Kommentar

Da jeg var gutt, hendte det ofte at vi lekte cowboy og indianer. Noen ganger var man det ene, andre ganger det andre. Det meste ved leken er glemt, men jeg er viss på at intet nedverdigende heftet ved det å være menig indianer, tvert imot hadde vi en følelse av at disse var ”noble ville” for å bruke Rousseaus terminologi. Sånne hadde man respekt for.

Flere tiår er gått og ingen ser ut til å leke slik lenger, hverken i min generasjon (hvilket neppe overrasker mange!) eller blant dem som har kommet etter. Litt vemodig er det nok, men det er vel bare å ta til etterretning at revolversvingende kugutter og pilskytende innfødte med steinansikt ikke står like høyt i kurs lenger. Noen kaller slikt fremskritt.

Men det var ikke den glemte leken som sådan jeg ønsket å okke meg over, derimot er det den moderne rangfordelingen blant rødhudene så vel som det tallmessige forholdet dem imellom som mer og mer forundrer meg og vekker bekymring. Vi snakker selvsagt om forholdet mellom høvdinger og vanlige indianere i overført betydning, altså egentlig om det som finnes mellom sjefer og arbeidende ansatte eller mellom generaler og soldater; det er her jeg mener noe har gått skeivt de siste årene. Stor skade kan følge av slikt, så temaet fortjener oppmerksomhet. La oss ta for oss to områder som jeg vet noe om, sykehusvesenet og militæret.

Jeg har vært innom organiseringen av sykehusene tidligere (se blant annet Oppover — nedover og Vitenskap, politikk og sykehusdrift), og da var det særlig (over)troen på organisering ovenfra og ned jeg konsentrerte meg om. En rem av samme huden finner man i overbevisningen om at man ved å sende inn stadig flere og bedre høvdinger kan skape «mer helse for pengene».

Rent umiddelbart lyder kanskje slikt tilforlatelig, men hva er det man i praksis gjør når man «styrker ledelsen»? Styrkingsforsøkene skjer både kvantitativt og kvalitativt, men etter mitt syn mislykkes man på begge måter. Hva gjelder det kvalitative (jeg lar i denne sammenhengen de omfattende og tidkrevende ”lederutviklingsprogrammene” ligge), så satser man i henhold til George Kennings teori om ledelse som en selvstendig og faguavhengig profesjon. Topplederne er følgelig ofte ikke medisinere, iallfall ikke slike som av kollegene oppfattes som faglig framifrå, og ikke sjelden hentes «profesjonelle ledere» utenfra. Tilliten fra leger og sykepleiere blir gjerne deretter; de færreste ønsker høvdinger som ikke vet hva det vil si å være vanlig indianer. Dessuten medfører slik utvelgelse av ledere at disseblir helt avhengige av spesialrådgivere som vet hva arbeidet faktisk dreier seg om og kan formidle dette til ”store sjef”, hvilket gir dette stabsskiktet betydelig makt oginnflytelse.

Kvantitativt drar man til med mange og nye lederassistenter, særlig i stabene på klinikknivå. Deres aktivitet lar selvsagt ikke fagfolkene upåvirket, den stadig tiltagende e-post- og skjemaflommen fra lederskapet må tas hånd om lenger nede, og uvegerlig skjer dette på bekostning av det egentlige arbeidet som skulle vært gjort. Slikt må gå ut over arbeidseffektiviteten, og jeg vet at det gjør det.

Så for å holde meg til tittelens terminologi: Ikke bare har man fått flere høvdinger i sykehusvesenet, med en forskyvning av balansen mellom dem og arbeiderkasten som resultat, men høvdingene er i stigende grad rekruttert fra andre stammer eller helt andre folk og fagområder. Samtidig har administrasjonsforpliktelsene forledende fagpersoner økt markant ettersom enhetene er blitt større gjennom sammenslåinger. De bruker nå mer av sin arbeidstid til ikke-medisinske gjøremål enn tilfellet var før, i pakt med den økende byråkratiseringen, men forskyvningen i ikke-produktiv retning registreres ikke da de angjeldende personene fremdeles figurer som fagfolk ved hodetellinger. Hovedtendensen er ikke til å ta feil av for oss som ser utviklingen innenfra: Høvdingene blir flere og større, og de gjør dårlig indianerarbeid. Totaleffektiviteten blir deretter.

Det er mange år siden jeg selv bar kongens klær — tiden går og både hode og kropp blir eldre — men få eller ingen norske institusjoner er mer grunnleggende viktigeog står mitt hjerte nærmere enn Forsvaret. Utviklingen, eller kanskje jeg heller skulle si neglisjeringen, av vårt militære forsvar har jeg tidligere vært inne på i artikkelen «Den lille, men gode, hær?», men da med fokus på den kvantitative nedbyggingen av særlig Hæren som har funnet sted. Hæren stiller nå bare rundt 5000mann under våpen svarende til Telemarkbataljonen, en brigade i indre Troms, grensevaktstyrker i Finnmark og spesialstyrker samt litt annet på Rena (Kongens garde vet jeg knapt om jeg skal regne med som kamptropper, de er uansett helt alene om alt sør for Østerdalen), mens det gamle mobiliseringsforsvaret ikke lenger eksisterer overhodet. Ifølge daværende (2008) generalinspektør for Hæren, Robert Mood, har vi nok infanteri til å forsvare en bydel i Oslo, ikke mer. Slik kvantitativ utilstrekkelighet kan ikke fullt ut kompenseres med «smart forsvar» — noe jeg forøvrig selvsagt er helt for — men selv ikke all kvalitet i verden kan demme opp for altfor graverende antallsmangler. At støtteenheter i andre våpengrener heller ikke er overdimensjonert, ser man eksemplifisert ved at flåten av transportfly etter vinterens ulykke ved Kebnekaise er redusert til 3 — tre — Herkules-fly (arbeid er i gang for å gjenskaffe et fjerde, men slike fly er ikke hyllevare).

