Gjesteskribent

Forrige

Toleranse.

Jeg ser bare en løsning på den historiske strid mellom vitenskapen og religionen: at en i kampen for å vinne klarhet ikke mister den religiøse innstilling. Et skikkelig og rettskaffent menneske er tolerant og vil også se med kritikk på seg selv og sine egne meninger. Jeg minnes hva Augustin uttalte: in necessariis unitas, in dubiis libertas, in omnibus caritas. Riktignok har denne samme Augustin gått med på dødsstraff for kjettere.

«Og likevel er som De vet, troende og ikke-troende mistroiske overfor toleransen: «Gid du var varm eller kald! Men du er lunken, og derfor vil jeg utspy deg av min munn, sier Herren».»

Ja, men toleransen er ikke lunken, den vingler ikke hit og dit, er ikke usikker og ubestemt. Også toleransen trenger til mot og konsekvens. Toleranse er ikke det samme som likegyldighet, betyr ikke moralsk og religiøs svakhet og holdningsløshet. Jeg har alltid kritisert den moderne liberalisme fordi den er indifferent i religiøse og moralske spørsmål. Er en levende interessert i en sak, kan en ikke være nøytral og indifferent. Laisser-faire-prinsippet godtar jeg ikke. Det vil si å være passiv. Med liberalisme forstås nå vanligvis bare et bestemt politisk og økonomisk program, men det gir ikke den hele sannhet. Liberalismen var opprinnelig først og fremst rettet mot kirke og teologi og representerte «den fri tanke», dernest var den rettet mot den politiske ufrihet. Men friheten er ingen sekk, der enhver kan putte nedi det han vil. Den virkelige frihet gir derimot plass for framsteg i erkjennelse, for bedre organisasjonsformer, for en høyere moral. Toleransen er en moderne dyd, den er det samme som virkelig humanitet. Vi vet at naturen har utstyrt oss forskjellig, våre evner går i ulike retninger. Derfor kommer vi ikke fram til åndelig og samfunnsmessig enhet ved diktatur og vold, men ved at vi anerkjenner de ulike evner og får koordinert dem. Vi kan oppnå enhet bare gjennom harmoni, aktivt medarbeiderskap og toleranse. Jeg kan her sitere Goethe: «Den forskjellige tenkemåte har sin grunn i at menneskene er forskjellige, og nettopp derfor er ikke en helt ut ensartet, felles oppfatning mulig. Bare en vet på hvilken side en selv står, er det nok. Da er en trygg på seg selv og rimelig mot andre.» (Goethe til Reinhard).

Teologene retter ofte anklager mot forstanden og den moderne skepsis, angivelig av interesse for religionens sak. Det har de ingen rett til. For teologiens oppgave er nettopp å gi den forstandsmessige begrunnelse for den religiøse lære. Hva annet enn forstanden er det som er den avgjørende instans i de uavlatelige stridigheter mellom de forskjellige konfesjoner og dogmer? Og når det gjelder den moderne skepsis, så er ikke den identisk med gudløshet. Religionens virkelige fiende og den sanne gudløshet er indifferentismen, likegyldigheten og kynismen. Indifferentismen og kynismen betyr undergang for religionen og for alt åndelig liv i det hele, de representerer den åndelige død. Mange skeptikere, ja ateister har mer religion enn en slik religiøst likegyldig kirkegjenger. Jesus vendte seg gang på gang mot disse som bare var troende i navnet, og herrene i Jerusalems tempel forekom ham gudløse.

Det er riktig nok at menneskene undertiden går trette av denne stadige strid, deres sinn trekkes både i retning av vitenskapen og i retning av troen. De vil hverken miste det ene eller det andre, og så prøver de å finne et kompromiss, gjør innrømmelser på begge kanter…. Jeg følger disse forsøk med interesse, men jeg kan ikke skjønne at en her er inne på den rette vei. I moderne filosofi gjør det seg gjeldende en irrasjonell strømning. Viljen, følelsen eller instinktet settes i høysetet. Atter lyder ropet på myten, som om myten skulle være det samme som religion. Dette er imidlertid en grov feil: hverken myte, teologi, vitenskap eller filosofi er religion. Religionen kan sees ut fra en mytisk eller teologisk synsvinkel, men i begge tilfelle er det bare tale om en teoretisk oppfatning av religionen. Religion, det er livet i Gud og med Gud.

Og så at det ropes på myten. Som om det ikke fantes nok moderne myter og mytologer. Kant havnet ved sin apriorisme i myten og ga konsesjon til antropomorfisme i subtil form, Schelling, Fichte og Hegel var myteskapere, Nietzsche laget myten om overmennesket, Comte ble enslags filosofisk fetisjist, Darwin, Häckel og monistene sto med begge ben plantet i mytisk tankegang, — vi trenger sannelig ikke å vende tilbake til myten. Oppgaven er som den alltid har vært, å tenke kritisk og leve religiøst.

