Kommentar

Statue av en sittende Platon ved det moderne Akademiet i Athen. I bakgrunnen står Athene på sokkel. Foto: maraki_2311 / Wikimedia Commons (utsnitt).

Utgangspunkt og ledetråd i det følgende skal være forventninger. De synes positivt ladet. «Jeg har forventninger til …» vil vel tilsi at man ser frem til noe som er gledelig eller gunstig. Men det finnes en annen innfallsvinkel.

I sitater om emnet er det mange advarsler. Forventninger antas generelt å være altfor store, følgelig fører de til skuffelser. Dette er representativt: «The best way to avoid disappointment is to not expect anything from anyone.» En logisk, definitiv og umulig metode, for i dette livet er forventninger ikke til å unngå, bare i himmelen og i helvete finnes ingen.

En livsholdning som tar sikte på å unngå ubehagelige følelser, virker fattigslig. Holdningen har likevel ærverdige aner i oldtidens filosofi. Målet med filosofisk virksomhet er ifølge stoikerne et liv i sinnsro. Idealet spiller inn i dag når det sies at noen «tar det filosofisk». Da er det tale om tilbakeslag eller ulykker, og den som tar det filosofisk, lar seg uansett ikke vippe av pinnen. Vi må regne med at nye ulykker rammer oss. Intet tenkende menneske kan forvente at verden noen gang blir annerledes. Et tenkende menneske forsøker å utvikle stoisk ro.

Platon angir i detalj hvordan en ideell stat skal være konstruert. Det er en stat som sørger for at alle settes til oppgaver som de har de beste forutsetninger for å løse. Det burde være en solid konstruksjon, men Platon forventer ikke at idealstaten vil bestå. Menneskenaturen er for svak. Filosofen angir stadiene i statens forfall, også det detaljert. Trigger synes å være sansen for personlig prestisje innen kretsen av ledere. Ikke engang filosofien kan beskytte mot den.

Troen på Fremskrittet oppsto to tusen år senere. Den er ikke et håp om en bedre verden, men en tro på Fremskritt som historiens indre lovmessighet. Opplysningstidens radikalere var forvisset om at fornuft og vitenskap ville avskaffe overtro og tyranni, og føre menneskeheten mot høyere nivåer av perfeksjon. Naturen ville bli brakt under kontroll. I dag lyder dette naivt, ikke desto mindre har store materielle og moralske fremskritt blitt gjort siden 1700-tallet. Mer eller mindre avdempet inngår troen i moderne selvbevissthet, og politiske forventninger er preget av det.

Forventninger til politikk

I Norge har vi lenge hatt en tillitsfull forventning om at politisk makt brukes til det beste for landet. For mange er det tungt å innse at tilliten har vært for stor, at dårskap i stor stil forekommer. Skuffelsen er ikke til å bære. Det blir ikke lettere når landets moralske overdommere stempler innsikten som rasistisk. Dermed blir det forståelig at folk har akseptert den fremmedkulturelle masseinnvandringen, noe som ellers ville vært en gåte.

Staten forteller «majoritetsbefolkningen», tidligere kalt nordmenn, at innvandringen betyr et fremskritt for landet. Media bidrar med et nyhetsbilde som forventes å styrke fortellingen. Vi er blitt en mangfoldig og fargerik nasjon. Før 1970 var vi altså en ensformig og enfoldig nasjon? Neida, men nå mottar vi så mange flere impulser fra den store verden. Jeg sjekker dagens avis og ganske riktig: «Innvandrere spiser sunnere enn nordmenn – og får mindre kreft» (aftenposten.no 25.10). Det er galt å skille mellom «dem» «oss», vet vi, men ikke i dette tilfellet. Innvandrerne kan ikke klandres for en stadig oppdatert iscenesettelse av Fremskrittet. Blir ikke disse anstrengelsene overfor majoritetsbefolkningen etter hvert litt pinlige, også for innvandrere?

