Kommentar

Jeg vil i dag omtale og ære to norske krigshelter. Måten de ble behandlet på i sin samtid og etter sin død gir rikelig rom for ettertanke. Dersom det jeg skriver kan få i alle fall noen i generasjonen etter meg til å reflektere over hvordan Makta i Norge behandler sine beste menn, vil jeg ha oppnådd det jeg ønsker.

Den 41-årige vernepliktige kapteinen, bonden og 5-barnsfaren Eiliv Austlid falt i kamp med tyske fallskjermjegere nord for Dombås 15. april 1940. I samtiden og i årene etter krigen (blant annet i Munthe-Kaas’ standardverk ”Krigen i Norge” fra 1955) ble trefningen som kostet Austlid livet, fremstilt som et resultat av uklok situasjonsbedømmelse fra kapteinens egen side; han hadde unnlatt å etablere et fremskutt sikringsledd og var falt i bakhold. Forsyningsminister Trygve Lie, som senere under krigen ble utenriksminister og etterpå FNs første generalsekretær og det offisielle Norges største internasjonale stolthet, ga i memoarboken ”Leve eller dø”, også den fra 1955, samme beskrivelse (trolig var denne kilden til også Munthe-Kaas’ versjon). I følge Lie hadde regjeringen klokelig holdt seg i bakgrunnen mens Austlid hadde brast på uten sikring. ”Men hva kunne vi sivilister gjøre?” avsluttet Lie kritikken av Austlids angivelig vettlause fremrykning.

Årene gikk. Austlids etterlatte levde med vissheten om at far hadde opptrådt uklokt. Lie, derimot, forble en av de store. Men i 1985 kom en artikkelserie i lokalavisen ”Dagningen” om kampene ved Dovre. Journalist Minda Flatum hadde intervjuet flere soldater i troppen til Austlid og hadde av øyenvitnene fått en helt annen versjon enn den offisielle. Siden fortsatte Bjørnar Austlid, Eilivs sønn, og lokalhistoriker Egil Kristiansen i Stange gravearbeidet. Det nye materialet ble samlet i boken ”Da tyskera kom” fra 1990.

Det viste seg at Austlid slett ikke hadde falt i bakhold. Fallskjermjegerne var blitt oppdaget, og Austlid ønsket å sende fram en fortropp. Trygve Lie overkjørte Austlid med ordene: ”Det har vi ikke tid til. Dere som tilhører Norges elitekompani, skal være redde for noen forfrosne tyskere, det er for galt. Bare kjør igjennom.” Austlid gjorde som ministeren forlangte, men skal ha sagt til sin sjåfør da han satte seg i bilen: ”Dette er sjølmord, men ordre er ordre.” De norske styrkene ble ganske riktig angrepet med betydelig ildkraft av tyskerne mens ministrene befant seg i bil kloss bak dem. Hadde Austlid og hans menn overgitt seg, ville regjeringen blitt tatt til fange, så kapteinen fikk med seg en håndfull frivillige og gikk til motangrep mot fallskjermjegerne over et åpent jorde. Kloss opp i den tyske stillingen ble han truffet og falt. Men i og med Austlids motangrep fikk regjeringen snudd og kom seg unna.

Den nye versjonen av hendelsesforløpet befestet seg etterhvert som den riktige, og i 2002 ba Generalinspektøren for Hæren om å vurdere tildeling av Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset, til Austlid. Etter flere turer fram og tilbake ble Austlid i statsråd 26. juni 2009 tildelt Krigskorset med sverd post mortem ”for personlig utvist tapperhet på fremragende måte under felttoget på Dovre 15. april 1940.” Året etter ble medalje og diplom overrakt datteren og to sønner under en seremoni på Akershus festning. Til stede var blant annet statsminister Stoltenberg, forsvarsminister Faremo og forsvarssjefen.