Stat og kirke

«Hvis kirken bare var i konflikt med filosofien og vitenskapen, tror jeg det hele ville innskrenke seg til en strid mellom de lærde. Kampen ville ikke ha det omfang og den historiske betydning den faktisk har. Det dreier seg jo her i virkeligheten om en konflikt mellom kirke og verdslige organer om samfunnsmessig makt.»

De har rett. For å ta det historisk: kirken vokste fram innenfor den romerske stat. Staten var i oldtiden den eneste altomfattende samfunnsorganisasjon, og det var grunnen til dens makt. Husk på at de romerske keisere ble opphøyd til guder — akkurat som de orientalske despoter og kanskje også ved påvirkning fra Østen. Det romerske prinsipat og cæsarismen var allerede teokrati i indirekte form. Augustus gjennomførte en religiøs reform, og kristenforfølgelsene var en konsekvens av teokratiet. Middelalderkirken seiret filosofisk og organisatorisk over imperiet, og det oppsto et mer fullkomment, det vil si et mer religiøst teokrati. Utviklingen siden reformasjonen og renessansen, den kulturelle og samfunnsmessige utvikling, har jeg tidligere karakterisert som en gradvis sekularisering, parallelt med denne pågikk en kulturell differensiering. Middelalderkirken la under seg religionen og hele åndslivet og ledet utviklingen på disse felter, den gjorde kunsten til en lydig tjener, den fikk monopol på caritas, tok seg av den sosiale forsorg, sto for hospitalene og undervisningen, den vidde ektefolk, den grep inn i forholdene landene imellom og gikk i spissen med å sivilisere koloniene. I kirken levde fortsatt den universelle ånd fra det romerske imperium. Og legg så merke til hvordan denne veldige kirkelige organisme oppløses stykke for stykke: de nye kirkesamfunnene skiller seg ut og organiserer seg på egen hånd, vitenskapene, filosofien og kunsten river seg løs fra avhengigheten av kirken, griper ledelsen i samfunnet på alle felter: staten overtar skolevesenet, oppdragelsen, det humanitære og sosiale arbeid gjennom sosiallovgivningen. Alt dette er vitnemål om en faktisk atskillelse mellom kirke og stat, den har gått stille for seg og har ikke brydd seg med å vente på den formelle atskillelse. Middelalderens katolisisme med dens universalitet og internasjonalisme var nyttig og nødvendig for sin tid. Den reddet den greske og romerske sivilisasjon under barbarenes stormløp, bevarte typisk nok det romerske imperiums språk og la en internasjonal, overnasjonal basis for hele den europeiske kultur. Kirken ga de europeiske stammer og folk den verdenserobrende innstilling, den oppgave å gå ut til alle folkeslag og gjøre dem til sine disipler. Sekulariseringens og den kulturelle differensierings hundreårgamle prosess er og vil fortsatt være en historisk nødvendighet, den er en strøm som ikke lar seg stanse eller snu. Kirke og religion må da finne seg den plass som tilkommer dem og bli seg sin nye oppgave bevisst.

Jeg har før nevnt at statens makt er økt ikke bare ved at kirken er blitt svekket, men også ved at staten har alliert seg med kirken. Kirkemakten har i lang tid vært på retur, og den er det fortsatt. De katolske dynastier gjennomførte motreformasjonen, og dette la grunnen til kongemaktens enevelde. Mot dette enevelde reiste det seg og reiser det seg fremdeles politiske revolusjoner, akkurat som reformasjonsrevolusjonene var en reisning mot det kirkelige enevelde. Krisen innenfor kirken fulgtes av krisen innen staten, som enda ikke er over. Denne kulturelle prosess har ikke kirkesamfunnene tilstrekkelig forståelse av, de kan ikke forsone seg med den og strir for å vinne igjen det tapte terreng. Om de ville leve seg inn i de nye forhold, så ville de finne seg en annen og høyereliggende oppgave: en rent åndelig, virkelig religiøs oppgave. Dess mer verden sekulariseres, dess mer kunne og skulle kirken ofre seg for den rene, egentlige religion, Jesu religion: å kristne verden i ånd og sannhet, ikke ved makt, men det kjærlighet.

