Sakset/Fra hofta

Nyheten om at Hadja Tajik har giftet seg med en kristen nordmann vekker reaksjoner, og ikke uventet blir hendelsen omfavnet av Erling Rimehaug i Vårt Land den 20. mai. Spørsmålet er imidlertid om han ikke har mer rett enn han selv aner, når han skriver:

«Tradisjonelt har det vært forbudt for muslimske kvinner å gifte seg med menn av annen tro. Derimot har det vært helt i orden for muslimske menn å gifte seg med kvinner av annen tro. Hvilke koranvers dette eventuelt begrunnes i, vet jeg ikke. Og egentlig tror jeg heller ikke dette er poenget. Begrunnelsen ligger nemlig i selve grunnsynet på islam og kvinnesynet.

Islam betraktes som den endelige og fullkomne åpenbaring fra Gud, som derfor står over alle tidligere åpenbaringer. Mannen betraktes som familiens overhode og representerer hele familien for Gud og samfunn. Når en muslimsk kvinne gifter seg med en kristen mann, innebærer det at en muslim underordner seg en kristen og at barna av en muslim blir kristne. Det er uakseptabelt. At en kristen kvinne underordner seg en muslimsk mann, er derimot helt i orden.»

Rimehaug avslutter med følgende oppsummering:

«Men muslim er hun likevel. Det er et klart signal om at islam ikke er så entydig som mange vil tro. Hun er ikke alene. Hun er et symptom på at Europa er med på å skape et nytt islam.

Så får vi håpe det med tid og stunder også kan sive gjennom også til landene i Midtøsten. Jeg er redd mine venner fra Jordan vil rekke sølvbryllupet uten at det har skjedd.»

Her er det noe som skurrer, for er det mulig å forene troen på et nytt islam med troen på en endelig og fullkommen tro på en åpenbaring fra Gud, dvs Koranen og profetens liv? Når Tadjik hevder at en bokstavtro tolkning av Koranen ikke er det eneste rette, at hun har rett til å definere sin egen tro, og at hun har krav på å drøfte trosspørsmål med Hun (Allah), så bryter hun så radikalt med klassisk islamsk tro at det er riktigere å fremstille henne som en religionsstifter, på lik linje med andre muslimske reformatorer, og dermed har Rimehaug rett i at det er et nytt islam hun forkynner, og at løsningen på brannen i islams hus er religiøst betinget. For det Tajik krever, er ikke en reformasjon lik den vi har sett i kristendommens historie. Kristne reformatorer har alltid sett tilbake, og spurt: Hvor gikk det galt? Hva må vi rette opp for å komme tilbake til kilden, til Jesus Kristus? Tajik gjør det motsatte, hun forkaster kilden, hun sier nei til profeten og lar moderniteten og det sekulære være utgangspunktet for troen. Det er modig gjort, men er det troverdig islam? Og hva med Allah? Hadja Tajik har tidligere sagt at islam ikke har et syndefall som det må et sonoffer til for å redde mennesket. Det ville vært interessant dersom noen fikk en reell religions-filosofisk samtale med henne med anledning til å drøfte hvordan det utgangspunktet er forenlig med hennes nylige uttalelser. Jeg ser ikke at hennes Allah kan skape en annen situasjon enn den vi allerede kjenner så godt.

Spørsmålet er uansett om løsningen på islams problemer er et nytt islam a la Hadja Tajik. Islam selv, historien, og vår egen samtid, viser oss at islam krever entydighet, Allah har bare en vilje og denne viljen skal vi alle underkaste oss. Det er derfor Midtøsten brenner, det er derfor muslimer hater jødenes Israel. Er det da grunn til å tro at Hadja Tajiks nye utgave av islam har mulighet til å vinne tilhengere og beseire motstandere som er villig til å bruke vold for å seire? Ligger løsningen for muslimer å vrake profeten?

Ville det ikke være bedre dersom Erling Rimehaug, kristen som han er, faktisk sa at løsningen for hans venner i Jordan og andre steder ikke var et nytt islam, men kristendom?

For øvrig er det interessant å legge merke til at forstander i Rabita-moskeen, Basim Ghozlan, sukker over den aktuelle debatten. Han:

«blir oppgitt over at noen er så oppgitt av enkeltpersoners private valg.»

Les også

Kan islam reformeres? -
Hadia Tajiks jul -
Misbruk av religion -
Destruktiv fatalisme -