Kommentar

En fortelling kan begynnes hvor som helst om man bare vet hvor man skal til slutt. Det viktigste jeg vil snakke om i dag, er forholdet mellom enkelthendelser, begivenheter, individer på den ene siden og på den andre utviklingslinjer, generaliseringer, statistikk og konklusjoner skapt eller trukket på grunnlag av de førstnevnte. Tematikken er altså hvordan man beveger seg mellom ”particularia” og ”generalia,” mellom enkelttilfeller og det allmenne.

Assosiasjonene forbundet med dette tankesettet er mangslungne og kan trekkes både horisontalt og vertikalt, men jeg velger å la historien begynne i Elea på Sicilia for to og et halvt tusen år siden hos en gruppe greske naturfilosofer. Disse strevet i utkanten av et av de store spørsmålene som man nå for første gang var begynt å tenke over, nemlig hva som skjer når noe blir så lite som mulig og nærmer seg en eller annen imaginær minste enhet, samtidig som det blir uendelig mange av dette samme ”noe.” Det tankemessige utgangspunktet minner med andre ord sterkt om det som Newton og Leibnitz skapte infinitesimalregningen på grunnlag av mer enn to millennier senere, men det er ikke ned den gaten vi skal gå. I stedet skal vi smake litt på en annen underlig blanding av filosofi og matematikk, og til dette skal vi addere en knivsodd med dagsaktuelle politiske spørsmål; kanskje kan nettopp en slik rar mix hjelpe til å sette tingene i et avklarende perspektiv?

I Elea levde og virket en av oldtidens store filosofer, Parmenides, hans elev Zenon, den største paradoksmakeren historien kjenner, og mange andre tilhørende den samme skolen. Det finnes alltid en fare for at omtalen av datidens tenkere blir parodisk, for det er ikke egentlig så mye eksakt vi kjenner til om dem, men problemene rundt biografisk rettferdighet og etterrettelighet lar vi ligge for å få frem tydelige kontraster ulike tankeretninger imellom. Det hadde seg nemlig så at mens den samtidige Heraklit fra Ephesos (på kysten av Lille-Asia) fremhevet det foranderlige ved alt han observerte (”alt flyter” og ”du kan ikke stige to ganger ned i den samme elven” er berømte utsagn som tillegges ham), så gikk eleatene til den motsatte ytterlighet: Forandring var logisk umulig, altså fantes ikke slikt, hevdet de. Rett nok VIRKER det som om ting endrer seg, men dette skyldes bare falske inntrykk fra våre upålitelige sanser; den bakenforliggende virkeligheten forblir evig udelt og uforandret.

Zenon illustrerte dette tankesettet gjennom sine berømte bevegelsesparadokser, blant annet om haren som i kappløp ikke kunne nå igjen den tidligere startende skilpadden. For når haren hadde tilbakelagt avstanden mellom dem, hadde skilpadden beveget seg litt til, og når haren hadde løpt denne nye veibiten, så hadde skilpadden kommet enda litt lengre og så videre i uendelighet. Skjønt egentlig, skulle man godt kunne legge til i eleatenes egen ånd, så hadde hverken haren eller skilpadden kommet seg opp av startblokkene, for all bevegelse representerer forandring, og slikt er teoretisk og logisk umulig og forekommer følgelig ikke.

Det er lett å flire litt oppgitt av Zenon og Parmenides og guttene, for visst landet de på noen riktig skrudde konklusjoner i sin logikkanvendelse. Men de tenkte dypt og kompromissløst, det skal de ha, og gjorde på en respektinngytende måte ettertiden oppmerksom på ikke-trivielle forskjeller mellom det virkelige og tilsynelatende i vår erfaringsverden. Dessuten har jeg måttet innrømme at jeg aldri riktig har forstått hva som er galt med paradoksene de lekte med som anskuelsesundervisning; hvordan har det seg at haren eller Achilles faktisk tar igjen skilpadden fortere enn svint, hvilket jo er erfaringsmessig uomtvistelig, og at kappløp så vel som annen bevegelse og forandring daglig observeres å finne sted i praktikkens om enn ikke i logikkens verden? Rett nok lærte jeg en gang i tiden å regne ganske godt med hastigheter og avstander og tider, og siden har jeg gjort meg kjent med ulike synsmåter som tilbakeviser Zenons tenkning i paradoksene, men faktum er at jeg ikke kan si jeg forstår hvorfor de er gale, ikke dypest inne, følelsesmessig, på margnivå.

