Kommentar

Gode titler har en slem tendens til å bli stjålet, som gode formuleringer overhodet har det. Skjønt stjålet og stjålet; akkurat den ovenstående må sies å være blitt norsk felleseie siden krigsavslutningen i 1945, iallfall i formen uten spørsmålstegn. Svært mange har brukt de samme ordene når de har ønsket å sammenfatte hovedlærdommen fra Norges krig i 1940 og de påfølgende 5 årene med okkupasjon: Vi måtte aldri, aldri, sette oss selv i en lignende situasjon igjen.

Man hørte formuleringen langt hyppigere under de første etterkrigsårene og mens den kalde krigen var på sitt verste, enn man har gjort det i senere år. Jeg vil ta utgangspunkt i en bok fra 2008, flere avisartikler og et helt nytt nettsted med samme tittel for å si noe om nordmenns holdning til å ivareta egen nasjonal sikkerhet. Det vil i mangt og meget være gjentagelse av slikt jeg har skrevet her inne før, men dét ber jeg ikke om unnskyldning for: Vår frihet innen egne sikre grenser er noe av det som ligger meg aller tyngst på hjertet.

Boken jeg har i tankene, er «Aldri mer?» skrevet av pensjonert general Torkel Hovland og utgitt i 2008 på Kolofon Forlag. Forfatteren er en gammel (født 1935) hærmann med omfattende tjeneste i det norske forsvaret bak seg, blant annet som sjef for våre største kampavdelinger i Nord-Norge. Mest kjent utenfor militære sirkler er Hovland som medlem av Lund-kommisjonen som på 90-tallet gransket hvorvidt våre hemmelige tjenester hadde overtrådt sitt mandat i overvåkningen av norske statsborgere; det hadde de. Betydelig oppmerksomhet avfødte også Hovlands bok fra 2000 om general Carl Gustav Fleischers liv og endeligt. Biografen stakk ikke under stol at han mente ledende skikkelser innen Arbeiderpartiet hadde behandlet generalen og hedersmannen usselt både mens han levde og etter at han døde for egen hånd; også jeg har vært inne på denne historien her på nettstedet, blant annet her. Det er ingen overdrivelse å si at Hovlands bok gav støtet til betydelig debatt, i hovedsak mellom dem som i fortellingen om Fleischer fant enda et eksempel på Aps svikefullhet før, under og etter krigen, og andre, blant dem historikere med ståsted sentrum-venstre i norsk samfunnsdebatt, som påstod at Hovlands fremstilling ikke holdt historiefaglig mål, men i stedet var preget av hat mot Arbeiderpartiet og en konspiratorisk fantasifullhet de mener å gjenfinne hos mange på politisk høyreside.

I første del av «Aldri mer?» fletter Hovland historien om norsk forsvarspolitikk på 30-tallet sammen med beskrivelsen av Fleischers og andres forsøk på å yte effektiv motstand mot angriperne etter 9. april 1940. Hovedfortellingen er hvordan politikerne, i særdeleshet regjeringen Nygaardsvold, Arbeiderpartiets øvrige ledelse og Venstres Mowinckel, sviktet, men Hovland legger ikke skjul på at også mange offiserer, i særdeleshet høyere sådanne, heller ikke holdt mål. Ikke minst tar han for seg de offiserer som stilte seg bak nedskjæringene i forsvaret politikerne tvang igjennom under tiåret før krigen, som skrev de nødvendige utredningene og planene og støttet dem med sitt navn. Flere av offiserene fikk et karriereløft takket være samarbeidsviljen. Det var en ugrei tid, og den ble selvsagt ikke bedre da angrepet kom. Fremst blant de få som klarte å yte systematisk og organisert militær motstand og derved redde Norges nasjonale ære i alle fall delvis, står Fleischer og kommandanten på Oscarsborg, oberst Eriksen.

Siste del av boken omhandler nåtiden og den nedbyggingen av Forsvaret, i særdeleshet Hæren, som har funnet sted etter Sovjetunionens fall. Selvsagt knytter Hovland trådene tilbake til det som hendte før krigen; felles for begge tidsperioder finner vi en naiv tro på at «it can’t happen here,» Norge er slikt et fredfullt sted og nordmenn er slike velmenende og –gjørende mennesker, så da kan det vel ikke være nødvendig å binde store summer i uproduktive forsvarstiltak som det likevel aldri vil bli behov for å innløse? Man tok ut «the peace dividend» etter kommunismens forsvinning som statsdrevet trussel om og om igjen gjennom ulike budsjettforlik – Høyre har i så måte ikke vært vesentlig bedre enn Arbeiderpartiet; den praktiske forsvarspolitiske forskjellen mellom de to statsbærende partiene omtales i blant spydig som svarende til rundt 10 millioner kroner i budsjettene – og har siden konsekvent nektet å innse at man derved systematisk underfinansierte det forsvaret man politisk hadde vedtatt skulle finnes. Det hele er en praktfull illustrasjon av samtidspolitikken: Politikerne sier at noe skal være (les: Forsvar av en viss størrelse og kvalitet), og etterpå later man så som om det også er blitt slik. Sagt med andre ord: Man har over mange år nå unnlatt å betale inn en militær forsikringspremie av tilstrekkelig størrelse. Dette vil få konsekvenser dersom det noen sinne blir aktuelt å se hva man faktisk rår over forsvarsmessig. Etter alle solemerker å dømme vil en slik situasjon medføre «ein grausames Erwachen,» en kalddusj på nivå med realitetsorienteringen vi så brått ble påtvunget i april 1940.

