Clara De Francesco, «L’armatura di Dio» (Guds rustning), Basilica Santuario San Michele Arcangelo, Monte Sant’Angelo, Italia.

¹⁰ Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! ¹¹ Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. ¹² For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. ¹³ Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. ¹⁴ Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, ¹⁵ stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. ¹⁶ Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. ¹⁷ Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. ¹⁸ Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige,

Paulus’ brev til efeserne 6, 10–18

Det er knapt noe som får dagens politikere til å reagere mer enn utsagnet om at politikk og religion hører naturlig sammen. Vi har i lang tid fått høre en motsatt historie, nemlig den at den moderne nasjonalstatens verdier som religiøs toleranse, ytringsfrihet og samvittighetsfrihet faktisk forutsetter det motsatte: en nøytral stat.

Borgernes rettigheter, som likhet for loven og frihet til å forfølge egne interesser, var etter sigende kun mulig der staten var nøytral.

Men finnes det virkelig noe slikt som en nøytral stat? Kan et lovverk være nøytralt med tanke på etikk og moral? Og er det mulig for politikere å snakke sant dersom de til enhver tid skal være nøytrale?

En av dem som så at Europas liberale statsdannelser hvilte på kristen tro, var Karl Marx. Han mente det ikke var tilstrekkelig å drepe Gud for å gi mennesket frihet. Han anså også den moderne staten som en kristen stat, og Marx’ budskap i skriftet «Om jødespørsmålet» fra 1843 var at ikke bare Gud, men også kristendommens statsdannelse måtte ødelegges.

Teolog Ragnar Misje Bergem skriver i boka «Politisk teologi» at Marx mente at Europas jøder bare kunne få sin frihet i en stat som var så preget av kristendommen, dersom staten selv forvitret og mennesket fant friheten i seg selv. Løsningen var ikke en mer sekulær stat med bedre representasjon og mer nøytrale lover, den sekulære staten var etter Marx sin oppfatning den kristne statens fullbyrdelse.

Dagens politikere gir ikke uttrykk for at de ønsker å ødelegge staten. Men det liberale demokratiet, vår tids ideal, krever at vi oppgir mye av det vi til nå har tatt for gitt. Det er en ny stat som vokser fram, og den er ikke liberal i klassisk forstand. Vi er vitne til et angrep på den kristne tradisjonen som vi ikke har sett maken til.

Vi ser parallellen til ideene til Karl Marx, bortsett fra at i dag er det ikke jødene som ønsker frihet, men ulike grupper som muslimer og LHBTIQ-bevegelsen. Det handler om en ny frihetskamp, og på samme måte som under kommunismen er det sannheten som angripes og dissidenter som støtes ut i kulden.

Forrige søndag skrev jeg om hvordan den nye virkelighets­forståelsen angriper vitenskap og akademisk tenkning. Men konsekvensene er altså langt større enn som så. Det er selve fundamentet for vår sivilisasjon som trues.

Det nye frihets­prosjektet kan nemlig kun realiseres innenfor en postmoderne virkelighets­forståelse, og da må staten bekjempe dem som holder fast på sannheten som en absolutt størrelse. Vi som tror at staten ikke kan være nøytral, at ideen om nøytrale lover er en selvmotsigelse ettersom lovverket må hvile på en gitt forståelse av mennesket, blir som sand i dette postmoderne maskineriet, uansett hvor liberalt dets forsvarere hevder det er. Det er nemlig ikke lov å snakke sant når alt er relativt, Gud er privatisert og fjernet fra det offentlige rom.

Spenn sannhetens belte om livet, skriver Paulus, og det er fascinerende og spennende å lese hvordan de første kirkefedrene kjempet og argumenterte for kristen tro med utgangspunkt i nettopp den.

Justin Martyr (100–165 e.Kr.) ble den første i rekken av åndelige lærere som ga spørsmålet om sannhet den høyeste prioritet i sitt forsvar for kristendommen. For Justin Martyr var den kristne tro en fullkommen filosofi, dvs. visdommens venn, og hevdet derfor at en kristen er den sanne filosof, en veiviser til sannheten. Han mente at ettersom Gud er skaperen, må verden være full av gudstegn, fylt av tilknytnings­punkter for oss kristne, og at Paulus hadde vist veien da han sa: «Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det» (brevet til filipperne 4, 8).

I en tid hvor sannheten er under angrep og lite er edelt, rett og rent, bør vi ikke være forundret over at staten angriper kirker og kristne som forkynner at frelsen ligger et annet sted enn i postmodernismens relativisme. Den nøytrale staten er nemlig en umulighet. Vi tror alle på noe, også politikere som hevder noe annet.