Kommentar

Skalering er et ord som brukes innen ulike fag, men det betyr stort sett at man gjør ting større eller mindre. Skaleringsinvarians (jeg nekter å dele ordet i to selv om Google ber meg om det) er en egenskap ved ting eller lover eller prosesser som gjør at de ikke endrer karakter når de forstørres eller forminskes; typisk kan slikt gjelde geometriske kurver. Dette er alt sammen vanskelige saker og mer enn jeg har matematisk kompetanse til å håndtere, men jeg vil likevel si noe om fenomenene slik de fortoner seg i det halvpresise perspektivet både hva gjelder fysiske objekter og foreteelser på den ene siden og mennesker og samfunn på den andre. Innen begge områdene kan man for oversikten og argumentasjonens skyld dele virkeligheten i tre: den bittelille, den mellomstore og den enormt store verden.

Tar vi for oss fysikken først, så finner vi i den bittelille dimensjonen (på atomært og subatomært nivå) sammenhenger og hendelser som beskrives ved hjelp av kvantemekanikkens lover og formler, men som ikke lett sammenfattes i det språket som hører hverdagserfaringene til. Man kan regne seg fram til statistisk pålitelige resultater og prediksjoner, men knapt forstå dem og heller ikke se sikker kausalitet i enkelthendelser, en omstendighet som for klassiske fysikere (Einstein var blant dem) ikke var til å holde ut. Heisenbergs usikkerhetsrelasjon setter en prinsipiell grense for hvilken detaljkunnskap man kan oppnå på dette nivået: Vi kan ikke samtidig bestemme en elementærpartikkels begge komplementære egenskaper (altså både dens posisjon og momentum, bevegelsesmengde), uansett hvor gode måleapparater vi har.

I den enormt store verden, i kosmos, brukes Einsteins relativitetsteori for å beskrive det som skjer. Ligningene holder og intet går fortere enn lyshastigheten (det har alltid slått meg som pussig at noe kalles relativitetsteori som beviser at en gitt fysisk parameter, lyshastigheten, er absolutt innen samme medium og uavhengig av om man reiser med eller mot lysretningen, men slik ble det nå). Overgangen og sammenhengen mellom kvanteverdenen og relativitetsteoriens store verden er erkjennelsesmessig ukjent.

Mellom det minste og det største finnes halvstore objekter som beveger seg halvraskt; vi snakker om den verden vi mennesker har direkte kjennskap til og som nesten alltid følger Newtons lover. Også her vet vi at usikkerhet finnes. Laplace’ gamle visjon om at komplett forutsigbarhet av verdenstilstanden er mulig for et uendelig intelligent vesen med full kunnskap om initialtilstandene (vedkommende mytiske skapning refereres gjerne til som ”Laplace’ demon”), er prinsipielt uoppnåelig. ”Sensitive dependence on initial conditions” eller ”sommerfugleffekten” gjelder for mange mellomstore mekaniske systemer, altså at en bitteliten forskyvning i begynnelsestilstanden kan endre et forløp på en vesentlig måte og etter forbausende kort tid (”en sommerfugl som slår med vingene i Kina kan skape en storm i USA”). Følgelig har vi selv på dette nivået en prinsipiell så vel som praktisk usikkerhet som kullkaster troen på at fremtiden kan forutses og forutsis. Det er ikke uten videre den lille verdens usikkerhet (Heisenberg) som transformeres til tilsvarende i den mellomstore, men måleusikkerheten den førstnevnte innebærer vil uvegerlig kunne bli konsekvensbringende når initialtilstanden skal fastslås med uendelig presisjon (hvilket altså er uoppnåelig).

Ser vi på den menneskelige verden, så kan vi si at det bittelille nivået svarer til enkeltmennesker, det mellomstore svarer til familien, gruppen eller kanskje endog nasjonen, mens det enorme nivået svarer til hele menneskeheten. En slik inndeling har selvsagt et betydelig element av valg eller tilfeldighet over seg, for man kunne godt gått lengre ”ned” (altså til celler eller subcellulære bestanddeler) så vel som ”opp” (til mengden av alle dyr eller alt levende, for eksempel) i organisasjonsnivå, men da ville man mistet det spesifikt menneskelige ved tankeeksperimentet slik vi til daglig erfarer det.

Det er hevet over tvil at betydelig usikkerhet preger hendelsesforløp og handlingsmønstre på alle tre menneskelige nivåer. Fysiologer, leger og individualpsykologer vet en del om det som skjer i det enkelte menneske, men det er sannelig også mye vi ikke vet og ikke kan forutsi. Dessuten har vi alltid med vår gamle venn ”den frie viljen” som nisse på lasset, en kvalitet som ser til at prediktabiliteten forblir godt under 100% i alle simulasjoner der menneskelige valg inngår som en komponent.

På midtnivået oppstår nye fag begrunnet i emergente egenskaper (Lodne mengder og essens) som fremkommer der mennesker opptrer i grupper (familier, slekter, nasjoner; Gruppetenkning?). Sosiologer, gruppepsykologer, antropologer, politikere og andre yrkesutøvere tjener til det daglige brød ved å studere slike fenomener. Det er åpenbart for alle at usikkerheten er stor og prediksjonsevnen liten hva disse relasjonene angår.

Endelig har vi det helt store, menneskeheten. Jeg vet ikke hvem som kan påstås å ha dette som sitt spesiale, kanskje avdankede politikere og etikere for alt jeg vet. Viktig i sammenhengen er at enheten blir for stor for vanlig tenkning. Begreper vi kjenner fra de lavere – kall dem gjerne mer lokale – nivåene mister lett sin relevans når objektet for vår tanke, for ikke å si vår omtanke, blir så stort og fjernt. ”Din neste er dine nærmeste” er et utsagn med etisk dybde, og maktpersoner som elsker menneskeheten (eller arbeiderklassen eller folket eller noe annet imponerende), men som ikke orker enkeltmennesker, har mange av oss hatt erfaring med.