I noen grad har dette med den tankemessige overgangen mellom det som ikke har utstrekning, et punkt, og dets omgivelser å gjøre og hvordan en uendelighet av punkter kan bli til en linje eller en vei der harer eller raske guder og skilpadder løper og illustrerer logisk-matematiske poenger. Spranget mellom punktet og linjen er det jeg ikke riktig fatter – ikke egentlig og visceralt – som jeg heller ikke forstår hvordan øyeblikk uten varighet akkumuleres til tid; jeg innbiller meg at det er et eller annet sted i disse grenseflatene grunnen til min intuitive sympati for Zenons og Parmenides skal søkes. Litt trøst, men med bismak, finner jeg i at uendelighetstenkningen bak paradoksene også var noe de gamle skaperne av klassisk matematikk skydde unna; det heftet noe stygt og uforståelig ved den, noe som var langt fra de klare idealers verden, og følgelig ikke burde innrømmes plass i de matematiske erkjennelsespyramidene de laget seg. Først på Georg Cantors tid (andre del av 1800-tallet) begynte fryktløse matematikere å se problemene med uendelige rekker i hvitøyet. Det kostet dem dyrt, også psykisk – forholdene mellom ulike uendeligheter er ikke de mest beroligende tankemessige problemene man kan grunne over om man alt i utgangspunktet har et undrende og nyfikent sinn – men til gjengjeld flyttet de milstolpene for menneskelig forståelse og erkjennelse et godt stykke utover.

Men egentlig var besøket hos eleatene og bevegelsesparadoksene bare for et omfattende preludium å regne, en ”via indirecta” inn i en langt mer samfunnsaktuell problemstilling som graver meg, og som jeg tror kanskje forbryller også mange som aldri har falt i staver over hvordan punkter kan bli til linjer og øyeblikk til lang tid. Det jeg har i tankene er hvordan de store som bestemmer over oss, forholder seg til erkjennelsesmessige overganger fra det individuelle til statistikken og vice versa eller, sagt på en annen måte, til forholdet mellom menneskeskjebner og politikk. Ikke bare er dette en tematikk med klare likhetstrekk til Zenons interessefelt, rett nok med menneskelige følelser i tillegg, men vi berøres alle av den selv om vi skulle tilhøre det ubestridelige flertallet som tilbringer dagene uten synlige tegn på interesse for pre-sokratiske filosofer.

Det fremholdes iblant som usaklig, endog som utilbørlig moralsk-emosjonell utpressing, å komme dragende med enkelteksempler når vanskelige samfunnsspørsmål diskuteres, det være seg helsepolitikk, hvordan fattigdomsbekjempelse best skal lykkes eller hvordan man skal få redusert kriminaliteten i samfunnet. Sprengkraften i det konkrete og nære er betydelig, eksempelvis ser vi at dersom en helseminister tvinges til på TV å møte en kreftsyk som har fått avslått dyr, men kanskje virksom, behandling, da er slaget tapt for helsebyråkratene. Uvegerlig vil man ”vurdere saken på nytt” og med en eller annen begrunnelse ”finne en løsning” som fjerner den emosjonelle kjøttkroken politikeren henger sprellende fra mens tautrekningen mellom particularium og generalium, mellom enkelttilfellet og de generelle retningslinjene, pågår for det allmenne publikum å se. Samtidig vet vi alle, også politikerne og byråkratene, at helheten nettopp utgjøres av integralet av enkelttilfellene, så hvordan kan det da ha seg at det oppfattes som urimelig å ta nettopp dem med i betraktningen? Er det ikke de enkelte eksemplene som viser politikkens konsekvenser, og som følgelig er ”treets frukter” som må vurderes?

