Kommentar

Christian Tybring-Gjedde har humor og sier en del ting om eget parti som ingen andre gjør. Men han bommer også stygt når han svarer på Røe Isaksens tommel ned for kristendommen med å si at det ikke er noen vits i å gå i kirken, for der blir man tutet ørene fulle med MDG-politikk. Det er ikke Kirken Røe Isaksen rammer, men kristendommen.

 

Det er i dag umulig å snakke om politiske spørsmål uten å avsløre hvor man står, så politisert er tiden. Men siden det er 68-erne som sitter med makten, heter det «polarisert». Da dagens makthavere var unge og i ascendanten, var revolusjonær politikk en normaltilstand.

Når forstår de ikke helt hva som foregår.

Det fikk vi et vitnesbyrd om da Foreningen for alle konservative studenter, FAKS, holdt møte med temaet «Hva er konservatisme?».

Thorbjørn Røe Isaksen (H), Christian Tybring-Gjedde og Christian Anton Smedshaug (Sp) hadde halvannen time å behandle temaet på. Det ble sagt et par oppsiktsvekkende ting fra Thorbjørn Røe Isaksens side.

Men først rammefortellingen:

Når norske politikere møtes, har de lett for å bli enige om å rose den norske modellen. Smedshaug sa at konservatisme handler om den store sammenhengen og de lange linjene, tradisjonen, men at det egentlig ikke er noen forskjell på om det er venstresiden eller høyresiden som står for tradisjonen. Virkelig? Er det ikke forskjell på å barbare seg og skjære av seg haken?

Det virket ikke som om panelet hadde tatt inn over seg at Norge har gjennomgått en revolusjon de siste tretti år hva gjelder kultur, sed og skikk og religion. Ingenting er som før, og myndighetene virker travelt opptatt med å avskaffe de siste rester av fortiden.

Det ga Røe Isaksen et interessant eksempel på. Han introduserte et operasjonalisert konservatismebegrep: Konservatisme er nærmest det mennesker til enhver tid velger å definere som sitt verdigrunnlag. Det gikk ikke an å fryse samfunnet på et bestemt tidspunkt, mente Isaksen. Da ville man bli reaksjonær. Dette lød som det amerikanerne kaller selfserving: Røe Isakesen ville rasjonalisere forandringer hvor barnet er kastet ut med badevannet.

Røe Isaken er innbegrepet av en jovial politiker. Da gjelder det å fastholde bildet av normalitet. Men hva hvis denne forsvinner i rasende tempo?

Da må man legge inn sperringer som gjør at det ikke er noen sammenheng mellom det som skjer i Norge og i land det er naturlig å sammenligne oss med.

Røe Isaksen fikk et spørsmål om identitetspolitikk, og svarte at det ikke gikk an å se noen overføringsverdi i det som foregår i USA: Det var helt vilt. Der får mennesker munnkurv hvis de er uenige.

Men er dette så veldig forskjellig fra det som skjer i Norge?

Hver eneste gang undertegnede går på et offisielt møte, er det ingen som snakker om at norsk offentlighet i dag er underlagt en sensur som rammer folk som vil si sin mening, og enda verre: straffer dem hvis de har vært løsmunnet, når det gjelder ansettelser.

Da vi var unge på 1960-tallet, opplevde vi at politiske hensyn spilte inn, og vi skrek opp om «yrkesforbud». I dagens Norge er det virkelig innført yrkesforbud, men ingen vil snakke om det.

Det skaper en veldig rar stemning.

Røe Isaksen, som er lun som en vaskebjørn, og nå nettopp gikk ut i pappaperm, har foretatt en nyorientering.

I mai 2011 gikk Røe Isaksen på Roger Scruton-møtet til Document. Han er en av de få i Høyres ledersjikt som leser bøker.

Derfor er det desto mer påfallende at han sier ting om kristendommen og islam som er hårreisende, sett fra et norsk synspunkt.

Jeg har fanget opp denne reorienteringen i debattspaltene, men fikk nå se og høre den på direkten.

Røe Isaksen har tilpasset seg. Og det er ingen sentrumsorientert pragmatisme, det ligger en radikalisme i bunnen når han på den ene siden gjør seg til talsmann for muslimer, og på den andre rykker ut mot kristendommen.

– Hvor lenge kan man tære på en kulturarv hvis færre og færre har et forhold til den? spurte Røe Isaksen. Det var tydelig å merke hvor han sto: Ikke blant de 15 %. Han inntok tilskuerens rolle. Når kristendommens posisjon svekkes, må det få konsekvenser for dens privilegerte status.

Røe Isaksen lot som om dette var en naturlig prosess som gjenspeiler befolkningens «utvikling». Men det er ikke det. Overraskende mange tror på Kristus, til tross for den ateistiske propagandaen. Det er ikke så lett å avkristne Norge, men de forsøker hardt.

Før var det venstresiden som holdt på slik, nå stiller en Høyre-statsråd seg på samme side.