Forventninger til scenekunst

Forut for romantikken ble det frivole teateret rettferdiggjort ved at den tross alt gir folk oppbyggelige advarsler. I Mozarts Don Giovanni blir den hensynsløse forføreren, som attpå til nekter å angre, behørig ekspedert til helvete. Moralsk belæring blir det etter hvert mindre av. Den tyske romantikken frigjorde Shakespeare fra slike forventninger, en betingelse for hans ry på kontinentet. Tidligere ble han sett som fantasifull og upålitelig, ikke fullt ut sivilisert.

Det må skilles mellom etisk og estetisk vurdering. Ett av motivene for skillet er velkjent: Forventning fører til skuffelse. Kunst som vil fremme god moral i samfunnet, kan ikke innfri. Først når oppdragelse ikke lenger blir forventet, kan estetisk kvalitet bli fullt ut verdsatt. Jeg nevner dette for å understreke at det er mange slags sammenhenger – den spesifikke sansen for estetisk kvalitet er et kulturelt fremskritt som langt på vei forutsetter at en gammel forventning er borte.

Men dette er ikke siste ord. I senere år har teateret på ny kjent seg kallet til å belære folket. Nå er det politisk forståelse som skal formidles, og selvtilliten er stor, men har vi noen grunn til å forvente særlig solid politisk innsikt hos kunstnere? Man kan likevel glede seg over belærende teater, forutsatt at skuespillerne spiller godt.

Forventinger til filosofi

Noe som undrer meg, er forventning til filosofi. Man tar det stort sett for gitt at filosofer støtter alt som er politisk korrekt. Man vet tydeligvis ikke at mange av de mest innflytelsesrike tenkere i Vesten har vært reaksjonære. Det skyldes at skepsis står sentralt i filosofien, og skepsis retter seg særlig tankefullt mot ideen om Fremskrittet. Ludwig Wittgenstein er ikke kjent som politisk tenker, men valgte som motto for sitt siste verk: «Fremskrittet er i det hele tatt kjennetegnet ved at det virker mye større enn det egentlig er.»

Hvis en forandring er til det verre, vil det være fornuftig å reversere den. Alle slike forsøk kan kalles reaksjonære, likevel er ordet generelt negativt ladet. Reaksjonær skal man ikke være. Det er uforenlig med troen på Fremskrittet, som dikterer at all store sosiale forandringer, dypest sett og i hvert fall på sikt, er til det bedre. Dermed blir reaksjon forkastelig.

Samtidig har moderne individualisme lagt vekt på frihet fra sosiale bånd: «Jeg er ikke til for å oppfylle dine forventinger, og du er ikke til for å oppfylle mine». Dette gir god mening med tanke på alle som har vært plaget og knuget av familiens forventninger, men holdningen utstråler kulde.

«Jeg ikke er til for å oppfylle dine forventninger» – det kan radikaliseres til en ønske om full kontroll, et veldig fremskritt i suverenitet. Hvordan få andre til å se meg slik jeg ønsker? Det blir et bekymringsfullt liv. Reaksjoner som skyldes at andres forventninger ikke er under kontroll, blir krenkende. Det kan man leve med, bare suverenitetens verdi settes høyere. Verdien av dette og andre prosjekter må jekkes opp når kostnadene melder seg. Fremskrittet må for all del være stort. Det er en logikk som peker mot Wittgensteins motto. Den samme logikken gjør det nødvendig for makthavere å insistere på at innvandring fra andre verdensdeler betyr Fremskritt.

Nirvana: uten forventning, uten bekymring

Forventninger kan bli distraksjoner. Vi knyttes til tilstander som bare er forestillinger om hvordan det kommer til å bli, eller burde bli. Vi lider under disse forestillingene, som når andres forventninger ikke er under kontroll. Buddhismen ser lidelse som livets grunntone, og gir et annet blikk på forventning og Fremskritt.

Ifølge en beretning om Siddharta Gautama tilbrakte han år i ekstrem askese for å oppnå forløsning fra lidelsen. Den var veien som ble utpekt i kulturen han levde i. Askesen var en kamp for det ultimate Fremskritt. Han ble Buddha, Den opplyste, da forventning om å lykkes svant hen.

