Gjesteskribent

Et evig tilbakevendende tema er det for mange motsetningsfylte forholdet mellom den vitenskapelige og den religiøse verdensanskuelse. For mange, men ikke alle, siden det bestandig har eksistert mennesker som ikke ser de to i motsetning. Men konfliktlinjen går uansett som en av flere røde tråder gjennom historien.

I dag kommer den først og fremst til syne ved at de to verdensanskuelser har utelatt hverandres beste egenskaper og lånt hverandres verste. Resultatene er blant annet at religionen i fornuftens fravær ofte er føleri, mens vitenskapen i fravær av selvkritikk ofte er dogmatisk.

Mange har gjennom årenes løp talt og skrevet godt om denne ulykksalige kulturkampen, som mange av oss er motstrebende tilskuere til. En av dem var Tsjekkoslovakias første president Tomáš Masaryk (1850–1937). Denne ruvende skikkelsen — med sine tidløse tanker om tro, vitenskap, toleranse, demokrati og lederskap — er absolutt verdt et tilbakeblikk, av flere grunner.

Det første som slår en er kanskje at han i likhet med Tsjekkoslovakias siste president, Václav Havel (som gikk bort for nokså nøyaktig ett år siden), var en stor kulturpersonlighet, en filosof og forfatter — ikke akkurat hverdagskost blant toppolitikere på den tiden, og slett ikke i dag.

Verdt å merke seg er det også at han lenge var det politiske overhodet for den eneste demokratiske staten blant dem som oppstod i Sentral-Europa med oppløsningen av den forhenværende stormakten Østerrike-Ungarn i asken etter den første verdenskrig. Tsjekkoslovakias demokratiske fløyelsrevolusjon i 1989 og ublodige skilsmisse noe senere — etter seks år med tysk okkupasjon og 41 års kommunisme — var neppe et resultat av griseflaks, men av en demokratisk grunnholdning som ble befestet i tiden 1918-1938.

Sist, men ikke minst er hans livsanskuelse vel dokumentert for ettertiden i den praktisk talt biografiske boken Samtaler med president Masaryk av Karel Čapek, den kjente forfatteren som også var Masaryks omgangsfelle gjennom mange år. Vi har derfor den luksus å kunne lytte til Masaryks egen stemme idet han deler sine mange kloke tanker. Åtti år etterpå har de ikke mistet noe av sin friskhet.

* * *

«Kulturkampen.»

Tro og vitenskap

Den nåværende religiøse og kulturelle situasjon kommer klart til uttrykk ved våre universiteter: ved siden av tre, fire verdslige, vitenskapelige og filosofiske fakulteter har vi det teologiske fakultet. Offisielt blir det her dosert to verdensanskuelser som skiller seg fra hverandre både i metoden, i selve læren og i det mål de har satt seg. På den ene side står vitenskapen med den vitenskapelige filosofi, den har erfaring og forstand som grunnlag for all erkjennelse. På den annen side står den kirkelige teologi som har åpenbaringen og kirkens autoritet som erkjennelsesgrunnlag. Den samme stat underholder forkynnerne av begge disse verdensanskuelser og opprettholder deres institusjoner. Og disse to leire nøyer seg ikke med åkritisere hverandre, de tar totalt avstand fra hverandre. Her har De kort sagt «kulturkampen,» om ikke striden alltid pågår så åpent og direkte.

«Er ikke denne kampen nå et avsluttet kapitel? Det ser ut til at menneskene har fått andre problemer å gruble over.»

Et avsluttet kapitel er den ikke. Til sine tider føres kampen hissigere og mer aggressivt, andre ganger roligere og mer indirekte, men konflikten er kronisk. Den er åpenbart et ferment i kulturutviklingen. Folk er ikke tilstrekkelig klar over at den åndelige antagonisme i Europa har eksistert mye lenger enn i de siste to tusen år. Den begynte allerede hos grekerne. Da vitenskapen og filosofien frigjorde seg fra den tradisjonelle mytologi og polyteisme, oppsto antagonismen. Sokrates er en edel og samtidig typisk representant for filosofien, han blir det første offer for denne kulturkonflikt. Etter Sokrates står filosofien etisk og religiøst i stadig kampforhold til folkereligionen. Kristendommen fortsetter kampen mot polyteismen og mytologien og utbygger sin teologi med den greske filosofis hjelp, om den på den annen side også ligger i strid med denne filosofi. Men samtidig overtar den fra den greske og orientalske verden mytologiske, religiøse og kultiske elementer. Det vil med andre ord si at den overtar hele den klassiske konflikt. Siden den tid har striden vart ved.

