Kommentar

Under en mer ungdommelig fase av livet leste jeg store mengder «fantasy and science fiction»-litteratur. Det gikk over stokk og stein iblant og slett ikke alt var like verdifullt, det skal innrømmes, men mye stod ingenlunde tilbake for det man finner i andre genre. Dessuten var flere av de idéene som ble presentert, av det distinkt snodige slaget og gav støtet til både temanær og mer løsrevet assosiasjonstenkning.

En slik fortelling var William Tenns (forfatternavnet var et av flere pseudonym for amerikaneren Phillip Klass) «Null-P.» Tittelen antyder et lekent forhold til matematikk og statistikk, noe som blir ekstra tydelig etter hvert som novellens plott rulles ut. Bakteppet er et post-apokalyptisk USA – intet uvanlig utgangpunkt for historier innen dette litteratursegmentet – der hovedpersonen, George Abnego (et langt fra tilfeldig valgt navn, kan man trygt gå ut fra, men assosiasjonene i den forbindelse lar vi ligge), når en fantastisk popularitet i samfunnet fordi han viser seg å være absolutt gjennomsnittlig på alle de måter man kan tenke seg. Han er «the median made flesh» som Tenn skriver, og etter all forutgående krigersk hurlumhei ledende til totalkatastrofe fremstår en slik mann som svaret på befolkningens higen etter alminnelighet og ro. Abnego blir valgt som amerikansk president ikke færre enn seks ganger – verdenskrigens eksepsjonelle FDR ble altså «slagen med två» – hvoretter den gjennomført pregløse herr Abnego blir hele verdens leder, intet mindre. Det gjennomsnittlige som norm hadde slått totalt gjennom og tatt over etter alle forutgående og mislykkede forsøk på å finne frem til «the best and the brightest.»

Historien om den gjennomsnittlige mannen – og nåtidens ikke-fiktive varianter av samme fortelling som vi om litt skal komme til – kan holdes opp mot den motsatte tradisjonen som en gang var normativ i vår kultur, og som kan eksemplifiseres med Platons tanker om verdier og hvem som idéelt bør innrømmes styringsansvar i samfunnet. Disse er best uttrykt i den lengste av hans dialoger, «Staten

platon-rafael-fra-skolen-i-athen
Platon i detalj fra Rafaels «Skolen i Athen» (Vatikan-museet, Roma).
 

Platon går gjennom de ulike styresett han mener er aktuelle for en stat, en polis, og mener at aristokrati er det beste. Man skal merke seg at «aristoi» i denne sammenhengen betyr «de beste;» vi har ikke her med senere tiders arvelige aristokratiske privilegier å gjøre. Et moderne ord for det samme ville være meritokrati, styre av de dyktige. Folkestyret, demokratiet, havner innen Platons hierarki av styringsformer nesten nederst, nærmere bestemt på femteplass, marginalt foran despotiet. Det er ingen overdrivelse å si at filosofiens far hadde begrenset tiltro til den viktigste av alle greske politiske oppfinnelser, folkestyret. I stedet ville han at statens ledelse skulle ligge hos «filosofer som var blitt konger,» alternativt hos «konger som var blitt filosofer.»

La oss stoppe kort også hos vår egen uforlignelige Henrik Ibsen før vi tar for oss tendensene i nåtiden hva forholdet mellom de få og de mange angår i spørsmål om hva som er godt og dårlig. Han var forbilledlig klar i sitt syn, n’Henrik, ikke minst slik han uttrykte seg i «En folkefiende» fra tiden like før parlamentarismen ble innført i Norge. Flertallsstyret truet med å bli til et flertallstyranni der politikernes egeninteresser druknet forsøkene på å finne frem til det som var sant og riktig. «Den forbannede, kompakte liberale majoritet» fikk sitt pass påskrevet; brødpolitikerne handlet ikke til landets og folkets beste. «Sannhetens og frihetens farligste fiender iblant oss, det er den kompakte majoritet» er en annen formulering fra samme stykke. Det var ingen tvil om hva Ibsen mente, som sagt; hans skarpe tunge talte klarspråk, så klart at han holdt seg utenlands i tiårsvis.

Hvordan står det til i dag? Stiller vi oss på Platon og Ibsens side eller er det andre vinder som blåser? Rett nok later man som om kompetanse og meritter tilmåles avgjørende betydning i beslutningsprosessene det sverges til innen moderne styringssystemer i Norge som i andre samtidige demokratier, men sannheten ligger nok i stedet langt nærmere opp til William Tenns gjennomsnittversjon enn makthaverne liker å vedkjenne seg.

