Gjesteskribent

Hvis islam var en religion som andre religioner, kunne vi nøye oss med å tro på den eller avvise den. Det ville være et eksistensielt valg – som med kristendommen. Det ville være den enkeltes suverene valg, dvs. et samvittighetsspørsmål, en trossak, noe privat, personlig og subjektivt. Med en lett omskrivning av Shakespeare-sitatet: Å tro eller ikke tro – det er spørsmålet.

Mine damer og herrer, dette er den kristne befrielsen: Du trenger bare å tro og stole på din egen samvittighet: Det er ikke bestemte handlinger som fører til Gud, det er troen som er avgjørende. Det er med andre ord du selv som kan gi tilværelsen mening, ikke Gud. Hvis man lytter til den slovenske filosofen Slavoj Zizek, er det dette Jesu død på korset symboliserer: at det ikke finnes noe Stort Annet eller noen Sublim Instans som garanterer mening i tilværelsen. Far, hvorfor har du forlatt meg?

Lykke og ulykke fordeles ikke rettferdig, vi må leve med vilkårlighet og uflaks. Det finnes hverken noen plan, rømningsvei eller noe botemiddel.

Jeg innrømmer at Zizeks tolkning kan være ganske radikal – i ordets opprinnelige betydning. Men det gir litt perspektiv til temaet: Vi kan vanskelig snakke om islam uten også å snakke om kristendommen, eller uten å prøve å trenge inn til kjernen av kristendommen, som er vesensforskjellig fra islams, hvis jeg kan si det.

Zizek illustrerer påstanden med Jobs bok i Det gamle testamente. Dere husker nok bedre enn jeg hvordan Gud lar Satan sette Job på en årelang prøve, ved å utsette ham for alle slags ulykker for å se om han gir avkall på gudstroen i møte med de aller vanskeligste omstendigheter. Tror han blindt? Eller tror han også på sine egne erfaringer?

Ulykkene regner ned over Job. Snart prøver både kona og tre venner å påvirke ham til enten å vende Gud ryggen, eller å lese en guddommelig orden inn i de ulykksalige hendelsene.

poorter-job
Willem de Poorter (1608 – ca. 1660), Job spottes av kona og vennene for ikke å oppgi troen.

Job anfektes av tvil. Han sørger, han klager sin nød, og han stiller kritiske, sågar blasfemiske spørsmål til Gud: Hvorfor får ugudelige lov til å leve? Hvilke fordeler har vi av å be til Gud? Hva skal det være godt for når lykken uansett er så lunefull?

Som dere sikkert husker, holder Job ut prøvelsene. Han nekter å høre på velmente råd, og insisterer på sin uskyld. Han har ikke fortjent all denne ulykken – og dessuten: Den personlige ulykken er hverken generell, strukturell eller meningsfylt, men bare personlig og uten metafysisk funksjon.

Det er ingen underliggende ideologi eller årsak til lidelsen. Ulykkene uttrykker ikke noen rettferdig straff, bare urettferdighet. Og det er legitimt å sørge, klage og anfektes av tvil.

Zizeks gud er ikke bare en gud for de hellige, men også for de uhellige. Den enkeltes erfaringer og verdighet står over guddommelige planer og ideologier. Mennesket kan ikke enkelt unngå lidelse ved å opptre på en bestemt, foreskreven måte.

Siden Job stoler på sin egen dømmekraft, avviser han de systematiske og ideologiske begrunnelsene, og dermed kan vi betrakte Jobs bok som den første kritikken av alle sammenhengende forklaringer av lidelser og ulykker. Det Jobs bok derimot bekrefter, er den grunnleggende forskjellen mellom himmelen og Jorden, hvor vi mennesker lever i det relatives rike, og Gud nettopp finnes utenfor samfunnet.

Sannheten om mennesket etter Job er denne: Vi kan ikke bli helgener, ikke engang Job. Alle mennesker gjør feil, også de fineste, klokeste og dydigste. På den annen side er vi alle frie på en annen måte: ved hjelp av troen på individuell frelse.

Slik taler kristendommen ifølge Zizek – ja, eller Søren Krarup, som jeg tilfeldigvis vet litt mer om. Jobs bok peker såvidt jeg kan se rett inn i Tidehverv-bevegelsen.

Vi kan selvfølgelig også gripe fatt i Paulus. Jeg tenker på Paulus i kontekst: Paulus i forhold til antikken før ham.