«Med unntak av middelalderen får en vel si?»

Ikke helt. Middelalderen prøver riktignok å skape enhet i åndslivet, men makter det ikke fullt ut. Det pågår en stadig apologetisk strid og polemikk selv om den ikke har samme intensitet som i oldtidens kirke. Polemikken rettet seg mer mot den antikke filosofi enn mot Islam, simpelthen fordi striden med muhammedanerne vesentlig ble avgjort rent militært. Kirken skaffet seg sin egen filosofi, skolastikken. Den skulle være «teologiens tjenerinne», men nettopp dette underordningsforhold er et vitnesbyrd om den indre antagonisme, det samme er jo tilfelle med ethvert forhold hvor den ene part må bøye kne for den annen. Nå undergrov faktisk skolastikken kirkens autoritet ved sin mer spissfindige enn egentlig fornuftige rasjonalisme og ved sitt forsvar for teologien. I grunnen er det jo en contradictio in adjecto når Guds ord, Herrens egen åpenbaring, må forsvares fornuftsmessig og den menneskelige forstand og kritiske evne skal dømme om hvilken av de forskjellige åpenbaringer og religiøse lærebygninger er den rette. Forstanden skal altså avgjøre verdien av Moses’, Jesu og Muhammeds lære! Allerede i det 11. hundreår valgte skolastikerne den utvei å operere med læren om de to sannheter. Her blir antagonismen åpenbar. Og så det at det stadig oppstår nye kjetterbevegelser og sekter som kirken retter sine åndelige våpen mot og som de også bekjemper med ild og sverd, det viser at vi har å gjøre med en uavbrutt «kulturkamp». Vinsens av Lerinums definisjon har og har alltid bare hatt gyldighet for den abstrakte og ideale katolisisme.

Kirken i middelalderen kunne gjøre sin autoritet og sin enhetelige verdensanskuelse så sterkt gjeldende takket være sin åndelige og politiske absolutisme. Men denne absolutisme ble ikke av lang varighet, den kunne ikke holdes oppe fordi den bar på arven fra antikken med den rasjonalistiske og verdslige innstilling. Skolastikken la grunnen til reformasjonen, humanismen og renessansen ved sin stadige apologetikk, sin appell til logikk og forstand og ved at den opptok den antikke filosofi, særlig da Aristoteles som representerer høydepunktet av den greske rasjonalisme. Så fødes en ny tid i bevisst seier over den gamle — den nyere tid som motsetning til middelalderen. Den moderne vitenskap oppstår og den moderne filosofi som bygger på denne vitenskap. Også kunsten kommer i en annen stilling, den står ikke lenger utelukkende i kirkens tjeneste. Og bare i selve navnet renessansen ligger kontrasten mellom nyere tid og middelalder klart i dagen.

Også staten og de samfunnsmessige institusjoner frigjør seg fra kirken. Den katolske teologi kommer i konflikt med vitenskapen og den nye filosofi, men også med de nye oppfatninger av staten. De protestantiske teologiske systemer var mer i samsvar med den nye filosofi og politikk enn katolisismen var. Protestantismen fastslo prinsippet om det religiøse individualisme, avskaffet presteveldet og svekket således kirkemakten, det teokratiske hierarki. Riktignok hevdet så protestantismen på nytt den kirkelige og teologiske absolutisme — Calvin lot Servet lide døden på bålet.

I virkeligheten har middelalderen svært lite enhetlig preg. Den kirkelige og politiske enhet og den enhetlige verdensanskuelse var kunstige, bygde på autoritet, på fysisk og psykisk vold. Derfor brøt en ny tid fram, vi fikk en kirkelig og så også en politisk revolusjon rettet mot den middelalderlige samfunnsorganisasjon.

Den nyere tid viser en utviklingslinje som er meget karakteristisk. Staten øker sin makt på kirkens bekostning og begynner å legge under seg alle mulige samfunnsmessige funksjoner, istedenfor kirkens absolutisme får vi nå statens. Protestantismen, særlig den lutherske kirke, hjelper til en viss grad fram den eneveldige stat. Og gjennom kampen mot katolisisme og pavedømme styrker staten sin makt. Det er ingen tilfeldighet at en ledende protestantisk teolog fra den nyere tid kom til den oppfatning at kirken godt kunne forsvinne og overlate hele ledelsen av samfunnet til staten. Også katolisismen begunstiger utviklingen av en sterkere stat på denne tid, fordi motreformasjonen gjennomføres med direkte assistanse av statsmakten — på sine steder hjalp staten kirken for selv å vinne fordel av det.