Generalmajor Carl Gustav Fleischer ledet 6. divisjon i Nord-Norge under krigen i 1940. Han lyktes, sammen med fylkesmann Gabrielsen, å mobilisere både sivilt og militært til samordnet og kraftig motstand mot invasjonsstyrkene. Harde kamper av en helt annen militær kvalitet enn i Sør-Norge bølget fram og tilbake over Narvik-avsnittet før byen ble gjenerobret 28. mai av norske og allierte (i hovedsak franske) tropper. Tyskerne sto overfor valget å tvinges på flukt inn i Sverige eller å overgi seg da utviklingen i Europa (Frankrikes militære kollaps få uker etter invasjonen 10. mai) tvang de allierte til å gi opp Norge. Fleischer og 6. divisjon var seierrike på slagmarken i nord da Norge kapitulerte 10. juni.

Fleischer ønsket å bli i Norge og sikre sine menns ærerike uttreden av striden, men hans sjef, general Ruge som han hadde et mildt sagt anstrengt forhold til, og regjeringen beordret ham til å følge med over til England. Her prøvde Fleischer å bygge opp en ny norsk hær som kunne bidra reelt i den fortsatte krigen, ikke minst ved den fremtidige frigjøringen av Norge. Forholdet til Nygaardsvold-regjeringen i London, ikke minst til Oskar Torp som høsten 1941 avløste Birger Ljungberg som forsvarsminister, var ikke godt. I februar 1942 ble major og jurist Wilhelm von Tangen Hansteen hentet over fra Stockholm, forfremmet til generalmajor og utnevnt til en nyopprettet stilling som forsvarssjef, mens Torps nære samarbeidspartner, rittmester (kaptein) Bjørn Christophersen, ble forfremmet til oberst og gjort til stabssjef. Generalmajor Fleischer, som i høyere militære kretser ble sett på som den åpenbare kandidaten til forsvarssjefstillingen, ble sendt til Canada som leder for de norske styrkene der og deretter oppnevnt til militærattache i USA.

Fleischer tok forbigåelsen som et angrep på sin ære som mann og offiser. Den 19. desember 1942 skjøt han seg med sin tjenestepistol. Dagen før var han blitt tildelt Krigskorset, men beskjed om dette rakk ikke fram før han endte sitt liv.

Det eksisterer to parallelle og sterkt motstridende historier om Fleischers siste år. Den offisielle, som også støttes av flere historikere fra Olav Riste (hvis ”London-regjeringa” er et referanseverk) og nedover, legger hovedvekten på det konstitusjonelle forhold som må finnes mellom en regjering og forsvaret, og at den nye forsvarsminister Torp (sammen med den øvrige regjeringen) var i sin fulle rett til å velge til de høyeste embeter personer de kunne samarbeide godt med, offiserer som sto for den samme linjen strategisk-politisk som de selv. Fleischers selvmord var altså rett nok en personlig tragedie, men heller ikke mer.

Den alternative historien, som er målbåret av flere eldre offiserer og som ikke minst er tegnet av pensjonert general Torkel Hovland i boken ”General Carl Gustav Fleischer. Storhet og fall” (Aschehoug, 2000), legger vekt på at Fleischer helt siden striden om forsvarordningene på 20- og 30-tallet hadde stått steilt og prinsipielt mot regjeringenes nedrustningspolitikk (motsatt det den mer medgjørlige Ruge, i 1940 Fleischers sjef som kommanderende general, hadde gjort). Han var også senere under London-tiden for selvstendig og talte politikerne midt imot når han mente dette var til Norges beste, noe hans stilling som den eneste høyere norske offiser med status og militær suksess muliggjorde (oberst Erichsen, kommandanten på Oscarsborg som senket krysseren Blücher, kunne her vært et lignende unntak, men han var ikke med i spillet). Fleischer ble manipulert ut, intrigert ut, skriver Hovland, av menn som var mindre enn ham (ministrene Torp og Lie får i særdeleshet sine pass påskrevet). Maktkampen innad var for disse i London-regjeringen viktigere enn kampen for Norge, anklager Hovland. Fleischer ble et offer for dette spillet, denne konspirasjonen.