Vi forstår hvor dette bærer hen og hvilken religion som kommer til å styrke seg hvis det er det numeriske som av avgjør.

Det Røe Isaksen gjør, er å være med på å sette i gang et eksperiment der Norge fratas sin religiøse og kulturelle arv. Når prosessen er kommet langt nok, spør politikerne om dette gamle godset virkelig er noe å bevare, for det er jo likevel ingen som bryr seg om det.

De gamle kirkene reduseres til museumsgjenstander, og de nye ser ut som krematorier.

Du skal ha gått over noen grenser for å si noe sånt offentlig.

Men kursen har vært synlig en god stund. Røe Isaksen ser ut til å ha tatt et skritt for å komme muslimene i møte, på deres premisser, og jeg innbiller meg at det gjelder mange av de ledende i Høyre.

Røe Isaksen fortsatte i samme spor:

– Mange mennesker er født i Norge, og de kommer til å bli her. De skal bli norske. Men det blir vanskelig hvis rommet er så smalt at det er vanskelig å komme inn.

Dette er meningsløse uttalelser. Det er ikke lenger nordmenn som definerer og monopoliserer det offentlige rom. Muslimene har for lengst vist at de er mange og har signalisert at de kommer til å gjøre ting på sin måte og opprette egne institusjoner. Koranskoler forkledt som SFO-er, barnevernsinstitusjoner og sykehjem og skoler er eksempler.

Er det fordi det norske rommet er for «smalt» at de er «tvunget» til dette?

De to uttalelsene til Røe Isaksen henger sammen: Kristendommen vil dø ut fordi det er et synkende mindretall som bryr seg om den. I stedet skal vi bruke den ledige plassen på å gi rom for islam og muslimer. Det er dét Røe Isaksen sier.

Han snakker som om Norge fortsatt har et stort overskudd, en kulturell romslighet som det kan dele med en ny religion/kultur.

Men slik er det ikke. Den norske kulturen er presset, det er ingen øvrighet som forsvarer den. Den er disemboweled, som amerikanerne sier: Man har revet ut innvollene. Det som er igjen, er til pynt – dyr pynt, men likevel bare pynt.

Blodomløpet går tregt, og hjertet har problemer.

Dette er en villet politikk.

Dessverre tok ikke Christian Tybring-Gjedde poenget. Han svarte at Kirken brydde han seg ikke om, for der var det bare MDG-propaganda.

Men dét er jo poenget: Selv kirkene har de tatt fra oss. Kirkens menn og kvinner er blant de verste.

Forstår ikke Tybring-Gjedde at dét er et tap som et folk ikke tåler? At vi må sette motkrefter inn?

Tror virkelig Tybring-Gjedde at Norge vil overleve møtet med islam hvis det kaster vrak på kristendommen? Et hyper-individualisert samfunn vil ikke ha styrke til å konfrontere islam. Det skal ikke stor fantasi til for å se det.

Tybring-Gjedde hadde to gode poeng: For det første at vi har fått velgere som er vant med å få. Å få dem til å stemme for innstramninger som vil ramme dem selv, er nesten umulig.

Det andre er den tøylesløse friheten som gjør at ingen vil bruke sanksjoner. Ingen politiker tør å foreslå tiltak som innebærer tvang. Vårt frihetsbegrep blir vår bane, mente en pessimistisk Tybring-Gjedde.

Det er noe i det, utvilsomt. Men det er samtidig grunt. For vi er allerede på vei inn i et helt nytt farvann, der ropet etter en ny politikk lyder sterkere for hver dag som går.

De problemene vi ser i Frankrike og Sverige, er bare begynnelsen, og de vil måtte utløse en drastisk kursomlegging; ellers vil samfunnet ende i kaos og anarki.

Det siste er også en mulighet.

«Guttene» i auditorium 7 snakket om at liberalismen og konservatismen hadde vunnet den politiske kampen etter Murens fall. Hvilken planet befinner de seg på? De har ikke fått med seg at liberalismen har endret karakter til å bli en aggressiv sekulariseringsmaskin som river opp alle røtter og nedarvede identiteter og inviterer til en utskiftning av identiteten der biologi ikke lenger er noen hindring.

Det er en god stund siden Dagsrevyen tok opp at det er syv kjønn, og det er ikke et tema til diskusjon. Det er sånn.

Norge står ikke tilbake for USA når det gjelder kjønnspolitikk. Men det er ingen opposisjon som tør si det.

Christian Tybring-Gjedde vil at FrP skal bli et nasjonalkonservativt parti. Likevel sa også han at det måtte bli mer sentrumsorientert.

Det er som om politikerne ikke vil vedstå seg at de har gjennomført en revolusjon. De har oppløst Norge og later som om det har vært «reformer». Når selv to ulike FrP-ere – Ketil Solvik-Olsen og Christian Tybring-Gjedde – mener at FrP må bli mer sentrumsorientert, er benektelsen og fortrengningen total.

 

Kjøp Kjell Skartveits nye bok her!

 

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.