Også en annen likhet mellom 30-tallet og nåtiden hva gjelder samspillet mellom ledende politikere/byråkrater og høyere offiserer, fortjener å påpekes. Man løfter fra politisk hold frem de offiserer som tydelig tilkjennegir at de «spiller med,» som er villig til å kle de politiske signalene og vedtakene i militært språk og omgjøre dem til planer. Slik kan man foreta de nedskjæringer (kalles typisk prioriteringer eller effektiviseringer) politikerne bestemmer for å få mer penger til alt mulig annet fint, inklusive populistisk juggel som tiltrekker lettbevegelige velgere. Disse offiserene forfremmes til de høyeste stillingene mens de mindre samarbeidsvillige, for ikke å snakke om de som måtte finne på å kritisere politikernes lettsindighet, bremses eller stoppes i karrieren. Det var slik da de nye forsvarsordningene ble fremmet av Mowinckel og andre før krigen (daværende kaptein Ruge, senere general og etter 9. april øverste sjef for den norske krigføringen, ble hentet inn til maktens sentrum på denne måten), og intet er annerledes i dag. Lydighet belønnes selv om den samme lydigheten måtte være skadelig for landet.

Dette bringer meg over til nåsituasjonen og de advarende røster som høres om vårt inadekvate forsvar. Flere svært høyt oppsatte offiserer fra generasjonen etter Hovland, særlig slike som har bakgrunn i Hæren, har sagt klart fra om at dagens norske militære kapasitet er tvers igjennom utilstrekkelig, intet annet. Felles for dem alle er at advarslene er kommet etter at de har forlatt sine sjefsstillinger. Det snakkes i norsk offentlighet mye og fint om betydningen av åpenhet og varslernes viktige rolle, men prøv deg ikke på noe slikt dersom du vil forbli høyt oppsatt innen systemet!

Tidligere generalinspektør for Hæren, Robert Mood, fant i 2008 en spissformulering for elendigheten som ble sittende i folks bevissthet, iallfall i noens: «Norge har ikke mer militær kapasitet enn det som trengs for å forsvare én bydel i Oslo.» Andre har gitt sitt besyv med, ikke minst tidligere forsvarssjef Sverre Diesen hvis evne til strategisk tenkning er blitt dokumentert ved flere anledninger. De høyere offiserene er tydelige: Norges militære forsvar er utilstrekkelig. Av og til tar avisene tak i tematikken på en god måte, som i denne oversiktsartikkelen med intervjuer i Aftenposten fra 9. april i år. Dessuten er det tilkommet et frittstående initiativ med domenenavnet aldrimer.no som har som ambisjon «å belyse hvordan det står til med Norges forsvarsevne og hva som rører seg i våre nærområder.» Det faller ikke vanskelig å hilse tiltaket hjertelig velkommen. Ofte er de krast åpenhjertige om beredskapssvikten som foreligger, men dette er dessverre nødvendig. Svært mye offentlig påvirkningsarbeid gjenstår før nordmenn igjen innser at eget forsvar først og fremst er eget ansvar, og at frihet heller ikke i dag er gratis.

I disse anstrengelsene burde selvsagt politikerne vært ledende, men slik er det ikke. Unnfallenheten på det hold er øredøvende med unntak av noen få som innimellom våger seg frempå med advarsler om hva det er vi nå risikerer. Det gleder meg å kunne trekke frem Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde i så måte, som i et kraftig innlegg i Dagbladet for litt siden ropte et tydelig varsko om hvor farlig den er, naiviteten vi nå lar styre oss.

Det er forstemmende at det store flertallet blant politikerne gjennomgående står uforstående overfor den gamle sannhet om at «si vis pacem, para bellum» (hvis du vil fred, så forbered deg på krig). De vil heller formidle kortsiktige gleder, later det til, komme med gladsaker, enn forholde seg til velprøvde, ubehagelige innsikter. Fremfor alt vil de gjerne vise offentlige hvilke gode mennesker de er, hvilket framifrå og humanistisk verdisett de agererer ut fra.

Disse politikerne er det som er de riktige populistene i norsk politikk. Det er mange av dem, et klart flertall, og de finnes i alle stortingspartier. Holdninger som de Tybring-Gjedde legger for dagen, er derimot genuint konservative, preget som de er av vilje til å lære av fortidens feil. Det er synd han ikke har større gjennomslag for sine synspunkter, både hva forsvarspolitikk og annet angår.

Les også

Aldri mer 9. april? -
Nasjon og forsvar -
Kongelige og folkelige nei -
Arven etter Eriksen -
Norges militære forsvar -
Hvem skal forsvare Norge? -
Heimevernet -
Den lille, men gode, hær? -

Les også