Hvem har rett? Jeg vet ikke, og kanskje er det ingen igjen i dag som KAN vite. Men av og til maler Guds og historiens kvern langsomt, som i tilfellet med kaptein Austlids ettermæle. Jeg er ikke så naiv at jeg tror sannheten ALLTID kommer for en dag, dessverre er det nok ikke slik, men noen ganger gjør den det. All ære derfor til enkeltmennesker som Minda Flatum og Egil Kristiansen som ”grov der de sto” og ikke ga seg i sin jakt etter det som virkelig skjedde, etter sannheten. Man trenger flere slike, og det er ikke alltid at det er de sertifiserte historikerne som avdekker historien.

Kanskje er det ikke slik at det er enten den ene eller den andre av de to hovedfortellingene antydet ovenfor om Fleischers skjebne som er sann; virkeligheten er som regel verken helt svart eller helt hvit. Det er meget mulig at Hovland tar for hardt i noen ganger når han leser vond vilje inn i Fleischers meningsmotstanderes handlinger, og det er også godt mulig, endog trolig, at Fleischer var en alt annet enn enkel mann å ha som underordnet. Men jeg må innrømme at etter at jeg lærte hva som egentlig skjedde den 15. april på Dovre med Eiliv Austlid og hans menn, så har min tillit til det Trygve Lie og hans regjeringskolleger fortalte om både felttoget i Norge og tiden etterpå i London fått enda en knekk. ”Fool me once, shame on you, fool me twice, shame on me.” Det er lenge siden jeg tok den offisielle versjonen av norsk historie rundt og under krigen for god fisk.

Kan hende lå det ingen fullbefaren konspirasjon til grunn for utskvisingen av den eneste general med pondus Norge hadde fra forsvarssjefstillingen i 1942, men at man fra Tranmæls elevers side mer enn skjelte til hva som gagnet egen maktposisjon, finner jeg overveiende sannsynlig. Helt tilfeldig var det vel heller ikke at den utplukkede major Hansteen til og med var tidligere Motdagist (Mot Dag var en venstreradikal akademisk forening med betydelig intellektuell innflytelse før krigen), på samme måte som regjeringens utvalgte til stillingen som sjef for den militære etterretning, Wilhelm Evang, var det. Man hadde sine venner, sitt nettverk, og man visste å sette dem inn i nøkkelposisjoner, da som nå.

Uansett viser fortellingene om Austlid og Fleischer med all ønskelig tydelighet at det er seierherrene som skriver historien. De syr sammen den versjonen av virkeligheten som gagner dem, på egen hånd og ved hjelp av lydhøre hjelpesmenn, ikke som noen bevisst løgn, nødvendigvis, det tror jeg hører med til sjeldenhetene selv om jeg ingenlunde utelukker at det i blant finner sted, men fordi vi nå engang alle helst foretrekker fortellinger der vi ikke selv kommer dårlig ut. Regjeringsmedlemmer er ikke hevet over slik menneskelighet. Det er nok mulig å trekke fram flere eksempler på slikt både fra krigstid og fredstid, endog fra vår egen samtid.

Er det grunn til fremdeles å grave i gamle historier fra krigen, skal man ikke heller bare gå videre? Jo, man skal og må gå videre. Men retningen man velger å gå i avhenger av at bildet av det som engang var, er sant og ikke retusjert. Det er en del av livsstafetten, dette, av generasjonskontrakten at man prøver å lete fram sannheten fra fortiden så vel som nåtiden. Slikt er nødvendig for vår selvrespekt. Men det er også nødvendig for å gi våre barn best mulig sjanse til å bygge en litt bedre verden enn det vi lyktes med.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også