Kommentar

Noe er bedre enn annet og noen er bedre enn andre. Om dette hersker ingen tvil, i alle fall ikke i mitt hode, selv om enkelte ”die hard” likhetsfanatikere fremdeles prøver å late som om viktige forskjeller ikke finnes på vesentlige livsområder. Derimot eksisterer ulike oppfatninger om i hvilken grad man som samfunn eller enkeltpersoner skal og kan hige etter dette vanskelig gripbare, Det Aller Beste. Hva er det beste og, tilsvarende, hvem legemliggjør det? Hvor viktig er menneskelig kvalitet og hvor avhengige er vi av elitenes innsats i ulike sammenhenger?

Åpenbart er det så at graden av god eller dårlig kan vurderes langs flere akser avhengig av hvilke egenskaper man velger å legge vekt på. Det gir mening å knytte fem ulike gjerningsord til essensen av de ulike kvalitetene – jeg tenker på verbene ”være,” ”ha,” ”vite,” ”kunne” og ”mene” – samt å holde fast ved disse nøkkelordene når vi vurderer hvordan oppfatningene om hvem som er «the best and the brightest» (betegnelsen spilte så vidt jeg vet først hen på de utålmodige og dyktige nye folkene den unge president Kennedy brakte med seg inn i maktens kontorer i Washington DC for litt over 50 år siden) har endret seg over tid i vårt samfunn. Visst finnes det overlapping mellom de fem ordene i den aktuelle sammenhengen, glidende overganger til og med, men de gir likevel hver sin fingervisning om hovedtrekk som kan hjelpe oss til å sortere tankene.

Hvem folk ER i en eller annen betydning har vært avgjørende for innplasseringen i sosiale rangstiger i alle samfunn og til alle tider, og fortsetter å være det selv i et Norge der egalitarisme hylles mer enn noe. Typiske strukturer som illustrerer rangmessig posisjon ut fra menneskers familietilhørighet, er kongedømme og adelsvesen. Ingen av dem er imidlertid så enkle hva forholdet mellom arv og miljø angår som man ved første øyekast kan forledes til å tro.

Det konstitusjonelle monarkiet kritiseres for å være en anakronisme, en overlevning fra en tid da man trodde at ufortynnet blått blod (altså arv) forlente personer med en eller annen mystisk, opphøyet kvalitet som gjorde dem bedre og mer styringsdyktige enn sine rødblodige folkefrender. Kanskje var en slik oppfatning fremherskende en gang, iallfall delvis, men i moderne tapning er det snarere så at kongedømmet representerer en klokkertro på miljøets betydning. For det institusjonen bygger på, dypest sett, er en oppfatning om at man ved hjelp av intens og systematisk oppdragelse og påvirkning fra tidligste alder av kan få selv den minst skikkede (gudene skal vite at ikke alle prinser eller prinsesser er blant de mest begavete barn i folket) til å bli en god, iallfall god nok, leder. Selv finner jeg overbevisningen om miljøets altoverskyggende viktighet sammenlignet med naturgitte forutsetninger både overdrevet og en smule forbausende, men den gjør seg åpenbart gjeldende, også i vårt land som jo har hatt gode erfaringer med den nevnte statsskikken.

Heller ikke aristokratiet er en like enkel institusjon som vi adelfrie (siden 1821) nordmenn gjerne vil ha det til. Rett nok har jeg intet tilovers for arvelige privilegier akkumulert i en mer og mer folkefjern overklasse, slik adelskapet utviklet seg til å bli i mange nasjoner i det gamle Europa, men begynnelsen var annerledes. ”Aristoi” betyr ”de beste” på gresk, og det var nettopp et styre av de beste, de mest dugelige, som Platon anbefalte i ”Staten,” ikke en struktur der nedarvede rettigheter for all fremtid avgjorde hvem som hadde hånden på rorkulten i statens affærer. I samsvar med dette gir det mening å tale for nødvendigheten av å elske fram et ”dynamisk adelskap” (igjen understreker jeg at ordet ikke brukes i den tilvante nåtidige betydningen) der mulighetene er store for folk nedenfra til å stige opp gjennom samfunnslegemet til innflytelsesrike posisjoner. Forstått på denne måten blir aristokrati omtrent det samme som meritokrati, som vi skal si mer om siden. Om klassereisen markeres med tildeling av titler av det ene eller andre slag, er i denne sammenheng uvesentlig. Men man KAN gjøre det hvis folket er vant med og ønsker slikt. I Norge ville en tittelordning være kunstig gitt vår nyere historie, iallfall slik jeg ser det, men heller dét enn et system der makt og ære innrømmes menneskene basert på deres tilhørighet til familier eller mer eller mindre synlige nettverk (hørte jeg noen si partier?) ut fra alt annet enn individuelle meritter.