Således er brytningen mellom den forstandspregede filosofi og vitenskap og teologien, mellom den kritiske fornuft og den kirkelige og religiøse autoritet en evigvarende konflikt, som har sitt grunnlag i mennesketanken selv, i dens natur og utvikling. Vitenskap og filosofi vokser fram av denne opphavelige myte, dette foregår den dag i dag som det engang foregikk hos de gamle grekere: menneskeånden modnes idet den frigjør seg fra mytologien. Riktignok skjedde og skjer denne avmytologisering og vitenskapelige oppvåkning som en gradvis prosess, først trengte det litt vitenskap inn i myten og så vant litt av myten innpass i vitenskapen. Menneskene kunne selvfølgelig ikke vente til deres vitenskap og filosofi var blitt en fullt ferdig, sammenhengende og vitenskapelig nøyaktig verdensanskuelse. De ville for enhver pris ha en forklaring på tilværelsen, og den første forklaring var og er alltid av mytisk karakter. Det sier seg selv at tilhengerne av vitenskapen og tilhengerne av religionen ikke alltid nøyer seg med kritikk av hinannens standpunkter, men griper til skarpere midler: kirken vil undertrykke vitenskapen, og vitenskapen mener den kan motbevise religionen. Men en slik fullstendig avvisning av den annen part kan ikke ha noen fornuftig hensikt. Målet bør være positiv utvikling, framgang, fullkommengjørelse av det begge representerer.

«Men kan troen gjøres mer fullkommen gjennom erkjennelse?»

La oss se litt på ordet tro. Psykologisk sett er troen en dom og en overbevisning om at dommen er riktig. Ut fra denne synsvinkel er den et sentralt ledd av den forstandsmessige virksomhet, og det eksisterer ingen erkjennelse uten tro. Det som noetisk er avgjørende, er om troen er vitenskapelig holdbar eller om vi istedenfor å iaktta fenomenene korrekt og resonnere riktig tror det vi ønsker å tro. Videre er det avgjørende om vi tror på autoriteten eller på den kritisk innstilte fornuft. Også vitenskapen tror, men den kan begrunne sin tro.

Så var det den positive utvikling. La oss ta noen eksempler. Den greske filosofi var motstander av den gamle folkereligionen og polyteismen. Den arbeidet seg ut av myten og grunnla den første vitenskap, og på det religiøse felt vant den fram til monoteisme. Således kunne den bli en støtte for den jødiske og kristne monoteisme og få betydning for den kristne teologi. De greske filosofer var også nådd så langt at de oppstilte humanitetsidealet og hevdet at alle mennesker var like. Her kunne kristendommen fortsette på samme linje med sin forkynnelse av nestekjærligheten og menneskeligheten. I dette kan vi spore en positiv utvikling: den kristne teologi fører den antikke filosofi videre, enda den i sitt utgangspunkt var en motstander av den. Noe lignende skjer senere: teologien utbygde sin kristne filosofi, men denne bante, uten å ville det, vei for den moderne, vitenskapelige filosofi. Og når det gjelder vitenskapen i vår tid, står den bare ved inngangsporten til erkjennelsen. Men hver ny vitenskapelig oppdagelse kan føre oss så mye nærmere en virkelig forståelse av tilværelsens orden og sammenheng. Dess mer vi utvider og utdyper vårt bilde av tilværelsen, dess bedre erkjenner vi eller kan vi erkjenne Gud, skaperen og verdensstyreren.

Filosofien er et organ for vitenskapen, for vitenskapeligheten og kritisismen, teologien et organ for myten og mytisismen. Mytisismen er ikke død, kanskje er den udrepelig. Vitenskapsmenn og filosofer som kjemper mot teologien, overser i sin iver at teologi ikke er det samme som religion. Hva forteller ikke det faktum at trass i vitenskapens og filosofiens tusenårgamle kamp med teologien, har vi like fullt fremdeles religion og kirke? Religionen er nemlig ikke et rent teoretisk spørsmål, ikke utelukkende en verdensanskuelse, ikke bare teologi, den er sprunget fram av det levende liv og er knyttet til den praktiske virkelighet. Så lenge kirken tilfredsstiller menneskenes religiøse behov, vil den være en realitet. Det ville ikke skade om filosofene ble klar over at mange av de metafysiske systemer som de doserer med høytidelig og verdig mine, saklig og vitenskapelig sett ikke er det grann bedre og ikke mindre preget av mytologi enn teologien. Og er det ikke stadig konflikter og stridigheter mellom tilhengerne av forskjellige filosofiske systemer?