Den kulturelle prosess…. Dette mektige drama utspilles i siste instans i den enkelte menneskesjel. Det har alltid interessert meg å iaktta hvordan konflikten mellom teologi og filosofi, mellom det geistlige og verdslige prinsipp, har gitt seg utslag i den opprevethet, splittelse og halvhet som vi finner hos menneskene i våre dager. Dette problem behandlet jeg allerede i «Selvmordet», men jeg kommer stadig tilbake til det, sist har jeg vært inne på det i «Verdensrevolusjonen». Når jeg har arbeidet med filosofiske problemer, har det aldri vært fordi jeg ønsket å bygge opp noe filosofisk system, men fordi tidens krise tvang meg til det. Selvfølgelig har jeg selv fått merke denne krisen — både direkte og indirekte.

«De taler om en krise for kirken. Er ikke også religionen oppe i en krise i vår tid?»

Ikke i samme grad, rent bortsett fra at en krise ikke er ensbetydende med død og undergang, men akkurat er det som ligger i ordet krise. At religionen ikke skulle ha noen framtid, er sikkert ikke tilfelle. Det som mange tolker som en total oppgivelse av all religion, er i virkeligheten ofte en lengsel etter en ny, mer levende, ren og fullkommen religion. Men det er riktig nok at det oppstår et slags ochlokrati av intelligensmandariner, av vitenskapelige og halvvitenskapelige viktigperer, hadde jeg nær sagt. Ethvert ochlokrati er imidlertid tidsbegrenset.

På det vis arbeider kanskje filosofer og vitenskapsmenn mer effektivt for religionens sak enn teologene. Det er ikke noe underlig i det. Vitenskap og filosofi må bli klar over at de ikke kan tre istedenfor religionen…. Den religiøse krise er i praksis det samme som krisen innenfor de kristne kirkesamfunn. Det sentrale stridsspørsmål for teologien og vitenskapen er åpenbaringen. Må religionen ha sin basis i åpenbaringen, eller er en naturlig religion mulig? I grov forenkling gjelder saken om Jesus er Gud eller ikke. Ortodoksien hevder at kristendommen kommer fra Jesus som er Gud selv, hans lære er Guds åpenbaring og kirken er Guds egen institusjon, ut fra dette følger alle videre konsekvenser med omsyn til lære og praksis. På den annen side hevder tilhengerne av den naturlige religion at Jesus har vært et menneske om oss andre. Og nettopp det at et menneske har kunnet nå så høyt er, etter deres syn, en bekreftelse på kristendommens storhet. Således blir religionen et utslag av en naturlig evne hos menneskene akkurat som kunst og vitenskap, og kan ved vårt eget arbeid utvikles til større fullkommenhet. Vårt liv får større verdi for oss når vi vet at mennesket av egen evne makter å være så fullkommen som Jesus forlangte og som han selv viste det kunne være ved sitt eksempel. Jeg vil enda engang presisere at jeg ikke er teolog og ikke ønsker å dosere noen lære, jeg er bare en troende, et religiøst menneske. Å følge Jesus betyr alt for meg.

«Er De tilhenger av at barna skal få en religiøs oppdragelse?»

Ja, det sier seg selv ut fra det syn jeg har på religionens verdi. Men katekismeundervisningen på skolen tilfredsstiller ikke kravene til en religiøs oppdragelse. Skolen er i våre dager en vitenskapelig institusjon, det vil si at den bygger på vitenskapens erkjennelser. Når det så her undervises i ortodoks katekisme, betyr det at den teologiske og religiøse krise allerede inntreffer i barndommen og ungdommen. Dermed er det ikke sagt at religionsundervisning ikke er religiøs oppdragelse. Kampen om skolen er et vanskelig problem i den overgangstid vi lever i.

«Et indiskret spørsmål: er det bare som filosof De erklærer Dem for religionen — eller er det også som politiker?»

Jeg kommer til å tenke på hva Svehla engang sa til meg. Han gjorde meg oppmerksom på hvilken veldig politisk betydning det hadde da prestene i kirkebønnen begynte å be for republikken og presidenten. Han hadde helt rett. Vi må lære å forstå hvilken verdi det har at en så mektig og ærverdig institusjon utsoner seg med vårt verdslige demokrati. Min innstilling til religionen har imidlertid ikke forandret seg av den grunn. Jeg har hele mitt liv forsvart religionen, siden jeg var barn har jeg vært religiøs, og jeg var det også selv i den tiden da det ble skreket opp om at jeg var ateist… Min religionsfilosofi har jeg allerede gjort rede for. Og jeg har også sagt at mine evner går i politisk retning. De religiøse problemer må løses av mennesker med religiøs begavelse, av de religiøse genier. Vi lever i en overgangstid og mangler religiøse lederskikkelser som styrker vår tro, vårt håp og vår kjærlighet. Men jeg er teist og tror at religionen har en framtid.

Neste