Kommentar

8. mai 2019: Ved Partisanmonumentet på Skytterhusfjellet i Sør-Varanger ble den sovjetiske innsatsen under frigjøringen av Finnmark høsten 1944 hedret av de fremmøtte. Foto: Mathias Sandstøl/Forsvaret

Mens Sovjetunionen var på sitt mest ekspansive, hørte man ofte påstått som delforklaring til deres «fantastiske fremganger» at kun sosialistiske samfunn muliggjorde «kvantitetens omdanning til kvalitet». På sett og vis hadde de rett, Stalin og kumpanene, om enn annerledes enn tilsiktet og innen et snevert område, for under Den store fedrelandskrigen, som vi i vest kaller Andre verdenskrig, var det tilsynelatende uuttømmelige ressurser av mennesker og materiell på sovjetisk side som muliggjorde seieren over angriperne. De russiske tapene kunne være nesten hvor store som helst, men likevel hadde man nye styrker å sette inn og man produserte tanks, fly og våpen så det formelig skvatt etter. Selv knappe tyske militære fremganger oppnådd under siste del av krigen ble derved til faktiske nederlag, for trass i taktisk overlegenhet og ofte bedre teknologi, så hjalp det ikke til slutt: Har man ikke nok av både vilje, soldater og utstyr, så vinner man sjelden. Den kvantitative sovjetiske overlegenheten ble for overveldende og malte til slutt i stykker Hitlers arméer.

Om norske stridsmenn sa vi en gang for lenge siden at vi skulle være verdens beste, men vel å merke i Norge. Siden den kalde krigens tid er vår militære slagkraft blitt vesentlig redusert både absolutt og relativt. At man ikke bruker nok penger på forsvaret, er en av grunnene; dette har jeg omtalt flere ganger her inne, blant annet i denne og denne  artikkelen. Et annet vesentlig moment er at vi har for få menn  under våpen til å kunne yte troverdig motstand i dybden og over tid mot annet enn et meget begrenset og halvhjertet angrep. Det norske bidraget til et eventuelt forsvar av Norge  er altså pinlig underdimensjonert.

Dette kan delvis kompenseres på prinsipielt to måter, ved å ha bedre utstyr og materiell enn en eventuell fiende og/eller ved at vi har svært dyktige soldater og enda bedre offiserer. Den førstnevnte delen er i utgangspunktet grei nok; vi nordmenn er få, men rike og bør selvsagt skaffe oss så framifrå våpen og andre militære nytteartikler som penger kan kjøpe. At vi ikke alltid gjør dette, er en annen sak og ikke noe jeg ønsker å ta opp denne gang. Det er det siste poenget, at våre soldater må ledes på best mulig vis, som er dagens tema. 

Hvordan sørger vi for at våre militære høvdinger, og selv innen det norske forsvaret er det fremdeles langt færre slike enn menige indianere, utdannes til å bli maksimalt dyktige? Da er vi inne på hvordan vi først velger ut og siden trener opp våre offiserer, og ganske spesielt våre hæroffiserer. Tross alt er det disse mennene – og kanskje noen få kvinner – som kommer til å lede norske styrker i en eventuell landstrid, og som må være av ypperste klasse om vi skal kunne nære noe som helst håp om å kompensere for manglende kvantitet med overlegen kvalitet. 

Før i tiden gikk de som aspirerte til et profesjonelt liv som leder innen Hæren, først befalsskole fulgt av ettårig plikttjeneste som sersjant før man eventuelt kom inn på Krigsskolen (KS). Opptaket til sistnevnte skjedde på grunnlag av eksamenskarakterer fra videregående skole (gymnas for folk i min generasjon), vurdering av innsatsen på befalsskolen, tjenesteuttalelser fra foresatte under pliktåret og, ikke minst, prestasjonene og adferden under opptaksprøvene til KS. Når de unge løytnantene kom ut til troppstjeneste etter avsluttet utdanning, hadde de altså bak seg ett år (befalsskole) + ett år (tjeneste som sersjant) + tre år (som fenrik på KS) av relevant utdannelse, praksis og erfaring; det var med andre ord et ytterst troverdig og omfattende utdanningsløp gjennomført av unge menn som var utvalgt etter en langvarig og grundig seleksjonsprosess. Hvordan de senere tok til seg nødvendig «on the job training» og ytterligere utdannelse av annet slag – forberedelse til krig er alltid vanskelig, spesielt under fredsvilkår – er en annen sak, men man gjorde da sitt beste da som nå. Vi snakker tross alt om meget motiverte, ansvarsfulle fagfolk som var og er seg rollen bevisst som den aller skarpeste enden av statens voldsapparat, om nå det verste skulle skje og krigen kommer.

Men så fikk man for noen tid tilbake for seg at også hæroffiserenes utdanningssystem måtte omlegges slik alt i samfunnet omkalfatres med ujevne mellomrom, tilsynelatende uavhengig av om det fungerte bra eller dårlig før de profesjonelle klåfingrene i McKinsey og lignende bedrifter fikk sine startordrer. Man skulle oppnå to ting, var innspillet til omstillingsekspertene: Alt skulle bli mer effektivt og det skulle spares penger. Den eksisterende utdanningen av offiserer stod da lagelig til for hogg, gammeldags, litt sær og militær som den var, så vær så god: Iverksett!