Det er noe underlig virkelighetsfornektende over skuespillet, ikke minst når man rett betenker hvordan de samme menneskene i andre sammenhenger behandler forholdet mellom nettopp enkeltindivider og aggregater av samme. Det har jo for visse forholds vedkommende oppstått et underlig moralsk forbud mot å se og forholde seg til grupper; i særdeleshet gjelder dette på innvandringspolitikkens og kriminalitetsbekjempelsens område. Der fremholdes stadig av ”de moralske” at gruppetenkning er et tegn på sub-standard etisk utrustning: En forbryter må sees som et enkeltmenneske og utelukkende vurderes som sådant samme hvor typisk og avslørende hans etnisk-kulturelle bakgrunn måtte være. Å påpeke at noen innvandrergrupper preges av bestemte adferdsmønstre sammenlignet med andre, svarende til ”profilering” av lovbrytere, er fy-fy og må ikke forekomme i den allmenne og høflige omtalen av samfunnsproblemer. I disse sammenhengene er det altså kun individnivået som er moralsk akseptabelt, later det til, mens man innen andre felter av samfunnslivet tvinges inn i stikk motsatt moralsk tvangstrøye. Forstå det den som kan, logisk er det iallfall ikke.

Enkelteksempler illustrerer konsekvensene av politiske handlinger og beslutninger, men oppmerksomheten omkring dem kan ikke alltid tillates å forstyrre eller styre generell politisk tenkning. Dessuten plikter kloke mennesker som er satt til å bestemme over andre, å vurdere de langsiktige konsekvensene av beslutninger de fatter i enkeltsaker. Lik behandling av like tilfeller er et grunnleggende prinsipp i en rettsstat, og presedensskapende adferd kan lett få betydelige konsekvenser selv om det første steget både kan synes kort og være motivert av vakre tanker og betydelig godvilje. I dette inngår at man som ansvarlig politiker eller byråkrat må ta hensyn til at signaleffekten av beslutninger kan endre omverdenens handlingsmønster både raskt og i betydelig grad. Dersom norske myndigheter for eksempel av ”snillhet” og under trykk fra media bevilger oppholdstillatelse til familier med barn der de voksne, barnas foreldre, har løyet om sitt beskyttelsesbehov, sitt opphavsland og alt annet for norske innvandringsorganer for derved å oppnå at saken deres behandles på en bestemt måte, så vil dette fort bli kjent blant fremtidige ”interessenter” i lignende situasjon. Man MÅ ta allmenne hensyn når man sitter i maktposisjon, inklusive ”innvandringsregulerende hensyn,” ellers gjør man ikke jobben sin.

Mange har påpekt det før og jeg gjentar det gjerne: Generelle anklager om at gruppetenkning som sådan er uetisk og uakseptabelt, er hule inntil det innholdsløse. Det er fullt ut legitimt å aggregere mennesker i grupper etter et eller annet prinsipp (som punkter stilt ved siden av hverandre i linjer!) for slik å kunne vurdere sider ved deres adferd og behov på en meningsfull måte – det er faktisk mer enn legitimt, det er nødvendig – på samme måte som det er menneskelig nødvendig å se enkeltskjebner bak statistikken og de politiske beslutningene. Når man skal anlegge det ene perspektivet og når det andre, er naturligvis det avgjørende spørsmålet; i dette valget viser man sin storhet eller det motsatte både som menneske og politiker.

Den general som ikke husker hvordan det var å være frysende og redd menig soldat, han er farlig. Samtidig må ikke generalen la seg overmanne av detaljperspektivet, av medfølelsen med enkeltmennesket, for da blir han ute av stand til å gjøre sin jobb. På samme måte blir det med statsministere, politimestere, idrettstrenere, foreldre og alle andre som på et eller annet vis har makt og myndighet over andre. Perspektivet MÅ skifte fra øyeblikk til øyeblikk i takt med situasjonens krav.

Det blir ikke vanskeligere enn dette enten vi ser punkter og linjer eller mennesker og familier, grupper, folk. Problemene blir ikke borte om vi lukker øynene for dem. Heller se og prøve å forstå enn stikke hodet i sanden.

Les også

-
-
-
-
-
-