Respekten for flertallssynet er uansett ikke spesielt grunnfestet hos dem på toppen, ikke når det kommer til stykket, i virkeligheten, for innen de kretser er man seg isteden først og fremst sin selvpåtatte «oppdragerfunksjon» bevisst. Med dette mener jeg at man forsøker å styre og endre oppfatningen blant folk etter beste evne og med alle midler som et statsapparat har til disposisjon; fjernt fra deres holdning og styringsmodell bare å finne ut hva folket mener for deretter å effektuere flertallsviljen. Propaganda kledd i andre gevanter og opererende under mange ulike navn er hovedmetoden, selv om man unnlater å la begrepet dekke den livslange indoktrineringen barn og unge utsettes for, fra barnehagen og oppover, slik at de uten motstand anammer «de rette» meningene og får «det rette» samfunnssynet. Man ser dette heldekkende meningstrykket best dersom man makter å betrakte påvirkningen utenfra, eksempelvis med bakgrunn i erfaring fra andre lands kulturelle referanserammer eller på annet vis i tilnærmet fugleperspektiv. Å bli vár mekanismene innenfra, derimot, mens man står midt blant dem uten mulighet for sammenligning, er tilnærmet umulig.

En sikker måte å sørge for at det egne synet samtidig blir elitesynet, er ved å skape nye eliter som er skolert til å mene det samme som en selv. Dette har man gjort til gangs i Norge, blant annet ved å sørge for fine titler til mange som slett ikke har det i seg å skulle tilhøre samfunnets intellektuelle ledersjikt, men som har gått noen år på universitetet og er blitt master, cand- eller endog doctor-et-eller-annet. Deretter tar man disse liksom-akademikerne og skaffer dem fine posisjoner og stillinger, hvorfra de kan intervjues om stoda i kongeriket hver gang det måtte være ønskelig å få en såkalt uavhengig bekreftelse på at den kollektivistiske holdningen til hvordan virkeligheten skal best forstås, har støtte også blant fagfolk. Det er en form for bevisførsel som later mangt og meget tilbake å ønske hva logisk konsistens angår, men dette har aldri hindret manipulatorer som sitter ved maktens bord. De som ennå aner konturene av det virkelige Universitetet bak alle de nye lærestedene som kalles universitet for å få opp prestisjen, altså de med liten forbokstav, blir triste i hugen. Men slik er det blitt og slikt slipper man unna med i et samfunn der staten har full kontroll over ånds- og kulturlivet, inklusive det som skulle trives ved de ypperste læresteder. Eliten er i beste fall blitt «elite.»

Hvis vi er vennlige og velger å forsøke å se bak det rent manipulatoriske ved fremgangsmåten, så gjenkjenner vi et forsøk på å gjenskape en relasjon mellom kvalitet og kvantitet som man før i tiden hørte mye om innen god, gammeldags marxisme. Man forsøker – og er overbevist om at man lykkes med – å skape kvalitet av større og større mengder kvantitet. I gamle dager het det på russisk-sovjetisk at «kvantiteten går over i kvalitet,» så ingen skal si at man ikke følger kjente spor i den nåværende samfunnstilnærmingen. Satt ytterst på spissen etterstrebes det følgende: Ved å se til at mange lærer å skrive, regner man med, håper iallfall, å få en ny Ibsen (skjønt helst én hvis tunge ikke er fullt så skarp overfor Makten), å kjøre mange gjennom enkel regnekunst skal berede veien for en ny Abel, skolesjakken skal bringe frem en ny Magnus Carlsen og Leiv Ove Andsnes mark II skal bli resultatet av en massesatsning med musikkopplæring av barn. Med all mulig respekt for og støtte til prinsippet om å undervise de små i alle disiplinene: Det er ikke sannsynlig at mange enere oppstår på denne måten, av bare å lære sjakkreglene eller å spille litt på blokkfløyte, det må nok hardere lut og et annet læringsklima til.

Ingen blir større av at andre blir mindre om man holder seg unna sammenligninger preget av utøylet relativisme. Vi trenger enere innen både vitenskap og kultur; det slike gjør, får siden også de mange nytte og glede av. Desto mer kontraproduktiv er stemningen som har vunnet frem i vår del av verden i retning av en oppvurdering av det gjennomsnittlige for ikke å si dårlige: man dyrker antihelter fremfor helter, unnskylder svakhet fremfor å fokusere på styrke som beundringsverdig, litterater aspirerer til berømmelse i samtiden heller enn prøver å skrive for evigheten.

Nedgjøringen av «aristos» og «aristoi,» av det og de beste, er typisk for en kultur i forfall, ikke for et samfunn på vei opp. Det samme er «godt nok»-holdningen innen mange institusjoner, blant annet sykehus, som skjeler til den økonomiske bunnlinjen mer enn til hva som er best for pasientene.

Vi må innarbeide igjen at strebing etter det beste skal være normen. Bare da kan vi på nytt begynne å løfte oss etter håret, bli bedre i stedet for å gli inn i grå og selvtilfreds middelmådighet.

Les også

Ekte -
Nasjonalt gehør -
Hvor kommer ondskap fra? -
Kongelige og folkelige nei -
Forakten for flertallet -
Eliter -