Mellom antikken og kristendommen er det nemlig en kløft. I motsetning til det jeg en gang trodde, var antikken – både den greske og den romerske – hverken sekulær, tolerant eller frihetlig. Den var tvert imot religiøs, intolerant og kollektivt preget. Den ble styrt av familiefedre, klaner og bystatens logikk.

Den var aristokratisk – både i forhold til hjemmet, den offentlige orden og den kosmiske sfæren. Hvis vi skal kaste lys over antikken, må vi tegne en pyramide, et hierarki. I antikken er ulikheten naturlig, utrustet med evig hensikt og endelighet.

Men så kommer Paulus. Paulus representerer en moralsk revolusjon både overfor den greske verden og den jødiske konteksten, idet han så å si finner opp kristendommen som religion ved å forkynne barmhjertigheten – og ved å sette individet i sentrum, ikke familien, slekten eller prinsippene.

Guds kjærlighet er tilgjengelig for alle, og rommer frigjøring: Alle som tror, bli satt fri. Paulus befrir oss fra loven, dvs. Moseloven med sine rituelle regler for mat, hvem man kan omgås osv. – og fører frem til troen, den personlige, indre troen og samvittigheten. Derfor er det ikke galt å si at kristendommen er en religion som begynte som religionskritikk.

En helt ny heroisme ble født: ikke Odyssevs, den fysisk sterke, rasjonelt beregnende aristokraten, men: det jevne, alminnelige, syndige mennesket – som står alene og trosser anklager og personlig ulykke: mennesket med individuellevilje, basert på samvittighet og selvrespekt.

Det forholder seg annerledes med islam – for å si det kort.

Hva er islam?

Hvis islam var en religion, ville det ikke være noen grunn til at stille det retoriske spørsmålet. Vi ville lett og uten baktanker kunne svare at islam er en religion på linje med kristendommen, jødedommen, buddhismen, hinduismen osv.

Men vi vet instinktivt at islam er noe spesielt. Innerst inne vet vi godt at vi lyver når vi later som om fem og sju er like.

Islam er mer enn en religion – og noe helt annet enn kristendommen. Islam vil ha oss til å gjøre noe, den vil ha oss til å handle på en bestemt måte, den er konstruktiv, kreativ og bydende, akkurat som den tillegger rettferdighet og orden til alt kaoset. Islam er først og fremst Koranen, Guds ord som skal gjengis. Gjør det ene, og du hører til de rettferdige. Gjør det andre, og du er fortapt.

Der hvor kristendommen opererer med et ideal styrt innenfra, som tror på eller forkaster Gud, og hvor skylden og samvittigheten følger hverandre som siamesiske tvillinger, opererer islam med et ideal styrt utenfra, hvor målestokken er ære og skam.

La oss se hvordan islam betrakter de to kjønnene.

I islam er æren for menn det skammen er for kvinner. Menn skal beskytte æren, slik kvinner skal forsake skammen. Skammen er seksuell, tabuisert og fornedrende. Æren er fysisk, territoriell og forbundet med status og anerkjennelse.

Skillet mellom menn og kvinner i islams lære finnes overhodet ikke i kristendommen. Riktignok har det vært praksis blandt kristne – som til forskjellige tider og i noen samfunn har fungert litt på samme måte – med mannen øverst og kvinnen nederst i den sosiale virkeligheten. Men det finnes ingen kristen antropologi, som i islams hellige skrifter, hvor mannen er den rene og kvinnen den urene. Hvilket da også er grunnen til at kvinners påkledning er gjenstand for kronisk, detaljert interesse og sosial kontroll overalt hvor islam hersker eller utgjør en sterk kulturell ramme.

Islams kjønnslære er statisk og maskulin. Menn er voktere, kvinner er som bytte å regne. Det er islams kjønnslære som sier at kvinner skal dekke til håret og skjule sensualiteten og seksualiteten for alle andre enn ektemennene. At kvinnen i prinsipp og i mange muslimske samfunn til og med må tåle å dele mennen sin med tre andre kvinner, er en viktig tilføyelse. Mannen er så ren at han godt kan grise seg til med fire kvinner. Kvinnen er derimot så uren at hun i prinsipp er delelig med fire. Han er den hele, hun er den kvarte.

Vi kan også se på hvordan islams hellige skrifter beskriver ikke-muslimer. Det er ikke bare en dans på gloser. Ikke-muslimer er ikke bare vantro, de vil også bli beseiret. Altså i følge den overordnede, profetisk-guddommelige planen. Det hersker altså en koransk kamp på liv og død mot ”aper og svin” (5:60), folk som ”bærer på en sykdom” (5:52), ”fortærer andres eiendom” (4:161), er ”forbannet av Gud” (5:13), ”de verste dyr” (8:55), ja ”de verste av skapninger” (98:6).

