Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, retter et flengende angrep mot Per-Willy Amundsen og Fremskrittspartiet over to sider, under den personlige tittel: Hykleren Per-Willy Amundsen.

Foranledningen er avsløringen av at Per-Willy Amundsen tok med kona på en ukestur til Kreta, uten å spørre hverken Stortinget eller partiet. Han skulket mao. Amundsen la seg flat. VG slo det opp som en statsforbrytelse.

Skartveit forsøker å gjøre dette til noe mer. Det viser at Amundsen stiller krav til andre, men ikke til seg selv. Hva ville han sagt om den somaliske kjøkkenhjelpen som stakk av gårde for å dra på ferie med familien? spør Skartveit. Sammenligningen halter. Amundsen er en hardt arbeidende stortingspolitiker. Han har gjort noe dumt. På den andre siden snakker vi om en gruppe mennesker som er vanskelig å få i arbeid, som utnytter norske trygdeordninger og reiser på ferie til et hjemland de har fått asyl fra. Går det an å sammenligne karakter og omfang?

Dessuten: Amundsen er en folkevalgt politiker, når han gjør noe dumt blir han straffet, av opinionen. Han henges ut offentlig. Av VG. Det er mao en transparens og et ansvar forbundet med tillitsvervet. Noe tilsvarende gjelder hverken den somaliske kjøkkenhjelpen eller VG.

VG er hevet over kritikk. Denne maktfullkommenheten har rikspressen lagt seg til i de senere år. Det gjør at mediene ser på politikere som Amundsen og Christian Tybring-Gjedde som brysomme. De ødelegger et avtalt spill og er uforutsigbare. Derfor henges de ut av VG med rasiststemplet. De får bare andre, dannede, til å si det.

Skartveit høres ut som Jonas Gahr Støre: hun roser Frp, men roser i virkeligheten seg selv og sin egen avis:

Skartveit gjør det til et stort poeng at innvandringsdebatten er blitt så mye friere og åpnere. Dette krediterer hun Frp. Da er det Skartveit som er hyklersk.

Partiet var lenge i forkant i vanskelige spørsmål, og målbar en sunn skepsis i mange sammenhenger. Partiet har våget der andre har tiet. I mange år ble velberettigede spørsmålet stemplet som rasistiske og fordomsfulle. Slik er det ikke lenger – heldigvis.

En sunn skepsis? Og når kom den erkjennelsen i VG-huset? Er ikke dette heller et stykke forkledd selvros? Det er VG som har beveget seg. Selv tilhører VG en medial maktblokk som sørget for å marginalisere Frp under siste valgkamp slik at det ikke skulle få innflytelse.

VG luktet i én eneste leder på at det ville vært sunt med to blokker, at velgerne fortjente klare alternativer. Men så falt avisen tilbake i folden, den folden som gjør borgerne frustrerte og den politiske deltakelsen lav.

Skartveit skriver at Frp er i krise.

Frp sliter med å finne formen i integreringsdebatten.

De fleste er idag enig om at integrering er en tosidig affære. Det er bred enighet om at det må stilles krav, både til dem som kommer og dem som er her fra før. Det snakkes åpent om tvangsgifte og kvinneundertrykking, om enkeltmenneskers frihet og om undertrykkende tradisjoner. Både nye og gamle nordmenn deltar i diskusjonene, kristne nordmenn og muslimske nordmenn, folk med røtter i Punjab og Porsgrunn.

Det snakkes. Det er riktig. Men det er også alt man gjør, og VG er blant dem som sørger for at det blir med snakk. Å si ordet undertrykkende tradisjoner er ikke det samme som å gjøre noe med det.

Vi ser det samme mønster i mange land: debatten har endret seg, man kan si ting i dag man ikke kunne før. Men hva sier det oss? Har man innhentet utviklingen? Er man på høyde med det som skjer? Jeg vil hevde nei. Jeg vil hevde at glatte politikere som Jonas Gahr Støre og journalister som ikke lar seg skille fra politikere, som Hanne Skartveit, har lært seg til å si de riktige tingene, men det er også alt de kan og gjør. De foretrekker å befinne seg innenfor rammer de selv definerer. De leder ikke. De tar ikke ansvar.