Et samfunn der rang bestemmes av hva folk HAR er ikke å trakte etter. Med ”har” mener jeg i denne sammenheng hvilke verdier personene besitter, og da verdier som kan måles i penger. Plutokrati (pengevelde) er i bunn og grunn noe svineri, hvilket absolutt ikke skal forstås dit hen at rike mennesker er mer svinaktige enn oss andre. En av de gode sidene ved de nordiske samfunnene har vært at rikdommen er så noenlunde jevnt fordelt, i alle fall sammenlignet med hva tilfellet er andre steder. Hva som er den optimale ubalansen i rikdom sett i samfunnsperspektiv, er et annet og uhyggelig stort spørsmål som vi her skal holde oss langt unna.

La meg i sammenhengen ta en svipptur innom den gamle sosialistiske parolen ”yt etter evne, få etter behov.” Noe av det som virkelig provoserer meg, er rike mennesker som ikke betaler inntektsskatt, som unndrar seg å yte til samfunnets beste. Jeg spør meg selv: Ville det være så utenkelig å få til en ordning der en viss prosentuell skattebetaling var en forutsetning for å få være med å bestemme hva offentlige penger skal brukes til? Jeg vet at spørsmålet – hjertesukket snarere – er dømt til å falle på stengrunn, at intet kan rokke ved den alminnelige stemmeretten, men jeg kan ikke slå fra meg at dagens system umulig kan representere et optimum i utviklingen av menneskelig solidaritet.

De to verbene VITE og KUNNE går delvis over i hverandre hva samfunnsmessig prestisje angår, men la oss likevel se på dem som representerende separate verdivurderinger. Min uærbødige påstand er at betydningen av både å vite og å kunne over lang tid er systematisk nedvurdert i Norge. Vi lider av det som nasjon, men kompenserer enn så lenge for skaden med gjenglemte gode vaner hos deler av befolkningen samt en velfungerende, men midlertidig, gass- og petroleumsdrevet økonomi. Men intet tre vokser inn i himmelen, og vi risikerer å få kjenne langt større skadevirkninger av den manglende verdsettingen av samfunnsnyttig realkompetanse i fremtiden.

De siste 50 årene er arbeideres og håndverkeres evner, ferdigheter og allmenne praktiske kunnen blitt systematisk nedvurdert i vårt land. Fra 1965 av ledet Arbeiderpartiets Reiulf Steen en skolekomite hvis oppdrag det var å utrede fremtidens utdanning av ungdom i alderen 16 til 19 år, og Steen-komiteens konklusjoner var retningsgivende for partiets holdning til spørsmålet i tiårene siden. I utjamningens navn valgte man å viske ut skottene som hadde vært mellom praktisk og teoretisk utdanning; fra nå av kunne de to kombineres. De gamle, hederlige yrkesskolene ble faset ut, fremover skulle alt kalles videregående skoler slik at ingen formelle skiller lenger fantes mellom ungdommenes utdanningsløp. Fremfor alt hadde man et ønske om å åpne for at også folk med en overveiende praktisk utdanningsbakgrunn nå skulle kunne begynne på høyskoler og universitet. Hva mer var, man lot det tydelig skinne gjennom at det var dette som var målet; jo flere som kom seg gjennom landets høyeste allmenndannelse og deretter tok fag ved universitetene, desto bedre, mente man i Arbeiderpartiet.

Denne politikken har medført en gradvis nedvurdering av praktisk orienterte yrker som åpenbart ikke lenger ble ansett for å være ”fine” nok. En slik statusreduksjon av praktiske ferdigheter er både tåpelig, ubegrunnet og urimelig (dette er noe jeg med min tilfredsstillende karakter i sløyd fra annu dazumal virkelig kan uttale meg om!), men når det er arbeidernes eget parti (i følge deres eget navn) som går i bresjen for utviklingen, da blir det direkte umoralsk. På få andre samfunnsområder har man sett diskrepansen mellom påstand og virkelighet, mellom retorikk og realitet, illustrert med slik tydelighet.