Kjernen i den nye offisersutdanningen som nå innføres, er at de unge, motiverte og ambisiøse skal begynne på KS rett etter fullført videregående, for så etter tre års skolegang, hvilket vil gi kandidatene eller studentene et kompetansenivå svarende til bachelor-grad innen det sivile universitetssystemet, å begynne tjenestegjøring ved de ulike hæravdelinger. I tillegg til å «spare» to år sammenlignet med det gamle systemet, får man nå også mulighet til å legge ned de gamle, lite produktive befalsskolene; er ikke slikt en vinn-vinn situasjon, nesten for et pedagogisk-økonomisk kinderegg eller en innertier å regne?! Enda et innsparingsmoment vil gjøre seg gjeldende fremover – alle monner drar når man skal ende opp med vakre sluttall i powerpoint-presentasjonene og regnskapskolonnene – nemlig at man fremtidig ikke kommer til å betale KS-elevene normal fenriklønn under studietiden. Isteden vil de nye «rett inn fra gaten»-elevene, i tillegg til fritt opphold og forpleining, kun få «lønn» svarende til folketrygdens grunnbeløp, altså én G eller litt under hundre tusen per år etter dagens takster. 

I sannhet: Penger spart er penger tjent, ikke minst for Hæren. Synd bare at mange forsvarsvennlige institusjoner som Norges offisersforbund og Forsvarsforeningen  har vært gjenstridige og kritiske i sakens anledning. Skjønt slikt er vel ikke for mer enn «prosessuelt smårusk» å regne; ekspertene på omstrukturering er uansett vante med at «de ansatte» ikke er «omstillingsvillige» eller iallfall ikke begeistrede overfor endringer som foreslås. Det går seg nok til denne gangen også, regner man formodentlig med, for er det noe man lærer seg i Forsvaret, så er det å akseptere ordrer ovenfra.

Samtidig med at denne utdanningsreformen innføres, er man i ferd med å skape et todelt befalssystem der rundt en tredjedel fremtidig skal være KS-utdannet etter det ovenfor skisserte utdanningsløpet, mens resten blir OR-befal (bokstavene står for «other ranks»; den barnslige begeistringen for engelske forkortelser overalt i Norge, også i Forsvaret, er intet mindre enn pinlig). Disse er «spesialister» av ulike slag som skal ha «risen through the ranks» – i og for seg er en utmerket tanke; realkompetanse bør og skal vektlegges innen alle komplekse organisasjoner – og som i tillegg til yrkeserfaringen typisk skal ha gjennomgått ulike relevante kurs av i prinsippet kortere varighet. Slikt OR-befal kan også tas opp på KS, sier man videre, men sannsynligvis vil det ikke bli mange slike som er villige til å sette seg på skolebenken igjen for luselønn etter å ha vennet seg til å få godt betalt i og med at ulike tillegg fort vokser seg store og fete ovenpå operasjonelt aktive befalingsmenns grunnlønn. 

Vi kommer altså til å stå overfor en situasjon i fremtiden der de som har landets høyeste befalsutdanning, Krigsskolen, vil være nærmest for praktiske grønnskollinger å regne når de kommer ut i operativ tjeneste, iallfall sammenlignet med dem som representerer Hærens OR-befal. I tillegg kommer at de KS-utdannede ikke vil være silt for praktiske evner og egnethet like grundig som tilfellet var før; annerledes kan det ikke bli når man fremover ikke vil kunne støtte seg på inntrykk fra befalsskolen og det påfølgende pliktåret under utvelgelsesprosessen. I praksis vil det helst gå bra, får vi tro, gitt at både den KS-utdannede og OR-befalet er vettuge og voksne, men bevares for noen potensielle konflikter man legger opp til! 

Hovedpoenget er likevel følgende: Hvordan i alle dager kan man fra ansvarlig hold finne på å redusere vesentlig varigheten av offisersutdanningen (om kvaliteten av samme per år skal jeg unnlate å spekulere, men det er ingenlunde gitt at den vil bli bedre under den nye ordningen) når man samtidig er pukka nødt til å kompensere for årelang kvantitativ nedskjæring av særlig Hærens evne til å stå i mot et eventuelt militært angrep? Det er så hoderystende urimelig at, om jeg ikke hadde hatt rikelig sivil erfaring med tilsvarende innsparingsforsøk pakket inn i fløyelsmyk trylleretorikk fra «ansvarlige» politikeres og byråkraters side, så ville jeg ikke trodd mine egne øyne og ører. Hva slags magiske evner tror de at de besitter, maktmenneskene, slik at mindre skal bli mer bare fordi de sier at sånn skal det bli?

Det begynner å bli mange områder av samfunnslivet der man innser at «ekspertenes» lesning av situasjonen og beregninger av tiltak og konsekvenser må være utført med tryllestav som viktigste hjelpemiddel. Politikernes beslutninger ser langt på vei ut til å være fattet i henhold til samme mal: Man ønsker seg et mål og later deretter som om dette blir oppnådd gjennom det man foreslår. Fremgangsmåten gjøres gjeldende uansett hvor kontraintuitiv, stundom bent frem dum og usannsynlig, begrunnelsen lyder. 

Hva fremtidens offiserer spesifikt angår, så tåler det hovedsakelige ankepunktet mot nyordningen å formuleres enda en gang: Offiserene kan umulig bli bedre av å få kortere utdanning! Når alt kommer til alt og snakket i den ene og andre retning er unnagjort, så er det denne enkle innsikten det hele koker ned til. 

Jeg vil ikke utelukke at de i og for seg vil vel, de som bestemmer over det norske forsvaret, men de gjør ikke vel. Oppgavene de er satt til å utføre, løses på en riktig ussel måte, for de strategiske beslutningsprosessene er preget av en ulykkessvanger mikstur av ønsketenkning og naivitet. Trist bare at deres arbeidsgivere, altså til syvende og sist det norske folk ved valgurnene, ikke klarer å manne seg opp til å gi dem sparken.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også