Kommentar

Bilde: Christ Pantocrator fra basilikaen i Monreale, Sicilia.

I tiden mellom hellenisme og senantikk, fra ca. 300 f. Kr. til ca.300 e.Kr., befinner middelhavslandene seg i en spesiell brytningstid. Det pågår en kontinuerlig utveksling av filosofiske tanker, religiøse impulser og krigerske konflikter, som har røtter i ulike etniske grupperinger med særegne kulturelle tradisjoner. Mye av dette stoffmangfoldet flettes i hverandre og danner nye konstellasjoner og legeringer. En slik utveksling av impulser og utvikling av nydannelser på ulike områder og til forskjellige tider, kan med fordel studeres under synvinkelen appropriasjon.

Begrepet «appropriasjon» er av nyere dato og brukes mest innnfor kulturvitenskapene. Kjernen i dette begrepet går på at man tilegner seg noe og omdefinerer det til noe annet, som ikke er radikalt forskjellig, men representerer en endring eller utvidelse i form og innhold. I et historisk perpsektiv er slike endringer svært komplekse, derfor må man ty til visse metodiske forenklinger som kan belyse overgangen mellom etablert tenkning til nytenkning, innarbeidet religøsitet til nye kultiske praksiser og tradisjonelle formuttrykk til formfornyelse osv. Det er i slike overgangsfaser at teorien om appropriasjon kan bli fruktbar, spesielt med tanke på den historisk omfattende perioden jeg nedenfor skal gå inn i. På en måte synliggjøres her konturene av det som etter hvert blir den europeiske sivilisasjon der kristendommen utgjør drivkraften og legger premissene for et nytt religiøst trosfellesskap..

Kontekst

Kristendommen oppsto i den kulturelle smeltedigel som vi kaller for hellenismen, i den perioden man karakteriserer som verdensrikenes tid. Det var et romersk overherredømme i områdene rundt Middelhavet, preget av blandingskulturer, der man hadde gått fra selvstendig styrte bystater til et sentraldirigert overherredømme med den romerske keiseren på toppen. Hellenismen startet med Aleksander den stores erobringer på 300 tallet f. Kr. og blir gjerne betegnet som en overgang fra mythos til logos. De gamle bystatene (polis) med sine kulturelle og religiøse referanserammer, var knyttet til mythos. Myter, sagn og fortellinger utgjorde dermed grunnlaget for polis. Man kaller dette en handlingskult, der man la vekten på hva man gjorde (offerhandlinger) og ikke på hva man trodde. Under mythos var det ikke noen individuell forbindelse mellom jeg’et og guddommen.

Til forskjell fra bystatens etablerte orden var den nye tid under hellenismen preget av store kulturmøter via handel, stor reisevirksomhet og folkeforflytninger. Antikken utgjør et samlebegrep for denne kompleksiteten.

I de greske bystatene hadde borgerne politisk innflytelse, denne forsvant med hellenismen. Riket ble for stort og uoversiktelig, individet har ikke lenger noen innflytelse på samfunnet, det føler seg maktesløst og interessen vendes innad mot den personlige utviklingen. Politikk og samfunnsliv blir mer usikre.

I dette klimaet utvikler det seg en enhetskultur av politisk og filosofisk art. Enheten forsterkes gjennom det felles greske språk, samt dyrkingen av guder som ikke er lokalt forankret (eks. mysteriekulter). Filosofien, med sin vektlegging på fornuften (logos) får en dominerende plass. På samme tid oppstår en individualistisk, innadvendt kultur der stoisismen er en viktig drivkraft. Denne, både individuelle og globale orienteringen, beredte dermed grunnen for kristendommen. Det er i denne konteksten man må forstå kristendommens møte med antikken, dens ulike konflikter, assimilasjon og videreutvikling i retning av et religiøst avklaret verdensbilde.

Brytninger

Kristendommen sprang først og fremst ut av jødedommen.  I den første tiden ble de kristne oppfattet som jøder og hadde de samme privilegier, bl.a. frihet til egen gudsdyrkelse og fritak fra å dyrke keiseren. Den gresk-romerske kulten var i utgangspunktet inkluderende, i den forstand at man godtok dyrking av flere guddommer. Den første konflikten, eller bruddet de kristne hadde med antikken skjedde allikevel først og fremst innenfor jødedommen, med Jesus korsfestelse. Peters og Paulus forkynnelse medførte også en avstandstagen til annen gudstro, bl.a. keiserkulten, noe som skjerpet konflikten. Begge led også martyrdøden.