Det vi derimot ikke ser ut til å ha mangel på, er offiserer i det absolutte toppskiktet. Hæren har nå 10+27=37 generaler og brigaderer til å styre det som altså er ensvært liten kampstyrke. Dette gir et forholdstall på 1 til omtrent 135 mens tilsvarende tall for US Army er 230:550 000 eller 1:2390 ifølge min interne hjemmelsmann som står midt oppe i det. Samtidig overdriver man neppe om man antyder at USA har større behov for koordinering mellom ulike militære enheter enn det man har i vårt land; til sist blir selv samordning umulig når man ikke har styrker igjen å samordne. Det er naturligvis ingen som vet hvilket antallsforhold som er optimalt, men etter min mening reflekterer forholdene i Forsvaret på grelt vis et generelt trekk ved det moderne Norge: Vi er blitt for topptunge på nesten alle områder, det er gjennomgående alt for mange høvdinger i forhold til antallet indianere, for mange sjefer sammenlignet med hvor mange arbeidere det finnes. Slikt svekker et samfunn.

Hvorfor har det blitt slik? Den allmenne velstandsveksten har sikkert bidratt. Det jeg likevel vil legge mest vekt på er holdningene i utdanningssystemet og, ikke minst, ledende politiske miljøers verdsetting av ulike utdanningsløp. Avgjørende har etter min mening vært Arbeiderpartiets helt uforståelige de facto nedvurdering av praktiske fag og utdanninger mens akademisk suksess (at målingen av samme i beste fall er tvilsom, er en annen skål) har vært holdt fram som veien til framgang og lykke. På denne måten lider både teoretisk og praktisk utdannelse og ditto yrkesveier skade. De førstnevnte er blitt kvalitetsmessig utvannet ved at for mange dårlig kvalifiserte tillates å prøve seg både på videregående skole og senere på høyskole- og universitetsnivå. For mange med marginale akademiske forutsetninger ender opp i høyere utdanning, det er sannheten. Man kan gradvis svekke kravene og late som de klarer seg, men i lengden går det ikke og realitetene innhenter ønskedrømmene: Snittkvaliteten på det som skulle være toppnivå, synker. En følge av nivåsenkningen blir at sjansen for å dyrke fram de aller beste reduseres, og slikt er skadelig for ethvert samfunn. Svært ugunstig er det også at så mange som har kommet seg gjennom høyere utdannelse, forventer seg sjefsjobber etterpå.

Aller verst er imidlertid den følelsen som brer seg blant dem som velger praktisk utdanning og yrke. Den indirekte beskjeden de får er at de er mislykkede, for de har altså ikke gjennomført «studiespesialiserende» løp på videregående skole (man spør seg også: Hvorfra tar utdanningspolitikerne og -byråkratene slike meningsløse ord som studiespesialiserende?). Det snakkes rett nok nå igjen om viktigheten av å styrke de praktiske fagene for gitte grupper elever på videregående, ikke minst slik at den triste frafallsprosenten kan reduseres, men hvorfor i all verden sluttet man med de utmerkede yrkesskolene? Jo, fordi politikere på venstresiden hadde fått den bisarre ideen for seg at slik utdannelse ikke var «fin» nok, den åpnet ikke for senere universitetsstudier.

Jeg er hoderystende til slik tankegang, forstår den ikke i annet enn et misunnelsesperspektiv. Lykken består så visst ikke i å gjennomføre en akademisk karriere, det kan jeg garantere. For noen passer slikt, særlig for dem som er flinkere med pennen enn med sagen, men for de fleste gjør det det ikke. Og ingen skal fortelle meg at det er viktigere eller «finere» på noe slags mystisk vis å studere bruk av konjunktiv i middelalderlatin eller fremmede folks adferd i fjerne land enn å mekke bil eller male hus, for nå å ta noen tilfeldige eksempler. Da skal heller ikke landets lederkadre gjøre dette mistaket, og spesielt ikke de som utgår fra et parti som foregir å skulle ta spesielt godt hånd om nettopp arbeiderklassens interesser.

Jeg slår altså et slag for vanlige indianere, for at deres status skal anerkjennes i sammenligning med høvdingenes. Ledere er viktige og akademikere er viktige, men uten mange som utfører det egentlige arbeidet, blir deres overlegninger og planer intet annet enn luftkasteller. Å finne rett balanse mellom sjefer og arbeidere er vanskelig. Vi har ikke denne balansen nå i fedrelandet, slik jeg ser det, og utviklingen sklir i gal retning. Dette må vi rette på.

Forholdene innen Forsvaret og på sykehusene illustrerer generelle misforhold. De to er samtidig utmerkede steder å begynne en kursendring. Trolig ville befolkningen i stort vise betydelig forståelse om man tok nytt rev i seilene. Tør man håpe på at de første endringene i så måte begynner å manifestere seg alleredehøsten 2013?

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også