Kommentar

Hvis ikonoklastene i Bysants hadde fått viljen sin, hadde ikke vestlig kultur vært den samme. Heller ikke kristendommen.
Det er umulig å skille billedkunst fra kristendom, umulig å si hvor kristelig påvirkning slutter og ikke-religiøs kultur begynner. Derfor er det humanetiske prosjekt om en nøytral felleskultur en illusjon.

Det er tanker som melder seg under vandring i Nasjonalgalleriet I Budapest, lagt til slottet på toppen av Buda-fjellet.

En av de største forskjellene på islam og kristendommen er at islam forbyr avbildning av levende vesener. Kristendommen overtok, etter en viss motstand, den antikke kulturarven. Vi lærer at araberne oppbevarte Aristoteles og andre antikke forfattere, men vel så viktig var det at avbildningen av den menneskelige kropp, av bildet, dannet en ubrutt linje.

Det slår meg under vandringen i Nasjonalgalleriet, der særlig den religiøse kunsten gjør inntrykk, med sin rikdom og annerledeshet. Den religiøse middelalderkunsten har en inderlighet som senere kunst mangler. Den er naken. Forteller det essensielle. Dette var et språk folk forsto, motivene var kjente. Fra Bibelens figurer, evangelistene, kirkefedrene, helgenene, både fra tidlig kristendom og senere nasjonale skikkelser: hellige personer; eremitter, fattigmunker, folk som ofret sitt liv for andre, kvinner som ble martyrer for troen, konger som var nasjonens redningsmenn osv.

Alle disse skikkelsene dannet et hierarki: De ble hypostasert – hevet opp, gjort til begreper, slik at f.eks. evangelisten Johannes avbildes på en helt spesiell måte. Erkeeksemplet er Madonna med barn. Akkurat slik som det i antikken fantes mange Athener: Athene fra det eller det stedet, den krigerske Athene, den sørgende Athene osv., fantes det mange typer Madonnaer. En spesiell Madonna hadde navn etter byen, eller stedet hvor bildet ble laget, eller uttrykte en bestemt hendelse eller et bestemt karaktertrekk.

Disse figurene uttrykte essensen av visse dyder, som fromhet, igjen en fortsettelse av antikk filosofi.

Kunstnerne er håndverkere. Deres kår er harde, slik tilværelsen er hard. Kampen for tilværelsen og kampen om sjelene flyter over i, forsterker hverandre, slik at treskulpturene og bildene får noe nakent, intenst over seg. Bildene er broer mellom det temporære og det hinsidige. Derfor hang menneskene ved disse bildene, klynget seg til dem. Det var livsviktig kunst, de bekreftet at det fantes en mening I jammerdalen. Hvilken kunstner kan ønske seg mer!

Enda har ikke disse ansiktene og kroppene mistet sin kraft. Jeg kommer over en skulptur av en helgen, skåret i tre. Han sitter alene, knuget, som om han bærer all verdens bekymringer. Over ham er et lite fjell, og der står en liten kirke. Skulpturen er fra middelalderen, 1200-1300-tallet. Men den har en friskhet som om den var skåret i dag. Den forteller om en individualitet, om en vilje til å gå sine egne veier, om mennesket som står alene, også i forhold til kirken.

Slik danner den kristne forestillingsverden et kosmos som kan minne om det greske. Akkurat som Iliaden, Odysseen og de greske tragediene er forløpere for romankunsten, må den kristne kunsten være det. For de står oss nærmere i tid og temaer. Det er umulig å hogge av denne arven. Det er det samme som å hogge i seg selv.

Middelalderkunsten representerer den inderliggjorte kunsten: Det er det sjelelige/åndelige uttrykket som er viktig. Med renessansen gjenoppstår den naturalistiske skulpturen: Men når Donatello lager den første nakne menneskekropp siden antikken, hva det han fremstiller? Den unge David.

Når vi beveger oss opp på 1700-tallet, er det det ikke-troende, mennesket I sentrum, som overtar. Det er pomp og prakt, og senere opplevelsene, situasjonen, som overtar. Mennesket glemmer fort.

Men nøkkelen til vår kultur ligger i antikken, middelalder og renessanse.

Nasjonalromantikken ligger og stenger. Dens patos og sentimentalitet er vi immune mot. Et ikke ukjent fenomen: Aversjon mot en foregående periode blokkerer for forståelsen av bakenforliggende epoker.

Museer er «history come alive», kabinetter hvor en kan reise tilbake I tid. Å snakke om vestlig kultur løsrevet fra kristendommen er en «contradiction in terms», en selvmotsigelse. Men så dårlig er det med kunnskapen, for ikke å snakke om dannelsen, at folk ikke protesterer når noen hissig hevder at det går an.

Barbariet har mange ansikter.