Kommentar

Bilde: Andrei Rublev The Last Judgement Paintings for Assumption Cathedral in Vladimir (1408)

 

Det er på tide å gjøre den norske staten religionsnøytral, skrev Bergens Tidende lørdag 28. januar. Uttalelsen kom som en kommentar til at flere politiske partier har gitt uttrykk for at kirken må ut av Grunnloven. Bergens Tidende mener at det er mulig å ha et land med kristne verdier, uten at staten er kristen, og at det å skille stat og kirke først og fremst handler om prinsipper. Avisen mener at religion hører til i de tusen hjem, ikke på Stortinget, og at ordningen med «folkekirke» er en urimelig forskjellsbehandling av religioner fordi alt som politikere vedtar av lover og velferdsordninger, er like gyldig for alle landets borgere, og at det i en tid der folket representerer stadig flere livssyn, må løsningen ligge i det å gjøre staten nøytral.

Det er som om Bergens Tidende og avisens meningsfeller ikke ser det paradoksale i sin egen ytring. Man innser at statens lovgivning må omfatte alle, og derfor må være konsistent, men man klarer ikke å erkjenne at dette er umulig uten et normativt utgangspunkt. Venstre, som sammen med SV vil ha Den norske kirke ut av Grunnloven, vil ikke, i motsetning til SV, fjerne grunnlovens paragraf 2 om at «verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv». Venstre-leder Trine Skei Grande sa til Vårt Land den 26. januar at det handler om grunnlaget, at vi ikke kan «fornekte at en stor vekt av kristne som bygde verdisettet vårt». Dette grunnlaget skal imidlertid ikke lenger gi rom for at staten også skal ha en formell kontakt med kirken, det er pluralismen som gjelder. Det er som om Grande indirekte sier at nå er vi endelig voksne, vi trenger ikke lenger en forbindelse til det hellige, det er på tide vi klarer oss selv.

Det er selvfølgelig riktig at en stat ikke kan være kristen slik mennesker kan, men det byr på visse utfordringer når det hevdes at religionen hører hjemme i de tusen hjem, og ikke på Stortinget. Man mer enn aner en skjult agenda i pressens og politikernes ønske om å innføre den fullstendig nøytrale staten. Angrepene på kristen tro blir stadig mer synlige, man vil gjerne beholde kristendommens resultat, men glemmer at dette resultatet er en direkte konsekvens av at religionen gikk ut av de tusen hjem og inn til lovgivernes saler.

Europa ble ikke humanisert og sivilisert gjennom nøytrale stater. Det var kristendommen som ble Europas fundament, den inspirerte Karl Martell i kampen mot maurerne, vår egen Olav Haraldsson i kampen for et forent Norge og Sigurd Jorsalfare på hans ferd mot Jerusalem. Kristendommen gav oss noe å kjempe for, vi så slaveriet hos våre motstandere, vi ble skremt av deres kvinneundertrykkelse, men det er som om det sekulære mennesket blir provosert over tanken at vi trenger hjelp til å være gode, til å holde ondskapen i sjakk, forakten mot våre kristne røtter blir åpenbar. Vi skal derfor ikke forundres over at mange av dagens sekulære politikere og mediemennesker finner det lettere å forholde seg til islam enn til kristen tro. Det moderne menneskets iver etter å gjøre alle ting like, og dermed også like usanne, gjør at kristendommen fremstår som irrelevant, det vil si på samme nivå som alle andre religioner. Vi ser det tydelig i tilfellet med forsvarets feltimam som forsvarer tvangsekteskap. I følge Vårt Land fredag holder han fast på rådet han ga i november i fjor da han hevdet at en kvinne som er tvangsgiftet, er forpliktet til å respektere ekteskapets plikter og ansvar, men ingen problematiserer hva som skjer når våre stridende styrker skal kjempe under to flagg.

Frp-topp Christian Tybring-Gjedde sier i følge Nettavisen at den aktuelle imamen bør få sparken, men det samme Frp han representerer vil fjerne all økonomisk støtte til samtlige trossamfunn, de vil ikke innrømme at noe bygger opp og noe annet river ned. Frps forslag blir derfor av samme karakter som SVs, man rykker opp sine egne røtter, men bryr seg ikke om hva som vokser opp i stedet. Ingen innser at en stat uten et normativt utgangspunkt er som et hus bygd på sand. Det er som om den enkelte soldats overbevisning skal få bety mer enn nasjonens evne til å forsvare seg. Man argumenterer gjerne mot en imam, men ikke for kristen tro og mot islam. Deres redsel for å mene noe, tro på noe, holde noe for sant og hellig, gjør det umulig å stå imot enhver invasjon av åndelig karakter. Europa tror nemlig ikke lenger på det åndelige, kontinentets ledere ber sine innbyggere gå i kirken og be dersom de frykter. Det er som om vi skulle bedt våre jøder å ta tilflukt i synagogen da nazistene startet sine herjinger, men jødene ble ikke reddet før troen ble materialisert i politiske realiteter, og Eisenhower ba Gud velsigne sine soldater i deres korstog mot nazismens ondskap.

Tybring-Gjedde synes ikke å forstå at hadde kristentroen fortsatt vært lovgivernes plattform, ville en feltimam vært en politisk umulighet, man inviterer ikke sine motstandere inn i sine forsvarsverk. Og ja, det er lov til å spørre: Hvordan er det mulig å tenke seg en hær bygget på imamens budskap bekjempe nazismens jødehat?

I dag lar vi våre motstandere forkynne hatets budskap for våre soldater, det er konsekvensen av å tro på alle tings likhet, en nøytral stat ser ikke forskjell på sivilisasjoner og barbari.