Kommentar

Kong Haakon spaserer på dekket av krysseren Devonshire sammen med Sir Cecil Dermer. Kongen forlot Tromsø 7. juni 1940. Foto: Scanpix

7. juni er i norsk historie en betydningsfull dato, en av de viktigste, men det er som om vi ikke bryr oss om hva fortiden har betydd for oss, at mennesker som deg og meg bestemte seg for å handle på en måte som fikk enorm betydning for landets videre historie.

I 1905 var forholdet mellom Norge og Sverige på bristepunktet. Unionen hadde mistet all legitimitet og begge parter rustet seg til krig. I Norge hadde vi fått en samlingsregjering med Venstres Christian Michelsen i ledelsen.

Det var etter flere år med forhandlinger mellom Norge og Sverige at samarbeidet brøt sammen i 1905.  Den nye norske regjeringen gikk inn for en mer direkte konfrontasjonslinje. Den tok avskjed etter at kongen nektet å sanksjonere en ny konsulatlov, men Oscar 2. godtok ikke avskjeden før han kunne finne en alternativ regjering, noe han ikke klarte.

Den 7. juni 1905 tolket Stortinget situasjonen slik at Oscar 2.s manglende evne til å etablere en regjering var en faktisk abdikasjonserklæring, og Stortinget erklærte unionen for oppløst. Dette vedtaket ble ikke akseptert i Sverige, og forholdet mellom de to statene var anstrengt i flere måneder.

Det hele var en genistrek, man sa at unionen ble oppløst i en bisetning. Uansett, et samlet Storting visste hva som stod på spill, forsvaret var forberedt på krig, men man mente gevinsten, et selvstendig rike var verdt eventuelle kostnader.

35 år senere, 7. juni 1940, gikk kong Haakon, kronprins Olav og store deler av den norske politiske ledelse om bord i den engelske krysseren HMS Devonshire i Tromsø. Ferden gikk til Storbritannia og videre kamp etter Tysklands invasjon 9.april 1940. Det var blant annet en konsekvens av kongens nei til tysk samarbeide og godkjenning av Vidkun Quisling som statsminister. Det var en konge og en ledelse som ikke lot seg herse med, som var villig til å risikere alt for landets frihet og selvstendighet.

  1. juni 1945 vender kongen og kronprinsen tilbake til et Norge i frihet. HMS Devonshire, den samme krysseren som hadde ført dem til fra et Norge i krig til Storbritannia, førte dem nå tilbake. Kampen hadde kostet både blod, svette og tårer, men det var verdt det.

Verdien av et folks frihet kan vanskelig måles, det vi vet, er at de som ga sitt liv de årene krigen varte, gjorde det med tanke på slektene som kom etter. Det var ikke for egen skyld de ofret seg, de ga sitt liv for oss. Det var ekte mennesker, det var deres valg som formet historien, ikke en filosofisk materialisme med mennesker som ingredienser i en lapskaus av sosio-økonomiske krefter og betingelser.

På samme måte former vi med våre valg morgendagens Norge. Man må gjerne si at vi står fritt til å glemme historien og den innsatsen våre forfedre la ned for at vi skulle få leve fritt en selvstendig stat, men når dagen nå går mot slutten, kan det være på sin plass å reflektere litt over hvilket samfunn vi overleverer til de neste generasjoner, hvordan de vil vurdere vår innsats. Vil de flagge og feire for vår innsats for selvstendighet og frihet?