke i særlig grad hengt ut av pressen, slik man ser i prins Andrews hjemland Storbritannia, der prinsen omtales som en aktiv deltaker på øya der så mange unge piker og kvinner skal ha blitt misbrukt og/eller voldtatt.

Med slike «uheldige episoder» som koblingen mellom Mette-Marit og Epstein som bakteppe, og det jeg for egen del mener oftere og oftere er utidige politisk korrekte budskap sendt fra medlemmer i kongefamilien, der for eksempel kronprins Haakon ofte er å se med «FN-pins», mener jeg vi må kunne tenke høyt rundt de norske kongeliges fremtid.

Les også: Kongens nyttårstale 2021

Artikkelen fortsetter under bildet.

Terje Rød-Larsen kom i fokus da saken mot Jeffrey Epstein ble rullet opp, og det samme gjaldt for Bill Clinton. Foto: Heiko Junge, New York State Division of Criminal Justice Services / Reuters og Scott Roth / Invision / AP – alle via NTB.

Ny-adelen i fokus

Heller ikke Arbeiderpartiets store helt Terje Rød-Larsen slapp pent ut av Epstein-saken.

Epstein var stinn av penger og god på dette med å bygge et nettverk som kunne åpne dørene for ham inn i det gode selskap. Her kom Rød-Larsen og IPI inn i bildet. Der i gården takket man ikke nei til Epsteins donasjoner.

IPI (International Peace Institute) mottok solide beløp både fra Epstein og fikk også flere titalls millioner fra den norske stat.

Da Epstein-saken ble rullet opp, fikk det også konsekvenser for Rød-Larsen, og han måtte trekke seg fra ledelsen i sin egen stiftelse IPI da det viste seg at han også hadde en privat gjeld til Epstein på nær en million.

Et pikant poeng er at Rød-Larsens kone og samarbeidspartner i Oslo-prosessen, Mona Juul, er Norges FN-ambassadør, bosatt i New York.

Juul er på sin side godt beskyttet av dagens regjering, slik hun var av Erna Solbergs regjering, og Mona Juul hevder dessuten at hun ikke visste om ektemannens forbindelser til Jeffrey Epstein.

Tidligere utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide (Høyre) feiret sin 40-årsdag i leiligheten til den nå skandaliserte Terje Rød-Larsen. Samrøret med ekteparet Rød-Larsen og Mona Juul kan tyde på bindinger mellom embetsverket og politikere, og skader Norges interesser.

Noen av disse parti-heltene, enten de er havnet i store organisasjoner, som Jan Egeland (Arbeiderpartiet), som nå er generalsekretær i Flyktninghjelpen eller Børge Brende (Høyre), som nå er president for Verdens Økonomiske Forum, har en tendens til å trekke det lengste strået, og det er ikke tvil om at det drives lobby for visse saker.

Disse fra «ny-adelen», og der er ikke Egeland og Brende alene, popper opp i ulike sammenheng godt hjulpet av norsk presse og bidrar til å sette dagsorden enten det gjelder klima, energi eller innvandring, og mye av dette vil på kort og lang sikt være uheldig for landet vårt både økonomisk og kulturelt.

Mot slutten av 2020-tallet vil for eksempel statlige inntekter være mindre enn statlige utgifter, og man spør seg:

Hvordan pokker kan vi tillate at noen fortsetter å sitte med politisk makt i regjering og på Stortinget som vil utarme landet vårt?

Les også: Ghislaine Maxwell kjent skyldig i å ha hjulpet Epstein med å forgripe seg på tenåringsjenter

Artikkelen fortsetter

Prins Harry og Meghan har i full offentlighet beskrevet det britiske kongehuset som umoderne, intolerant og tenderende til rasistisk. FOTO: Joe Pugliese/Harpo Productions via AP/ NTB

Nytt blod kreves

Jeg har sans for kong Harald og for dronning Elisabeth i England, men jeg må si at jeg mer og mer heller i retning av at de etter hvert utvannede kongehusene kanskje ikke står seg så godt lenger, og at vi heller burde tenke nytt.

«Blått blod» har vært et uttrykk for kongelig blod, og altfor ofte har det «blå blodet» vært preget av innavl, med de følgene dette har fått for fysikk og forstand. Nå har vi mer og mer utvannet «blått blod», det er skandaler knyttet til flere kongehus, og en viss undring også over den norske kongefamiliens utvikling de senere årene.

Man snakker nå høyt i England om avviklingen av kongehuset.

Dronning Elizabeth II har tjent sitt land godt, men har altså sønnen Charles som potensiell tronarving. Han er ikke populær i England, og Netflix-serien om det britiske kongehuset under Elizabeth gjorde ikke hans person særlig mer populær, snarere tvert om.

Prins Andrew kan komme til å bli tiltalt i Epstein-saken, og hva prins Harry angår, har han og kona Meghan i nyere tid gjort det de har kunnet for å diskreditere kongehuset.

Når jeg tenker «nytt blod», tenker jeg ikke kun på at dette med «de kongelige» er en umoderne, historisk kuriositet i vår verden, og kan hende kunne den bli byttet ut med en president som gallionsfigur, jeg tenker også på «adelen på Stortinget», «adelen» i NGO-ene, «adelen» i norsk næringsliv og «adelen» i norsk presse.

Det er noe som sier meg at når de politiske partiene smører pressen med penger for å få være i fred – enten det er 6,4 milliarder fra skattebetalerne til NRK, millioner til TV2 eller milliarder til avisene, og fatter de vedtakene de gjør, samt oppnevner lydige disipler fra egne rekker til lederposisjoner og statsrådsposter, så er det ikke godt nok for et moderne demokrati.

At de samme stortingspolitikerne bevilger seg høy lønn, gode vilkår og snylter på samfunnet med ulovligheter, gir ingen mening.

Eksakt hvordan man kommer til et taktskifte og maktskifte, har jeg ikke helt klart for meg, men at man må bytte ut de fleste politiske partiene på Stortinget, synes å være en god start.

Gjenvelger man de samme partiene, får man bare på plass enda en runde med system-lakeier enten de er blå eller røde, viser de siste 50 årenes historie fra Stortinget oss, og «ny-adelen» fortsetter å regjere landet vårt.

Kjøp Kents bok her!

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!