Kommentar

Russiskjødiske Grigori Yakovlevich Perelman, født 1966, er det de meget unge ville kalt en nerd, til og med en übernerd. Han er arbeidsløs og bor sammen med sin pensjonerte matematiker-mor i en bitteliten leilighet i en forsarvet, enorm blokk i utkanten av Skt Petersburg.

Det er selvsagt mer å si om saken; mannen er så definitivt ingen alminnelig samfunnstaper med høyere IQ enn EQ. Som ung gutt ble han innrullert i spesialskoler for særlig begavete barn. I 1982 fikk han gullmedalje i matematikk-OL med en perfekt løsningsscore. Han disputerte på en avhandling som het ”Sadelformete overflater i Euklidske rom” (jeg prøver å oversette de matematiske begrepene i titlene til norsk etter beste evne. Vennligst bær over med meg om jeg bruker ukurante ord), begynte å arbeide ved det berømte Steklov-instituttet for matematikk ved Sovjetunionens vitenskapsakademi, og hadde også på sent 80-tall og tidlig 90-tall flere opphold ved ulike amerikanske universiteter. I 1991 fikk han av Skt Petersburgs matematikkselskap en pris for unge matematikere for et arbeid om Alexandrovske krumme rom. Ut på 90-tallet fikk han flere stillingstilbud fra toppuniversiteter som Princeton og Stanford, men han valgte i 1995 å vende tilbake til Skt Petersburg og Steklov-instituttet der han forble ansatt til han sluttet i 2003.

I mellomtiden skjedde matematisk verdenshistorie. I 2002 og 2003 publiserte Perelman tre arbeider på internett som beviste den hundreårige Poincare-formodningen innen topologien (læren om hvordan komplekse figurer, mangefolder, kan tranformeres til hverandre i flerdimensjonale rom. En tredimensjonal mangefold der man alltid kan stramme en løkke rundt figuren inn til et punkt, vil alltid kunne transformeres til en kule som den mest fundamentale formen. Andre mangefolder, som eksempelvis en kopp eller en menneskekropp, vil derimot transformeres til en torus, en smultring: HYPERLINK «http://www.youtube.com/watch?v=9sfkw8IWkl0» http://www.youtube.com/watch?v=9sfkw8IWkl0).

Det er verd å merke seg at han ikke publiserte sine bevis i et ”fint” tidsskrift, noe de som higer etter anerkjennelse mer enn erkjennelse, ville gjort. Men likevel ble tenkningen og resultatene fort kjent. Andre matematikere over hele verden kastet seg over arbeidene, fylte inn hullene mellom tankesprangene, og innså at Perelman hadde rett.

I 2006 vedtok man å tildele Perelman matematikkens ekvivalent til Nobelprisen, Fields-medaljen, for beviset av Poincare-formodningen, fulgt av den nette sum av 1 million dollar i prispenger. Og så skjedde det som over natten gjorde Grigori Yakovlevich til en riktig celebritet: Han avslo æren og pengene, blant annet med begrunnelsen at den amerikanske matematikeren Richard Hamilton også hadde bidratt vesentlig gjennom sitt grunnlagsarbeide med teorien om såkalt Ricci flow.

Det hele ballet på seg, for å si det slik, da det Chicago-baserte Clay-instituttet i 2010 ville gi Perelman en ”milennium prize” for å ha løst en av matematikkens tusenårsoppgaver, også dette 1 million dollar. Mannen takket igjen nei. På dette tidspunkt hadde han avbrutt enhver kontakt med journalister og de fleste andre slik at opplysningene om hvorfor avslaget kom, er meget usikre. Men hovedgrunnen later til å være at han ikke ville bli forstyrret, han var opptatt med viktigere ting.

Det er selvsagt mulig at Perelman er blitt sinnsyk. Dette har skjedd før med de aller største innen matematikken og logikken; skjebnen til Georg Cantor (mannen bak mengdelæren så vel som uendelighetenes matematikk og transfinitte tall) og Kurt Gödel (som ad matematisk vei klarla de teoretiske begrensningene for logisk tenkning) rinner en i hu. Men det virker ikke slik på det lille man har sett og hørt av ham de siste årene, og jeg tror heller ikke at det er den mest sannsynlige forklaringen.

Perelman sier det antagelig akkurat som det er, han holder på med viktigere ting, nemlig hvordan universum er formet. For å si det poetisk, så avleser han Guds skrift og formler for hvordan ting henger sammen, og i dét perspektivet blir en million her og en million der uvesentligheter. Perelman er altså mer i Platons verden, i ideenes og formenes verden, enn i vår verden der prestisje, innflytelse, rikdom og verdslig makt er det viktigste.

Jeg prøver å ta Perelmans valg innover meg, men jeg klarer det ikke helt. Jeg vet jo at jeg selv ikke hadde takket nei, verken til pengene eller prestisjen, og kunne han ikke bare ha tatt pengene for å skaffe seg et mer økonomisk sorgløst liv i det minste?

Samtidig føler jeg dypt inne i meg at det er betydelig glemt og gjemt lærdom i Perelmans valg som vi må være ærbødige overfor. Vi lar oss forblinde og glemmer at Platons verden finnes. Den inneholder jo ikke bare matematiske og naturvitenskapelige innsikter som vi vanlige mennesker ikke fatter, men også kjernen av Godhet og Skjønnhet, altså kvaliteter som vi alle har et direkte forhold til.

Daglig kommer vi i situasjoner der vi må velge hvilken verden vi vil høre til. Jeg mener ikke å si at vi skal velge den idealistiske veien i alle slike valgsituasjoner; det er totalt urealistisk og jeg ville heller ikke gjort det selv, som antydet ovenfor. Men man skal holde erkjennelsen av at penger og prestisje kun er surrogatmarkører for noe annet og viktigere, noe dypere, så nær bevisstheten som man nå klarer i dagligdagens kamp. Det finnes viktigere ting, også utenom liv og helse, langt viktigere ting.

En grei operasjonell definisjon av etikk lyder som følger: ”It is your best thinking about your best interests,” altså vår beste tenkning rundt det som er viktigst for oss. Perelman har gjort sitt valg, han følger sin sti i krattet uten å skjele til andre stier, for å omskrive en linje fra André Bjerkes dikt ”Amor fati”. Det sies at den nå avdøde popart-kunstneren Andy Warhol engang følte seg tom for ideer og spurte sin psykoterapeut hva han burde gjøre. ”Prøv å finne ut hva som er viktigst for deg, og så maler du det,” var svaret. Warhol så gjorde, og skapte sin berømte serie med avbildninger av dollarsedler. Alt ble det noe grunker av det.
Det hender ikke sjelden at tankene streifer innom Perelman i mange rare sammenhenger etter at jeg ble oppmerksom på historien om ham. Det gjør meg litt glad, litt optimistisk nesten. Jeg foretrekker alle dager Perelman framfor Warhol.

Les også

-
-
-
-
-