Kommentar

Vår erkjennelsesreise har nådd et platå der vi hviler ut og tenker etter: I en verden uten grenser er vi alle citoyens – borgere.

Schengen-området er det fysisk frie rom. Akkurat som krigen mot terror har forsømt hearts and minds, har Schengen forsømt å drøfte hva som skjer når 450 millioner mennesker kan bevege seg fritt. Trengs det ikke noen regler og noen prinsipper man er enige om?

Idag går mye av diskusjonen rundt spørsmål som gjelder innvandrere. Men det gir en feil dikotomi/todeling av virkeligheten. Fokus må være på det primære. Vi er alle i samme situasjon. Vi befinner oss i det grenseløse rom, fysisk og psykisk. Tilfellet vil at det er i Europa, derfor er europeisk kultur og historie rammen og utgangspunktet. Det gir noen unike muligheter til å legge demokratiske prinsipper til grunn for samlivet i et multinasjonalt samfunn.

For det er bare å konstatere: I Norge er rammen norsk, i Nederland er den nederlandsk osv. Men den innfødte befolkningen har ikke lenger monopol på definisjonen av hva det vil si å bo eller være født i de respektive landene.

I vår tid har vi alle bindestreksidentiteter. Vi er mange ting, og folk vil prioritere forskjellig. Men for de flest rangerer bosted og lokal tilhørighet høyt. De som pleier tettere kontakt med opprinnelseslandet enn sitt nye land, eller setter religiøs tilknytning høyere enn nasjonalitet, kan ikke bli forbauset over at andre landsmenn ser skjevt til dem. Nasjonalt fellesskap betyr noe annet idag enn da Norge var mer homogent. Men det er ikke en free for all-sone, hvor man kan velge og vrake. Man kan ikke forvente at fellesskapet skal stille opp hvis man ikke stiller opp selv. Denne grunnleggende regelen gjelder over alt.

Fordi vi er så forskjellige er det viktig at vi er enig om det grunnleggende: at friheten er verdien som får de andre verdiene til å fungere. Uten den forvandles de til noe annet. Men frihet er noe som er i konstant bevegelse, den er ikke noe konstant. Det stiller store krav til borgerne, som konstant må oppdras til citoyen-sinnelag: til å være kritisk, spørrende, vitebegjærlige, sannhetssøkende. Derfor vil vitenskap og dannelse stå høyt i kurs.

Norge har statskirke, og for noen er den og KRL-faget bevis på at offentligheten ikke er nøytral. Den norske kirke er imidlertid en kastrert institusjon, som i liten grad øver kirke- og læretukt. Det siste store slaget var om homofili, og også det har den funnet seg i. Kirken er således mest en ramme om tilværelse og en bærer av kulturarven. Den er det viktig å bevare. I en ideell verden kunne man ønske å skille kirke/stat, men i dagens situasjon virker statskirken bevarende og stabiliserende i positiv forstand. Folk flest later til å mene det, på tvers av ekspertråd. Også innen Arbeiderpartiet ser man ut til å mene dette, og det er muligens skepsisen og uroen for islam som slår ut. Selv om man ikke tør si det høyt.

I den usynlige republikken alle mennesker på jorden er en del av, er det mye vi kan lære av og om hverandre. Vår viten ekspanderer som universet. Noen myter står for fall. I Vesten har den edle ville vært en myte vi har trøstet oss med, til erstatning for utdrivelsen fra paradiset, dvs. den moderne tid som slo fortidens magi i stykker. I forbindelse med premieren på Mel Gibsons «Apocalypto» skrev en arkeolog at nye utgravinger viser at mayaene og de andre mellomamerikanske kulturene hadde noen av de bestialske trekk Gibson skildrer. Massakrer og kannibalisme, også på barn.

De senere år har den selvkritiske granskning i Vesten slått over i en mea culpa-fiksering, og en ditto sympati med alle ofre. Dette er nesten på nivå med en ritus. Å bidra til at noen dyrker offermentalitet fører sjelden noe godt med seg.

