Sakset/Fra hofta

«Europa er ikke primært et kristent kontinent», forkynner Aftenposten, uten selv å ta klart stilling til om Europa primært er noe som helst. I stedet gis en alternativ fortelling:

Verdiene her har sine røtter i en kulturell, en religiøs og en humanistisk tradisjon.

Utsagnet tar sikte på å tilby et høyere presisjonsnivå enn det man har forkastet, men ender opp med det motsatte. For man anerkjenner at røttene står i en religiøs tradisjon, uten å spesifisere hvilken eller hvilke – som om «væske» var et mer presist ord enn «vann».

Hvilken religiøs tradisjon er det som i størst grad har gjort seg gjeldende i Europa gjennom historien? Hva slags gudshus, flere av dem over tusen år gamle, er det man finner i nær sagt hver eneste avkrok av vår verdensdel?

kirke-sveits
Et europeisk lokalsamfunn av noen størrelse er omtrent utenkelig uten en kirke, som her i Sveits.

 

Hvilken religiøs tradisjon var det som i de noe under tusen årene mellom Augustin og Aquinas var nær enerådende i forvaltningen av kunnskap i Europa? Hvorfor ble det egentlig grunnlagt skoler og universiteter på kontinentet?

Og hvilken religiøs tradisjon var det som med sitt fiendskap kom til å definere Europas yttergrense etter at den vestlige halvparten av Romerriket, som omfattet Nord-Afrika, falt?

Det er ikke nødvendig å stille eller besvare altfor mange spørsmål av denne typen for å innse at vår historie er gjennomsyret av kristendommen, selv om mange misliker det eller ikke tenker over det. I vårt eget land ble skolevesenet for eksempel opprettet for å forberede de unge til konfirmasjonen. Og før den tid var kristenretten en del av vårt lovverk.

Ved å benekte at Europa primært er kristent, sier man samtidig at historien ikke har den primære rollen i utformingen av vår identitet. Vi er kort sagt ikke et resultat av vår erfaring.

Aftenposten har naturligvis rett i at vi også står i en kulturell og humanistisk tradisjon. Men det lar seg ikke gjøre å se disse isolert fra den kristne tradisjonen.

Får å ta det siste først, så var ikke engang ordet humanisme i alminnelig bruk før den franske revolusjon for noe over to hundre år siden, og den moderne livssynshumanismen kan ikke sies å være noen tradisjon som de europeiske røttene står i. Den er snarere en frukt av tradisjonen som allerede befant seg i Europa.

Er det kanskje renessansehumanismen man har i tankene, som vekket til live antikkens greske og romerske kultur? Men denne anså seg ikke i motstrid med kristendommen. Av sine pionerer, eksempelvis Petrarca, ble den snarere ansett som å utfylle kristendommen. Den rike kunstneriske arven den etterlot, bærer da også bud om det.

Hva angår den kulturelle tradisjonen, hva er det egentlig Norges største avis tenker på som kultur? Rettstradisjon er kultur, det samme er skoler, og det samme er bygninger og kunstverker.

Hvis kultur omfatter moral, hvilken annen moral enn den kristne er det man tenker på? De ti bud og den gylne regel rommer fortsatt mesteparten av den moralske teksturen i de europeiske samfunnene.

Hvis kultur omfatter språk, hvordan kan man se bort fra at det tyske og det engelske språket langt på vei er blitt formet av to bibeloversettelser, altså Luthers og King James?

Om ikke Aftenposten sier hva Europa primært er, så gir avisen i det minste forrang til bestemte verdier:

Viktigst er individets ukrenkelighet, frihet, demokrati og likhet for loven.

Men hvor stammer individets ukrenkelighet fra? Fra tanken om at mennesket er skapt i Guds bilde. Hvem er det som anerkjenner den sekulære rettsstaten? De som gir Gud det som Guds er, og keiseren det som keiserens er.

Friheten, demokratiet og likheten for loven er frukter av Europas, hvori opptatt Amerikas, historie. De fruktene vokste i en jord av ideer, og i den grad ordet primært skal handle om det som kommer først, er det den jorden som er det primære.

Fortellingen om det moderne mennesket handler også om kristendommen som bryner seg mot andre bidrag til idéhistorien, både i antikken og senere. Men kristne tenkere så selv verdien i den greske filosofien, og innlemmet deler av den i sine egne doktriner. Som Joseph Weiler sier, bygger Europa på arven fra Athen og Jerusalem.

Hva er det egentlig som truer friheten, demokratiet og likheten for loven i Europa? Om vi skal tro Aftenposten, så er det Geert Wilders, som vil stanse innvandringen fra muslimske land. «I det moderne Europa har religionsfriheten vært selvsagt», skriver avisen, som om retten til å utøve religion impliserer retten til migrasjon.

Religionsfriheten omfatter både frihet til religion og frihet fra religion. Hvordan stod det til med Jacques Hamels frihet til religion da to muslimske menn den 26. juli 2016 skar over strupen på ham mens han holdt messe i Saint-Étienne-du-Rouvray? Hvordan står det til med friheten fra religion når eks-muslimer er livredde for å stå frem?

Saken er den at islam ikke har noe som helst med friheten å gjøre. Med sine krav om blind underkastelse og lydighet overfor en gud og en profet som ikke kommuniserer på noen annen måte enn gjennom en bok man har å adlyde, er islam selve antitesen til frihet. Islams blodige historie gir bekreftelsen.

Friheten står ganske enkelt ikke sterkt nok i Europa til å skjenke den til altfor mange av frihetens fiender. Som John Stuart Mill sa, skal da heller ikke friheten innrømmes barbarer. Menneskene som feiret Toulouse-morderen Mohamed Merah som en helt, er barbarer. Ubegrenset toleranse vil, som Karl Popper sa, uunngåelig føre til at toleransen forsvinner. Som Ulla Nørtoft Thomsen har skrevet i to artikler om toleransens røtter og grenser, var Locke inne på det samme.

Vanlige mennesker ser dette. Aftenposten gjør hva de kan for ikke å se det. Og selv om det skjer i pluralismens og nøytralitetens kappe, har Aftenposten valgt underkastelsen. Vanlige mennesker gjør ikke det.

Vanlige mennesker skal helst skremmes til å skamme seg over at de er like «ytterliggående» som Geert Wilders, fordi de ikke ønsker sin verden omgjort til det ugjenkjennelige. Men skremselet virker ikke lenger. De virkelig ytterliggående – og i bunn og grunn de mest islamfiendtlige – er da også de som har lagt til rette for disse omveltningene.

 

Aftenposten