Hva så med de teoretiske fagene, ble de styrket som følge av at de sto igjen som de eneste riktig ”verdige” i samfunnskonkurransen? Det triste er jo at dette slett ikke ble resultatet, tvert imot er det akademiske nivået redusert i norsk skole i samme tidsrom, altså i tiden da stadig flere ble presset inn i det som skulle være den beste teoretiske utdanningen i landet. Den ene reformen etter den andre er tredd nedover hodet på lærerne og skoleverket, typisk akkompagnert av fine ”buzzwords” som ”kvalitetsreform” og ”kunnskapsløftet,” samtidig med at nivået har sunket i alle andre fag enn engelsk (og der er det neppe skolens fortjeneste at ferdighetene er markant øket de siste årene). Igjen: Det stadig større spriket mellom retorikk og realitet svir i både øyne og sjel.

La meg holde fram to eksempler som illustrerer mitt poeng, et fra videregående skole og et fra den høyeste utdannelse landet tilbyr, og sammenligne fortid og nåtid.

Engang fantes landsgymnasene der særlig begavet ungdom fra grisgrendte strøk fikk utdanning på meget høyt allmennivå, arbeidet hardt og siden ofte gjorde glimrende karrierer innen akademia. Disse gymnasene var reelle eliteskoler med en uttalt ambisjon om å være best. De hadde framifrå menneskemateriale å arbeide med, riktig glup bygdeungdom som stod ved begynnelsen av en lang klassereise. Mange av dem lyktes. De representerte noe av det fineste i en norsk tradisjon der sosial mobilitet anses som ønskelig og nødvendig. Landsgymnasene finnes ikke lenger, de er erstattet med mange, mange skoler der elevmateriellet med nødvendighet har dårligere snittkvalitet og der ingen bue spennes nært bristegrensen: Alle skal med, sies det, med det resultat at ingen kommer særlig langt.

Man har ved universitetene ”effektivisert” doktorgradsutdanningen og er kjempestolte (det vil si: politikerne og rektorskiktet er det) over at man nå har så mange flere enn før som tar doktorgrad i Norge. Joda, det imponerer sikkert på tante Agathe i familiekretsen, men realiteten er at kvalitetskravene er skrudd betydelig ned og forskningsarbeidet er mye mindre selvstendig enn før slik det MÅ bli når 3 år er den strengt tilmålte tidsrammen. Dekaner (lederne for fakultetene) messer om at ”kravene til kvalitet skal bibeholdes, vi kompromisser ikke med kvaliteten,” men alle vi som veileder de unge doktorandene, vet at dette ikke er sant. Man HAR senket kravene, men beholdt de fine titlene og de svulstige ordene i hylningstalene. Hvor lenge denne inflasjonen kan fortsette før ballongen sprekker, vet jeg ikke. Sannheten er at vi i Norge gjennomgående slett ikke ligger i front innen ”harde” akademiske fag, og at intet tyder på at vi er på vei dit heller. Færre og færre ønsker å arbeide med slikt som er vanskelig, krever langvarig konsentrasjon og er usikkert.

Samtidig med at kravene til kunnskap og selvstendighet lempes på innen nivåene helt opp til toppen i den akademiske læringskjeden, innføres i mange fag (medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo, UiO, er bare ett eksempel) bestått-ikke bestått som de eneste karakterene, angivelig for å stimulere til mindre eksamensfokusert læring. Dessuten åpnes det for at man ved ansettelser skal legge større vekt på inntrykket søkeren gir ved intervju, altså såkalt ”personlig egnethet,” i tillegg til karakterer og andre målbare kriterier. Hva blir resultatet? Selvsagt at de som er i maktposisjon, står friere til å plukke dem de vil ha og unngå dem de ikke vil ha ved hver korsvei. Som biologiprofessor Kristian Gundersen ved UiO skrev i Dagens Næringsliv: ”Vi glir lett over i trynefaktor. Nerdene og geniene når ikke lenger opp i kampen om ansettelser på universitet.” For egen regning vil jeg tilføye at mulighetene for nepotisme gjennom denne nye seleksjonspraksisen er langt større nå enn da jeg ble student og tok mine første vaklende skritt som forsker, og mye tyder på at mulighetene ikke alltid forblir ubenyttet.