Selvpiskingen har fått oss til å glemme hvilke enorme fremskritt vestlig sivilisasjon har bidratt til. De teknisk-vitenskapelige lar seg neppe skille fra opplysningstiden og demokratiet. Men de er ikke identiske. Kineserne har f.eks. bidratt til den teknisk-vitenskapelige utviklingen, det samme har grekerne, araberne. Men det tilfalt europeerne og senere amerikanerne å utløse de enorme produktivkreftene i den teknisk-vitenskapelig revolusjon, som er uløselig knyttet til individets skaperkraft. De to kan ikke skilles fra hverandre: Men det er demokratiet som sørger for at individets skaperkraft får utfolde seg. Alle borgere, ikke bare noen få.

Det er sagt at det finnes bare én sivilisasjon. Det er noe i det. Vestlige mennesker har uvegerlig en følelse av overlegenhet fordi deres kultur har vært bærere av det teknisk-vitenskapelige fremskrittet, av nye ideer, men også av de største forbrytelser menneskene har sett. Det er vanskelig å forene de to.

Det er ikke bare plassene i FNs sikkerhetsråd som vil forandre seg. Spesielt Asia vil få mye større innflytelse. Hvis Kina også blir åndelig fritt vil vi kunne få se store ting. Det vil kreve mye av oss. Er skolene forberedt på det? Hvor mye lærer de om kinesisk historie? Om buddhismen og taoismen, zen?

Alt dette vil endre vårt perspektiv på verden og oss selv. Vår monomane opptatthet av islam vil bli mindre. Vi vil få mot til å stå for vårt eget – for det er det andre gjør med den største selvfølgelighet – vel vitende om hvor små vi er. Norsk kultur er også bevaringsverdig, men den må foredles og plasseres på firmamentet. Det gir stolthet, trygghet og ydmykhet. Men også en konstant uro.

Islams partikularisme, dens insistering på å stå over alt og alle, står for fall. I den usynlige republikken er lovene laget av mennesker, ikke av Gud. Det er udiskutabelt.

Om dette er det umulig å kompromisse. Alle som av vankelmodighet/godvilje forsøker å forene det antitetiske, legger bare grunnen til økt konflikt.

Den pågående konflikten mellom store deler av islam og resten av verden kan ende i katastrofe. Det er liten tvil om at grunnkonflikten gjelder islams krav på å stå over alle andre. Alle andre religioner og kulturer har kommet frem til et kompromiss med omgivelsene. Konflikten mellom sunnier og shiaer er bare ett utslag av de indre konfliktene som herjer islam.

Vesten har en stor oppgave i å bevare og utvikle en global borgerbevissthet. Kanskje det er grunnen til fascinasjonen for Roma. Den senantikke livsfølelsen kan si oss noe. Folkevandringer bar bud om store endringer, den sentraliserte makten satt ikke like selvfølgelig, samtidig som den romersk/antikke kulturen var spredt over et stort område.

Antikkens mennesker utviklet en filosofi som også har noe å si oss. Det er mye vi ikke kan gjøre noe med. Vi kan ikke dømme eller fordømme. Bokhandleren i Kabul vil forsøke å få sin familie til landet den blonde biografen hans kommer fra. Er det så rart? Ville ikke vi gjort det samme i hans sted? Slik det også er de mest ressurssterke som forlater alt og risikerer livet i oppsamlingsleire i Marokko, Senegal eller i Middelhavet. Ved siden av dem også de kriminelle, svindlere, sjarlataner. Hvem skal skille klinten fra hveten?

Dagens samaritaner er sikre på at de alltid har funnet et uskyldig offer. I antikken sa man: Det er soldatens oppgave å slåss og vokte. Det er dommerens å dømme. Keiserens å styre. Slik vi også må si: Det er UDIs oppgave å skille klinten fra hveten. De vil gjøre feil, slik politiet og domstolene vil gjøre det. Det er formastelig å gjøre «anspråk» på å bli perfekt. Det er brudd på arete, det ligger utenfor menneskenes evne. Bare gudene kan det. Å bry seg for mye, å være for idealistisk er en slags hybris.

Teach me to care. Teach me not to care. Teach me to sit still. (Eliot).

Jødene har sin Yom Kippur, der de er i sorg og soning for det de har gjort feil, mot Gud og mennesker.

Vi står foran et stort vendepunkt i kulturen, ved inngangen til en ny tid. Der vi må besinne oss, på planeten som er endelig, og menneskene rundt oss.