Mitt poeng med å trekke fram dette er det følgende: I menneskelig samhandling finnes ingen ting ens i nærheten av skaleringsinvarians. De viktige fenomenene og relasjonene forblir ikke konstante når man forøker eller forminsker menneskemengden man har å forholde seg til: Interaksjonsmønstrene vil med nødvendighet bli svært ulike om man ser på enkeltmennesker, grupper eller hele menneskeheten under ett.

Det er en videreutvikling av denne innsikten som har direkte politisk konsekvens: Man kan ikke i løpet av kort tid forstørre et lands befolkning ved hjelp av innvandring uten at samholdskraften i samfunnet forrykkes på en alvorlig måte. Videre er det så at samholdskraften lider mer jo raskere endringene (altså innflyttingen) skjer og jo mer ulike de nyinnflyttede er den opprinnelige befolkningen (jeg kan ikke belegge påstanden vitenskapelig, men de fleste spørsmål må man ta stilling til ut fra sunn fornuft og erfaring alene og altså uten et strikte, forskningsmessig fundert vurderingsgrunnlag).

Når potensielle endringer skal vurderes, plikter beslutningstagere først og fremst å danne seg et bilde av nødvendigheten eller iallfall nytten eller ønskeligheten av det som skal skje, samt av den mulige risikoen forbundet med å innføre det nye. De to henger naturligvis sammen: Holder folket på å forgå av vannmangel, så kan det være man er pokka nødt til å begi seg ut på vandring gjennom et ørkenstrøk for å komme fram til en oase samme hvor farlig turen kan være, for nå å ta et outrert og riktig eksotisk eksempel.

Har det vært nødvendig for Norge å endre sin befolkningssammensetning som det har skjedd de siste årene? Vurderte man farene ved det?

Nei, det var ikke nødvendig. Det er åpenbart at man selv innenfor eksisterende internasjonale lovrettslige rammeverk kan ”titrere” både antallet asylsøkere som kommer og antallet som får bli i Norge, det gjøres ved å håndheve reglene enten ”mildt” eller ”strengt”. Forskjellene i immigrasjon til land underlagt samme mellomfolkelige lovverk som oss, Finland er paradeeksempelet, så vel som i trykket mot våre egne grenser over tid, viser dette. For å ta et annet og dagsaktuelt eksempel: Hvis Frankrike kan bryte store sigøynerleire og utvise noen tusen av disse EU-borgerne fra landet, så kan Norge gjøre det også dersom den politiske viljen finnes. Endelig skal man huske at heller ikke internasjonale avtaler er hugget i stein: Strider de sterkt mot norske interesser, så bør vi ikke være underlagt dem.

Hva gjelder mulig risiko når man står overfor nye valg og situasjoner, så bør man forholde seg til denne i henhold til ”føre var”-prinsippet. Vet man ikke hva som vil skje om man begir seg ut på snølagt is på et skogsvann, så er det bedre å gå rundt eller finne seg en helt annen turretning. Hva innvandringspolitikk angår,  ser det derimot ut til at ”føre var”-tankegangen helt ble glemt eller iallfall neglisjert; begge deler er like ille. Man åpnet dørene (for det var langt på vei det man i praksis gjorde, selv i tider med såkalt innvandringsstopp; økningen i antall utlendinger i Norge med opprinnelse fra Afrika og Midt-Østen er uomtvistelig) uten å være føre var. Beveggrunnene var helt sikkert mange: Ønsket om å være snill og derved få god samvittighet, om å være hjelpsom og solidarisk og bli godt likt i det internasjonale samfunnet, ønsket om å få inn billig arbeidskraft og ønsket om å styrke det egne velgergrunnlaget har nok alle spilt med for ulike politiske grupperinger til ulike tider.

At det kunne gå galt, at både den gamle og den nye befolkningen kanskje ikke ville være i stand til å tåle de brå kastene i livsførsel som forflyttingen og heterogeniseringen uvegerlig måtte medføre, brydde man seg mindre om. Man gikk ut fra at ”folk er folk”, for å bruke et dagsferskt uttrykk, at ingen viktige gruppemessige forskjeller finnes mellom dem. Man brukte selvsagt ikke ordet, men man lot som om befolkningsmengder er skaleringsinvariante, at man kan øke på med nye mennesker uten at samfunnet derved endres på viktige måter.

De tok feil. Selvsagt hadde de ikke, kunne de ikke ha, noen ”Laplace’ demon” på skulderen som hjalp til med å sikre sømløs integrering og et bibeholdt lavt konfliktnivå der både de opprinnelige og de nye borgerne levde godt sammen. Politikerne burde ha vært føre var, men de var det ikke, istedenfor hånet de dem som manet til forsiktighet og brennemerket dem med stygge ord tatt fra Europas blodige historie.

Feilen de gjorde er alt annet enn triviell. Når de samme politikernes arvtagere nå ber om fornyet tillit med begrunnelsen at de er de best egnete til å løse den nye tidens samfunnsproblemer, så vil de ikke få den av meg. Å erkjenne at noe er gått galt, er en forutsetning for at man skal kunne rette det opp igjen. God behandling forutsetter god diagnostikk. Mister et folk sin hukommelse, så mister det også evnen til å orientere seg i historien både innenfor og utenfor egne grenser. Da kan det heller ikke lenger bestemme sin egen fremtid.

Les også

-
-
-
-
-
-