Historie og kultur gjør Iran til et spesielt land. Det er ikke tilfeldig at det er iranske kvinner som har vært de første innvandrerne til å trå ut av minoritetsrollen, som Mina Ghabi Lunde, Lily Bandehy og Firoozeh Baazrafkan. Trolig har det å gjøre med Irans bevaring av kulturen. Som shia-muslimer ble iranere ofte usatt for takfir av sunni-muslimer (hvilket er det arabiske ordet for når en muslim hevder at en annen muslim/er egentlig har forlatt islam som følge av svak eller dårlig tro) og det kan ha noe å gjøre med at Iran har bevart sin egen persisiske kultur i sin islamske tro. Noen steder i Iran kan du, for eksempel se shia-muslimer etterlikne kristen tradisjon i sine prosesjoner hvor de går gjennom gatene og pisker seg selv som avlat for synden. Andre steder kan den lokale praktiseringen av islam være påvirket av zoroastrianismen som er Irans opprinnelige religion før den arabiske erobringen. Det er heller ikke sjeldent at iranere med persisk opphav nekter å introdusere seg som iransk. Satt på spissen blir persisk kultur islams antitese.

Juni Dahr og hennes følge hr vært i Iran og oppført stykket Ibsens kvinner – med slør. (Saken er hentet fra Aftenposten). Tidligere i 2011 ble det forsøkt å sette opp et annet Ibsen-stykke Hedda Gabler, et forsøk som ble skutt ned etter at et delvis statlig nyhetsbyrå omtalte det som ”vulgært” og ”hedonistisk”. Teherans teaterledelse ble kalt inn på teppet for å forklare seg. I 2014 har man forsøkt på nytt og Juni Dahr gjør suksess under Fadjr-festivalen i Teheran med et mindre revidert Ibsen-stykke. Kulturen springer frem i øyeblikket, pietistene slipper taket.

Juni Dahr forteller at det er forskjell på folkets og islams vilje:

 «Det var større enn jeg kan forstå. En ting er de politiske og religiøse reglene vi må forholde oss til her, en annen ting er dette fantastiske folket som hungrer etter kultur og kontakt med folk utenfra.

Selv etter revolusjonen har vi klart å holde fast i kunsten hans og ikke gi den opp, selv om det har vært vanskelig i perioder.»

 

Når en så lurer på hvordan en religion kan ha så misfornøyde tilhengere kan en tenke på Qaradawi som en gang sa at uten apostasi-straffen ville det heller ikke vært noen islam.

Denne kampen mellom folkets ønske om kultur og islams ønske om renhet er ikke av en ny art. Islamske stater har hatt sine kulturelle høydepunkt, men det kan merkes en kamp mellom islam og kulturen som har vært konstant til alle tider. Al- Andalus – islamske Umayyad-rikets spanske koloni – hadde sitt høydepunkt under kalifene Abd-al-Rahman III (912-961) og Al-Hakam II (915-976). Abd-Al-Rahman startet kultiveringen av islam i Spania ved å samle bøker til biblioteker og gav leger godkjennelse til å forske fritt (noe som overhodet ikke var noen selvfølge i islamsk land i middelalderen). Al-Hakam førte tradisjonen noen hakk videre og opprettet universiteter. Men da Al-Hakam døde og sønnen Hisham II tok over ble den reelle makten overført til en sterkt religiøs og pietistisk al-Mansur Ibn Abi Aamir – en  mann som hadde svært lite til overs for alt som hadde å gjøre med vitenskapene å gjøre. Hisham II brente det meste av bøker som ikke var strengt bundet opp til islam og Koranen.

Til tross for at Hisham II i løpet av sin tid greide å sette al-Andalus 100 år tilbake ved å brenne bibliotekene, så fant likevel de spanske muslimene tilbake til filosofien etter Hisham IIs død. Det fulgte muslimske filosofer som utforsket Platon, Aristoteles og oppfordret til sekularisme. Dette tankegodset finnes kun som rester i den sterkt forfulgte retningen av Sufi-islam. Nåtidens brenning av historiske biblioteker i Mali, Egypt og ødeleggelsen av Sufi-templer og gravplasser kan minne verden om styret til en Hisham II.

Det er igjennom kulturen at lyset slipper inn. I en hverdag hvor ellers en guddommelig maske skal opprettholdes ved å nevne Gud i alle mulige sammenhenger kan Ibsens dramaer som er så fokusert på menneskets tragedier og profane natur være forståelig nok ganske så befriende. Muslimers dragning til Ibsens modernitet er ikke ny:

«Helt siden 1909 har iranere vært fascinert av Henriks Ibsen, og hans tekster har inspirert mange iranske forfattere, skuespillere og filmskapere. Regissør Asghar Farhadi, som har vunnet Oscar og fått et internasjonalt gjennombrudd med filmen Nader og Simin, er en av flere iranere som har latt seg inspirere av den norske dramatikeren.»

I hilsenen ”salaam-aleikum – wa-aleikum-salaam” viser islam hvor tydelig at der hvor vestlige ellers stiller spørsmål om hvordan den andre har det, der har islam satt Gud i stedet. I sin bok Nomad beskriver Ayaan Hirsi-Ali hvordan hun ble så sterkt overrasket over hvordan vestlige, med den største selvfølgelighet kunne stille hverandre spørsmål. Siden hun var liten hadde hun på koranskolen lært at å stille spørsmål var å betvile Allah.

Kulturen – resultat av menneskelig interaksjon – blir da underkastet renhetens maske.

 

http://www.aftenposten.no/kultur/Juni-Dahr-viste-Ibsens-kvinner-med-slor-7454220.html#.Uu-vXhZAEVs

https://en.wikipedia.org/wiki/Al-Andalus

https://en.wikipedia.org/wiki/Al-Hakam_II

https://en.wikipedia.org/wiki/Abd-ar-Rahman_III

https://en.wikipedia.org/wiki/Hisham_II

https://en.wikipedia.org/wiki/Averroism

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.