Det er riktig at Fremskrittspartiet befinner seg i en slags krise: skal man satse på pragmatisk tillemping av samarbeid med Høyre, eller skal man stå på prinsippene? Folk som Amundsen og Tybring-Gjedde virker å drive sololøp.

Men VGs krise virker å være enda dypere.

Skartveit later som om man i Norge har funnet formelen for et integrert samfunn. Det er at samme krav stilles til alle.

Skartveit blander sammen kultur og økonomi. Hun sier at faktum er at Norge ikke går rundt uten innvandrere, og hvorfor kan aldri Amundsen erkjenne dette? Ja, Norge går ikke rundt uten svensker og polakker. Men det kommer til å havarere og gå ned hvis det blir for mange ikke-vestlige muslimer. Dette er en innsikt som den vanlige kvinne og mann for lengst har kommet til. Derfor er det liten eller ingen motvilje mot polakker og svensker, men en voksende uvilje mot det muslimske innslaget.

Går man til kjernen av problemet er det hva som konstituerer en nordmann, hvis vi går bort fra den gahr-størske definisjon av at det er alle med norsk pass.

Skartveit skriver bevisst om kristne nordmenn og muslimske nordmenn. Men er ikke begrepet muslimske nordmenn en selvmotsigelse? Har vi noe eksempel på at det går an å forene de to? Står de ikke for helt motsatte ting?

Foreløpig har ikke islam vist at det er forenlig med et moderne samfunn. Vi ser sterke anstrengelser fra det som en gang var en borgerlighet for at nordmenn skal sluke forestillingen om at likestilling betyr at alt er like mye verd: at islam er som kristendommen, at det er det samme om man tror på Allah eller Jesus. Lærebøker skrives om, og aviser sensureres aktivt for at motforestillinger ikke skal dukke opp og frem.

Et norsk forlag bestilte en barnebok om Muhammed, men resultatet stemte ikke med forventningene. Forfatteren hadde brukt historiske kilder, og personen som steg frem var ikke spesielt barnevennlig. Forlaget begynte å ro og så etter en måte å komme seg ut av prosjektet på.
– Det var brobygging vi ville drive, lød det fra forlaget.

Yngstemann kommer hjem fra skolen og forteller: – RLE-timen åpner med at vi hører på muslimsk bønnerop, pappa.

Hva skal man si? Politicuss’er som Gahr Støre, Skartveit og eliten de er del av, foretrekker et idealbilde, og overlater problemene til de umælende menneskene. De må leve med de praktiske følgene. I realiteten vil det si at Norge islamiseres og gradvis legges inn i islams hus.

Skartveit presterer å påberope seg ytringsfrihet. Hun sier:

Karikaturstriden var god for integreringen i Norge, vi fikk dialog i form av helt nødvendige konfrontasjoner.

Dette er utrolig å høre av en av redaktørene for en avis hvis dominerende sjefsredaktør Bernt Olufsen til det siste forsvarte hvor riktig det var ikke å trykke tegningene. Sa noen hykleri?

Tilbake til nasjonalitet og religion, for dette er sakens kjerne. Skrell av spørsmålet om kulturell og økonomisk bærekraft, og du kommer ned på spørsmålet om en muslim kan være norsk. I verdimessig forstand er svaret nei. Vi har ennå ikke sett noen eksempler på det. Selv ikke i enkelttilfeller. Jeg mener vi ser eksempler på mennesker med muslimsk bakgrunn som viser individualitet, på godt og vondt. Men vi ser ingen rollemodell som viser at man forstår den norske folkesjela, norsk historie og kristendommens betydning. Når Bushra Ishaq skal holde tale ved Ibsens grav 17. mai gjør hun ham til antirasist og antiimperialist. Islamister kan også gå i bunad. Men de blir ikke norske av den grunn.

Dette er ubehagelige sannheter, og de er sårende for enkeltmennesker og grupper. Men de blir ikke mindre sanne av den grunn. Og noen må si dem.