eisenhower_talks_with_502_pir_in_england

Bildet: Dwight Eisenhower møter US Co. E, 502nd Parachute Infantry Regiment (Strike), ved flyplassen Greenham Common 5 juni, 1944. Commons wikipedia.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og statssekretær Magnus Thue filosoferte i onsdagens Dagen om statens grunnvoll og samfunnets røtter, og de mente at Norge er et kristent samfunn

Ikke fordi hver enkelt av oss er kristen, men fordi kristendommen representerer den kanskje sterkeste kulturkraften som har formet det norske samfunnet. Den kristne og humanistiske arven gjennomsyrer tradisjonene våre, institusjonene våre og ritualene våre.

Men hva innebærer det? Vi lever i en tid der våre verdier helt tydelig utfordres fra islam, men også fra sekularismen (politikere i dag misliker å bli minnet om det). Under slike forhold er det på tide å diskutere hva vi faktisk er nødt til å gjøre for å bevare den kulturkraften vi verdsetter så høyt. Enkelte politikere på norsk høyreside viser ofte mer enn gjerne til våre kristne tradisjoner, uten å ville gå inn i hva disse handler om eller hvordan de formet oss. For dersom de virkelig hadde ment at de vil bevare denne kulturarven, hadde de vært villig til å kjempe for den, men Røe Isaksen og Thue er så dannede, de vil ha full frihet for alle, og det blir en selvmotsigelse så stor at en ikke skulle tro det var mulig.

For det er ikke slik at kristendommens positive effekter er gitt for alltid. Vi overser at det var i kristenheten intellektuell, industriell og demokratisk utvikling fant sted, at kvinner og slaver ble frigjort. Det var konger og keisere som med sin lovgivning viste at de trodde på noe større enn dem selv. Den berømte amerikanske sosiologen Rodney Stark er opptatt av disse forholdene, og peker på kristendommen rasjonalitet som den viktigste grunnen til Vestens suverene posisjon, og at islams mangel på rasjonalitet er tilsvarende ødeleggende og kristendommens diametrale motsetning; Allah, en ikke-relasjonell og a-moralsk guddom, gir ikke rom for menneskets frie vilje. Det er en tro som slavebinder mennesket og bryter ned alle sivilisasjoner, det er en tro staten kun kan motarbeide dersom den selv har et etisk fundament og samfunnet er seg bevisst sin egen historie. Og en gang var vi nettopp det, men ikke nå lenger.

Også professor Trond Berg Eriksen skriver om kristendommens betydning og hevder at moderniteten har hatt interesse av å fastholde renessansens historiekonstruksjon som vil fremstille ferden fra antikken gjennom middelalderen til renessansen som en ferd fra lys til mørke til nytt lys, men at denne fremstillingen ikke stemmer med konsekvensene for slaver og kvinner.

ANNONSE

Slaveriet forsvant med Romerriket og dukker opp igjen i den moderne verden. For kvinnene var middelalderen et rettslig fremskritt. De fikk arverett og flere gjorde seg bemerket i det politiske liv. Gjennom hele middelalderen kunne kvinner representere sin familie i stenderforsamlinger. Som Berg Eriksen skriver: «Renessansen betraktet etter hvert kvinnene som like uegnet til å herske i staten som i familien.» Dette synet førte gradvis til at kvinnene forsvant ut av offentligheten, og det var renessansen, med sin politiske konsekvens, den moderne sentralistiske staten, en stat med en kontrollvilje som ikke skyr overgrep mot individet av noe slag, som var utgangspunktet.

Slike årsakssammenhenger vil imidlertid ikke dagens politikere høre om. Røe Isaksen og Thue vil helst ha i både pose og sekk, både total frihet og kristendommens velsignelser:

Norge har religionsfrihet. Det er en fundamental rettighet i ethvert demokrati, og innebærer også retten til å ikke tro på noe som helst. Vi skal hegne om denne friheten også når den trues fra religiøst hold. Den norske stat skal ikke drive forkynnelse.

Men skal samfunnet vårt hegne om noe, må vi la staten kjempe, og for å kjempe må man tro på noe, og det man tror på må man forkynne, som da general Eisenhower den 6. juni 1944 ba om Guds velsignelse over korstoget mot nazistene. Det handler ikke om statslønnede prester og kirke, men om rettigheter som må være bygget på noe mer enn festtaler, et fundament som ikke lar seg bli definert av enhver som mener seg krenket. Det nytter ikke å si at man ønsker seg et sett av friheter, samtidig som man gir sine religiøse fiender fri adgang til riket. Jeg beklager, men slik tale er dårskap. Og verre er det når Røe Isaksen og Thue erkjenner at vi har religiøse fiender, men ikke klarer å foreskrive en medisin for å bekjempe den. Det er i det hele tatt umulig å forstå hvordan man kan lovprise religionsfriheten når man samtidig erkjenner at det finnes religioner som truer vår kultur.

Røe Isaksen og Thue synes å glemme at frihet ikke er et resultat av relativismens handlingslammelse. Friheten ble vunnet og beholdt gjennom kamp, gjennom statens proklamering av hva den mente var sant. Problemet er at dagens politikere misliker å bli skitne, deres forsvar er blitt en akademisk øvelse, ikke et reelt forsvar for å bevare det som engang var. Det de kaller «hegne om» er i realiteten ikke annet enn forsvarstaler og parader, og for dagens motstander islam er de en lett match. Det er da også interessant at det var da middelalderens Europa virkelig var villig til å forsvare seg, og gjorde det som var nødvendig, at vi vant. De gjorde det for å bevare den kulturen Røe Isaksen og Thue lovpriser, og som vi fortsatt nyter godene av, men selv den historien problematiserer vi. Nå lærer vi at korstogene var et overgrep, få tør å mene noe annet enn det i dag. Kristenheten og dens staters berettigede forsvar er blitt vår tids største tabu.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629