Eller som det lakonisk heter i sure 5:51, sånn at man forstår at segregering og parallellsamfunn ikke er noen ny oppfinnelse:

”Ta ikke jøder eller kristne til venner. De er venner innbyrdes. Den av dere som slutter vennskap med dem, blir selv en av dem.”

Altså: Omgås man svin, blir man selv et svin.

En god muslim vender ryggen til de vantro. Deres skjebne avhenger av om de konverterer til islam eller aksepterer en ny tilværelse som dhimmier, dvs. kristne og jødiske annenrangs borgere man kan skalte og valte med, slik det alltid har skjedd i muslimske land og kulturer, og som vi nå ser overalt i Midtøsten og Nord-Afrika.

Misforstå meg ikke: Selvfølgelig er islam også en religion. Men islam er mer enn en religion, og inneholder ikke bare en guddommelig plan, men også en uttalt kulturell følelse av overlegenhet, koblet til en aktivistisk rettsorden diktert av de såkalt rettroende, som ser seg selv som de utvalgte: ”Dere er det beste fellesskapet som er blitt frembrakt for menneskene” (3:110), sier Gud. Dvs. et unikt fellesskap frembragt for menneskene. Dvs. organisert, styrt, villet ovenfra. Gud er i stand til alt, står det gang på gang i Koranen. Så hvorfor skulle han ikke også kunne styre et samfunn? Islam er i den forstand et politisk system forkledd som religion. Eller ”forkledd” er kanskje upresist formulert. Det står jo der svart på hvitt: ”Dere er det beste fellesskapet som er blitt frembrakt for menneskene.”

Dermed kommer vi nærmere islams kjerne: Vi ser hva islam ikke rommer. Islam rommer nettopp ikke adiafora, dvs. områder av livet, sjelen og samfunnet utenfor religiøs kontroll og sanksjon. Gud er med på alt. Det er ingen grenser for Gud, hverken for visdommen eller allmektigheten hans. Hans ord – nedfelt i Koranen – er lov i dobbelt forstand, både formelt og reelt. Å tvile på hans allmakt – slik Job gjør – er første stadium i retning frafall, apostasi, som er en dødssynd i følge utallige islamske rettslærde og deres tilknyttede myndigheter. Her møter vi islams svart-hvite verden i ren form: halal og haram. Tvilen, som var en styrke i den tidlige kristendommen, er en svakhet i islam, slik den utlegges med autoritet både innen sunni- og shia-islam.

La oss derfor trekke en strek i sanden og si det så klart at ingen kan være i tvil om at islam inneholder forestillingen om en politisk modell for et guddommelig styre. Målet er ikke bare et religiøst liv, men et religiøst samfunn av hellige, som lever etter loven og gjør gode gjerninger. Derfor er forskjellen mellom islam og islamismen glidende, ikke svart-hvit, som mange observatører fortsetter å gjenta.

De islamske bestrebelsene ses tydeligst hos salafister, wahhabister, Hizb-ut-Tahrir, Det muslimske brorskapet, den islamiske staten og alle de nye jihad-gruppene vi kan observere på terrorscenen. Det foruroligende ved dem og deres islam, som ikke kommer helt ut av det blå, men nettopp er rotfestet i islams formelle kilder, er at islam setter universelle, religiøse lover og regler over de sekulære, demokratiske og nasjonale lovene i de forskjellige europeiske landene. Disse sistnevnte lovene er dypest sett blasfemiske – ugudelige, siden Guds lov står over menneskenes lov.

Ingen andre steder enn i Tyrkia har muslimer vist seg i stand til å reformere den hellige rangordenen med Gud øverst, men i Tyrkia er makthaverne helt avhengige av en sterk hær. Uten den ville den sekulære staten ikke holde lenge, og i disse årene under president Erdogan skjer det en glidning tilbake mot en mer islamsk statsorden i Tyrkia.

Forklaringen er så enkel som at islam også som skriftløs, folkelig størrelse har veldig vanskelig for å underkaste seg lokale lover. Når målet er universalisme, vil det lokale alltid stå i veien for oppnåelsen av målet.