«Men det er vel også en viktig forskjell mellom filosofi og teologi. Filosofien prøver å overbevise menneskene, men ikke å kommandere over deres sjeler.»

Prøver den ikke på det? Jo visst, den bruker bare andre midler. Går ikke den vitenskapelige undervisning ut på å lede sjelene i et bestemt spor? Og har vi ikke kirker, sekter og kjettere også innen vitenskapen? Vitenskapsmannen og filosofen meddeler sine tanker og forskningsresultater til menneskene akkurat som prester og predikanter preker sin lære for dem. Ved all tenkning og handling er det ikke bare noe individuelt, men også sosialt. Vi tenker ikke bare for oss selv, men også for andre og sammen med andre. Hvis filosofien var i stand til det, ville den nok mange ganger kommandere. Det hender også at vitenskapsmenn og filosofer er ufeilbare og representanter for den eneste saliggjørende lære. De er ikke mer enn mennesker, og da er det ikke alltid bare sannheten som kommer i første rekke, men også ære, prestisje, levebrødet og hva det nå kan være.

«Det betyr at en må passe seg for å drive ut djevelen med Beelzebub i «kulturkampen».»

Og for å helle barnet ut med badevannet. En glemmer så lett i kampen mot religion og teologi at religionen ikke bare er en lære, en teologi, men levende liv, at den gjennomtrenger de troendes hele tilværelse og løfter den opp på et høyere plan.

Gudstjenesten og dens seremonier representerer liksom kirkens poesi. Jeg kan huske Bjørnson peker på den plass kirken har i bondens bevissthet. Og en kan jo selv lett tenke seg hvilket inntrykk gudstjenesten må gjøre på folk rundt om i bygdene og på småstedene. Bare kirkebygningen selv med dens eiendommelige, symbolske arkitektur må virke sterkt på enkle mennesker og særlig på barna som bare kjenner til de fattigslige, trange stuene hjemme. Og i kirken er de alle sammen fra den fremste mannen i byen eller bygda — tidligere feudalherren — og ned til den ringeste, alle nyvasket og i festpuss, og alle forent til et fellesskap. Her treffes ungdommen, her vies brudepar i sin fineste stas — også det hører med i bildet. Her får folk høre musikk, ofte meget vakker musikk, og de kan synge med. Statuer, malerier, røkelseskar, alt dette virker direkte på sansene. Selve kultusen og de enkelte seremonier er også et slags teater, et drama og et mektig symbol, et skuespill og en oppfordring til ettertanke. Prekenen kan være mønster på retorikk og polemisk kunst, et eksempel på hvordan en skal utvikle et oppgitt tema. Hvilke sterke inntrykk må ikke dette gi en, hvilken fest er det ikke for sjel og sinn, og hva betyr det ikke for barna! Hva betydde det ikke for meg selv for lang tid tilbake! En kommer ikke religionen til livs ved bare å bekjempe den teoretisk. En kan skaffe menneskene en ny lære, men hva skal en by dem til gjengjeld for det håp og det rike liv som religionen representerer? En religion og kirke som er uten kraft og indre styrke kan bare erstattes av en ny, levende religion. Det er her filosofer og teologer er på villspor. Teologi er som sagt, ikke religion, men religionens teoretiske system, filosofien kan erstatte teologien, men ikke religionen. Riktignok legger ofte kirken større vekt på sin teologi, på læren om den rette tro enn på det moralske innholdet i religionen. Men er ikke det samme tilfellet f.eks. hos de politiske partier? Det er en menneskelig svakhet å legge mer vekt på formen enn på innholdet.

Neste

Utdragene er gjengitt med tillatelse fra Aschehoug forlag, som sist gav ut boken i 1968. Čapeks oversetter og eventuelle etterkommere er forsøkt oppsporet i den hensikt å be om stadfestelse av forlagets velsignelse, men uten hell.