Da er jeg over på den siste aksen jeg ønsket å se utviklingen av norske eliter langs, nemlig hva medlemmene MENER om ulike viktige spørsmål i tiden. Det er noe forunderlig, dette, at jo mer man verbalt hyller mangfoldet i de forskjelligste sammenhenger, desto snevrere er det reelle meningsspennet som tillates innen kretsen av dem som anses som ledende i samfunnet. Disse kan til gjengjeld tillate seg nærmest hva som helst, bare de ”er åpne” og ”byr på seg selv.” Skulle det skrante og feil begås, kan man alltids ”legge seg flat,” så er sjansen stor for tilgivelse om man er av rette slaget. Friheten går med andre mot uendelig, men bare dersom individene har meninger som passer inn og aksepteres. For dem som står utenfor konsensusfellesskapet, derimot, som Ole Jørgen Anfindsen nå senest, så smeller konformitetspisken fort og lystelig og kan koste den enkelte ikke bare omdømmet, men også utkommet. Jeg skulle likt å se en oversikt over hvor mange og hvem i Norge som, i likhet med Anfindsen, har mistet jobben på grunn av sine politiske (i videste forstand) meninger de siste 40 årene. Det er neppe helt få, og det ville vært langt flere om ikke folk hadde vært forsiktige og tatt hensyn til at makta rår bak det liksomgode toleransesmilet.

Folk defineres i dag mer enn før ikke ut fra hvem de er og hva de kan, gjør eller vet, men på grunnlag av hva de mener og sier. Slikt er kanskje uavvendelig i overfladiskhetens tidsalder, i det minste legger man til rette for det gjennom konformitetstrykket som gjennomsyrer samfunnet. Når praktisk og teoretisk kunnskap på ulike områder aktes mindre, reduseres samtidig muligheten for at ulike grupperinger på selvstendig faglig grunnlag kan opponere mot det som politisk bestemmes. Leger skal ikke ”komme her og komme her” når medisinske spørsmål diskuteres, lærere skal ikke tiltros særlig innsikt i skolespørsmål, offiserer skal ikke innrømmes spesiell forståelse hva gjelder hvordan vårt militære forsvar skal organiseres.

Den meningsmessige eliten som bygges opp, består først og fremst av politikere og sjefer på ulike nivåer, en kaste som besitter minimal fagspesifikk ekspertise, men som til gjengjeld tror seg å besitte unike lederferdigheter av et faguavhengig, nærmest mystisk, slag. Vi har sett dem i fri dressur på mange virksomhetsområder, iblant hoppende fra den ene bransjen til den neste ettersom karriereskruen vris om enda en gang, og noen av oss har måttet plukke opp restene etter høytflyvende omorganiseringer som de satte i gang før de fløy videre. Aller øverst i eliten sitter selveste metalederne, politikerne, de hvis oppgave det er å utpeke og lede sjefene på lavere nivåer.

La meg saktmodig antyde at det ikke er et system som innbyr til uavhengighet og originalitet, men så er det vel heller ikke folk med slike egenskaper som etterspørres. Man kommer ikke langt i de kretser uten å lære seg å bruke de rette ordene, hevde de rette meningene, le av de rette tingene og på de rette stedene. Man går i takt og man innordner seg, kanskje uten å innse det selv. Å tenke fritt og selvstendig, ansvarlig overfor sin egen samvittighet, er derimot ikke en del av pensum. Disse menneskene er det som oppfattes som vår norske elite, men jeg klarer ikke å se dem som ”de beste” i noe meningsfullt perspektiv, ikke langs noen av de kompetanseakser det gir mening å vurdere.

Jeg ønsker meg isteden et Norge der respekten for praktisk og teoretisk kunnskap og ferdighet er større, mens betydningen av meninger, nettverk, tilhørighet og sosial posisjon er mindre viktig. Ulike folk kan ulike ting, har ulike evner og ulik kompetanse; dette må man erkjenne og legge til grunn for utdannings- og yrkesløp, samtidig som man løfter fram den gamle etiske innsikten at alle ærlige yrker har egenverdi. Det burde ikke være vanskelig å innse og kommunisere gjennom skoleverket og ellers at det ikke er mindre viktig å vaske skoler, male hus og ta hånd om gamle enn det er å være webdesigner, kommunikasjonsrådgiver eller lederassistent.

Eliter finnes og skal finnes, men det må alltid ligge reell kvalitet bak fasaden, ellers sykner det hele hen og blir tilbedelse av falske guder. Den eksisterende elitetenkningen i Norge behøver realitetsprøving, for den er ved å skli av skinnene. Klarer vi bedre å kombinere demokrati med meritokrati, og det KAN gjøres, så vil alle tjene på det.

Les også

-
-
-
-
-
-
-