Det finnes nivåer av forventningsløshet. Det laveste har å gjøre med frykt for å bli skuffet. Idealet om å møte verden «med et åpent sinn» er noe annet, ofte en illusjon. Å la det synke inn at andre ikke er til for å oppfylle mine forventninger – det er noe tredje. Buddhismen peker på et fjerde nivå. Du må resignere for å lykkes, og det du oppnår, er ikke det du forventet. Nirvana er bekymringsløst hinsides alle våre forestillinger.

Også Jesus opphøyer det bekymringsløse: «Se liljene på marken … Vær ikke bekymret for morgendagen» (Matt. 6: 25-34). I andre lignelser priser Jesus forutseende kløkt, en kilde til moderne pliktbevissthet i arbeidet for en bedre verden.

Religionene skiller mellom det plagsomme livet på jorda og det salige livet i himmelen. Å forespeile salighet som resultat av jordiske fremskritt, må vel være vranglære? Revolusjonær tenkning derimot vil normalt drive troen på Fremskrittet til det ytterste og legger dermed til rette for en ny type religion.

Troen på Fremskrittet

Humanitetens religion ble lansert av flere. Franskmannen Auguste Comte gjorde det spesielt grundig: ny kalender, bønn, hymner, sakramenter og helgener (vitenskapsmenn og morallærere). Bekjennelsens formel var «Orden og Fremskritt». Sent på 1800-tallet fantes mektige disipler i Brasil, noe som forklarer at bekjennelsen er innskrevet i det brasilianske flagget.

Byste av Auguste Comte ved Place de la Sorbonne, Paris. Foto: MLWatts / Wikimedia Commons.

Annerledes og bedre kjent er den «vitenskapelige sosialismens» dødelige utopi, den som ville ofre alt for jordisk perfeksjon en gang i fremtiden. Revolusjonenes mistillit til mennesker innhylles i kjærlighet til Menneskeheten. Maos «store sprang fremover» er antakelig det hittil dødeligste eksempel.

De gamle religionene består, mens utopiene på 1800-tallet er blitt like fjerne som dampmaskinene. Første verdenskrig viste sjokkartet hvilke destruktive muligheter som finnes i vitenskap og teknologi. Utopiene ble erstattet av dystopiene, men nasjonalstatene overlevde verdenskrigene og ble rammer for nye materielle og sivilisatoriske fremskritt.

Det er ikke vanskelig å peke på historiske Fremskritt. Menneskeofringer var rituell praksis i flere kulturer. Slaveri var legalt vesentlig lenger. Medisinens store fremskritt begynte først på midten av 1800-tallet. For meg virker det rimelig å se Fremskritt som resultat av en serie fremskritt, ikke ifølge noen slags lovmessighet. Personligheter, heldige omstendigheter og tilfeldigheter spiller en stor rolle, men ett fremskritt vil ofte legge til rette for flere. Dermed kan Fremskrittet synes nødvendig.

Nå som før er troen selvforherligende. Nå som før skal reaksjonære krefter bekjempes, og hovedfiender i dag er som kjent nasjonalisme og populisme. Fremskrittet mistenker fobier og rasistiske fordommer, og en ny akademisk inkvisisjon avslører at de finnes i hittil ukjente former. Vi må forvente å høre mer fra denne inkvisisjonen, men også motstand fra akademikere med dømmekraften i behold.

EU har identifisert «europeiske verdier» som «respekt for human dignity and human rights, freedom, democracy, equality and the rule of law». Dette er universelle verdier eller prinsipper, ikke mindre gyldige i andre verdensdeler. Hvis EU mener at alt ble konsipert og virkeliggjort først i Europa, har amerikanerne god grunn til å protestere. Ideen om å overvinne det flernasjonale Europa bærer Fremskrittstroens signatur. EUs slit med sitt store Fremskritt, å skape en europeisk føderasjon basert på universelle prinsipper, har styrket de gamle nasjonalismene, og takk for det. Ikke for første gang fører Fremskrittstroen til noe utilsiktet, nærmest motsatt.

 

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!





Les også

-
-
-
-
-