Et av de store problemer for etableringen av kristendommen, var hvordan man skulle forholde seg til den viktigste klassiske teksten i antikken, nemlig Homers fortellinger i Illiaden og Odysseen. Disse tekstene ble brukt over hele romerriket i den encykliske undervisning, og var kilde til kritikk og diskusjon også fra ikke-kristent hold, for eksempel fra Seneca og Filon. Homers tekster ble oppfattet som den kulturelle kanon der all visdom var samlet. Men hvordan skulle man som kristen forholde seg til en hedensk gudeverden der gudene ofte oppførte seg verre og mer umoralske enn vanlige dødelige.  Et sitat fra Aristides apologi (s. 231) sier mye om hvordan mange kristne oppfattet grekerne og deres guder: «Skjønt grekerne sies å være kloke, har de vist større dårskap enn kaldeerne ved å innføre mange guder, mannlige og kvinnelige, opphav til alle slags lidenskaper og lovløsheter. Ja, selv har de fremstilt disse som ekteskapsbrytere og mordere, bråsinte og oppfarende, slike som myrder fedre og brødre, tyver og røvere, halte og lamme, trollmenn og utilregnelige.»

For de som var mer imøtekommende overfor de encykliske studier, var det vanlig at man tolket fortellingene pro-paideutisk (forberedende læring), som hos jøden Filon. Han oppfatter dem som et forstadium til å forstå de store dyder og de dypere sannheter, som han fant i Moseloven. Denne holdningen delte også mange kristne, men det var også stor uenighet.

Tertullian (ca.160-225), en av de mest innflytelsesrike teologer i oldkirken, var den som stilte seg mest avvisende til det greske undervisningsopplegget, filosofi og kultur. Han betraktet hedningenes skrifter som vranglærens kilde (De idolatria). Han mente at den eneste kunnskap som var nødvendig, var Kristus og evangeliet. Man ble uren av å lese Homer.

Den andre konflikten, eller bruddet med antikken som Tertullian tar opp, er avgudsdyrkelse. Han peker på at det finnes ulike former for avgudsdyrkelse som også har med yrkesutøvelse å gjøre. Her nevner han håndtverkere som lager avguder, astrologer og sannsigere som tilber stjernetegnene, læreren, handelsmenn som hengir seg til avguden «grådighet», eller de som selger utstyr til fremmed kult. Han finner også denne typen avgudsdyrkelse hos offentlige tjenestemenn og blant militært personell. Det at de kristne på ulike måter brøt med den antikke kulturen, resulterte i en utstrakt kristendomsforfølgelse, spesielt under keiser Nero.

Tilpasning og videreutvikling

Selv om de kristne i flere henseender var på kollisjonskurs med antikkens ideer og tenkemåter, forhindret det allikevel ikke at de, etter hvert som kristendommen fikk større innflytelse og sterkere grobunn, også lot seg influere av den. Gradvis tilpasset de og videre- utviklet en rekke elementer og symboler ved den antikke kulturen, slik at den ble mindre fremmedartet. Eksempler på en slik symboltilpassing finner man i katakombene, der duen, som i antikken var symbolet på sjelen, eller døden, blir til den hellige ånd i den kristne lære. I katakombene finner man også det antikke motivet av den gode hyrde som etter hvert ble omtolket til Kristus. Seierskransen, som ble brukt ved de olympiske leker, blir på samme måte forvandlet til et symbol på Kristi seier over hedendommen.

Et annet eksempel er det antikke kultsymbolet «sol invictus» som blir koblet til Kristi fødsel, til dens feiring 25. desember. Slik også med det egyptiske solsymbolet, obelisken, som i et kristenst perspektiv blir forvandlet til «Jesus er livet». Nevnes bør også at betegnelsen for Vestalinnenes yppersteprest, «Pontifeks maximus», senere blir en tittel pavekirken tar i bruk.

De gamle antikke templene blir heller ikke revet, men fikk en kristen innvielse ogble  brukt som kirker. En av de mest kjente er Pantheon i Roma, i utgangspunktet et rund-tempel som i følge navnet skulle være et tempel for alle guder. Men det var særlig de antikke basilikaene, det mest offentlige rommet i antikken, som skulle bli den mest hensiktsmessige bygningstypen for de kristne seremoniene som etter hvert utviklet et fastere rituale. Basilikaene var store, avlange forsamlingshus med en absidal avslutning forbeholdt keiseren, som ved spesielle anledninger fremsto med gullstøv i håret slik at det skinte og strålte som en glorie. Denne keiserlige plasseringen ble senere overtatt av prester, biskoper og paver, mens stråleglansen ble forvandlet til gullskimrende glorier hos de kristne helgener, i tråd med tradisjonen fra «sol invictus». Det vi oppfatter som et genuint kristent symbol, nemlig engelen, har sitt opphav i de romerske viktoriene, som var bevingede seiersgudinner.  Slike symbolske forvandlinger fra keiserkult til kristen ikonografi vitner om et utstrakt behov for å bygge opp en spesifik kristen symboltradisjon i en overgangsfase.