Når det er sagt, finnes det også mer formildende innslag i islam, mest ikonografisk uttrykt ved islams fem søyler, blant annet at man skal be så og så mange ganger daglig, gi almisser, faste under Ramadan, og helst besøke Mekka minst én gang i løpet av livet. Altså ganske tilforlatelige ritualer som ikke strider mot europeiske normer eller interesser. Hvis islam bare bestod av disse søylene, kunne vi si takk for i kveld og gå hjem med fred i sinnet.

Det samme gjelder hva angår islam som religion og metafysikk blant sufier og muslimske mystikere, som har eksisteret helt siden islam vant frem i de kristne kjernelandene i Midtøsten – og først slo rot i Mekka (hvor Muhammed og tilhengerne hans var i mindretall – og toleranse derfor var en politisk nødvendighet), og siden i Medina (hvor Muhammed ikke lenger trengte å ta denslags prekære hensyn). Som den tyske sosiologen Max Weber har understreket, var ”troskrigen” helt fra starten av et ”livselement” i islam. Teksten, den hellige teksten, er sterkt preget av den historiske sammenhengen islam oppstod i – samt det faktum at islam ble vunnet med sverd snarere enn med ord.

Jeg leser for tiden en bemerkelsesverdig memoarbok skrevet av en sufi. Det er den britiske islamforskeren Robert Irwins memoarbok, med tittelen Memoirs of a Dervish: Sufies, Mystics and the Sixtees fra 2011. Det er med andre ord Irwins beskrivelse av seg selv. En ”dervish” er en fattig, asketisk tigger som betrakter seg selv som en muslimsk vandringsmann og helgen.

For den muslimske helgenen er islam en religion og ikke så mye annet. Den rommer en spesiell metafysisk kvalitet i kontrast til den kvantitative, fysiske verden, ikke minst den vestlige verdens glitter og vrøvl. Tiggeren er omvandrende, asketisk og fattig. Han er en hippie, men uten hippie-bevegelsen. Han er revolusjonær, men uten revolusjonen med all sin terror. Han er som regel i entall, isolert, frakoblet, utenfor sin tid, umoderne.

Men det er ikke mange igjen av dem. Som Irwin skriver et sted i memoarene sine, er det nesten umulig å tenke tilbake på en tid som 1960-tallets England, altså før islam ble forbundet med islamisme og terror, før muslimer krevde beskyttelse mot å bli utsatt for ”blasfemi” i den offentlige debatten, og før muslimer gikk i gang med å innføre sharialover og shariadomstoler i det britiske samfunnet.

Før protestene mot Salman Rushdies bestselgende roman De sataniske vers i 1988, var britiske muslimer knapt nok synlige i aviser og medier, og den muslimske fundamentalismen var ikke noe tema i dagspressen. Den fantes naturligvis også i Storbritannia, men slett ikke i samme utstrekning som i dag. I Midtøsten virket det som om fremtiden tilhørte sekulære sosialister og nasjonalister, som Nasser i Egypt og Ben-Ali Bourguiba i Tunisia.

Hvis vi skal være litt frekke, representerte etterkrigstidens korte periode med nasjonale utgaver av islam den egentlige arabiske våren. Noen trodde den gangen at islam kunne få et nasjonalt, og dermed mer moderat ansikt, og bli fortolket inn i en sekulær dagsorden. I dag ser situasjonen mildest talt annerledes ut. Den arabiske våren som alle snakket om, er blitt avløst av vinter.

Så nå står vi her og prøver å finne ut av vintermørket.

For å avslutte litt optimistisk: Det eneste som peker i riktig retning, er muslimer av kjøtt og blod som tør, vil og kan reformere islam. Reformasjonen kommer ikke fra kildene, hverken fra Koranen eller beskrivelsene av Muhammeds liv og eksempel.

Reformasjonen vil nok heller ikke komme fra de islamiske myndighedene, som befinner seg i et lukket kretsløp av riktig og galt, og ikke har blikk for mellomtoner. Reformasjonen kan bare komme fra det levende og menneskelige nivået, fra konkrete muslimer som ønsker å endre islams praksis fra innsiden – og, som f.eks. kjetteren Ayaan Hirsi Ali nylig har påpekt, klarer å vende islam i retning av de klassiske fem søylene, som peker bort fra den islamske herrefolksmentaliteten, kvinneundertrykkelsen, shariaen, ghettodannelsen, volden og kriminaliteten.

Vi andre blir nødt til å se på fra yttersiden – og utover det forsvare oss og barna våre best mulig mot islams økende politiske makt og demografiske styrke, ikke bare i den muslimske verden, men sannelig også her.

 

Opprinnelig i Jyllands-Posten den 13. mai 2015.