Kommentar

VG har tatt mål av seg til å «bruke» 22/7 til å straffe de onde, fremheve de gode og jage de motvillige inn i et nytt og bedre Norge. Det samme vil SVs Audun Lysbakken. Kan det gå godt?

Politisk redaktør Hanne Skartveit skrev for en tid tilbake at «vi skal være glade for at den ansvarlige for terroren viste seg å være en norsk nordmann». Hun la ikke skjul på at det gjør det mulig å ta et oppgjør med nordmenn som hittil har vært motvillige til å akseptere det flerkulturelle samfunn. Hennes kjepphest var at vi må slutte å si norskpakistaner og bytte det ut med pakistansknorsk. Det skulle gjøre forskjellen. Ikke hele, men en god begynnelse. Et sted må man begynne. Begynn med språket.

Nå har Skartveit fått hjelp av inkluderingsminister Audun Lysbakken, som har laget en liste over fy-ord og ja-ord.

VGs overskrift: SLIK KAN SPRÅK SAMLE NORGE. Siden er fylt av bobler med ja-ord i grønt og nei-ord i rødt.

Integreringsminister Lysbakken forklarer. Presisjonsnivået er lavt.

– En viktig del av integreringspolitikken er å oppfordre flerkulturelle til å ta del i det norske fellesskapet. De må oppfatte seg som norske, og da er det dumt om språket fremmedgjør dem, sier Lysbakken til VG.

Perspektivet er konsekvent at det er nordmenn som stenger døra for innvandrere. Men alle med et minimum av erfaring vet at noen innvandrere selv ikke ønsker å gå gjennom den døra, og bildet er generelt broket med stor ambivalens på begge sider. Språket reflekterer denne ambivalensen: Det er en blanding av positive og negative konnotasjoner som kan veksle fra situasjon til situasjon. Tror VG og Lysbakken at denne ambivalensen forsvinner om man begynner å kalle en norskpakistaner for pakistansknorsk? Det er i så fall en type overdreven tro på symbolske handlinger som minner om magi, og som totalitære regimer har dyrket og trodd på. Resultatet har vært dobbeltspråk: Man har sagt én ting, og alle har visst at det har betydd noe helt annet. Det er merkelig å se en avis, endatil en tabloid, som er per definisjon skal ha øret til marken, forfekte noe så tøvete. At en sosialistisk politiker med sterk sans for ideologisk kontroll gjør det, er mindre merkelig.

All historisk erfaring viser at slik tankekontroll ikke virker, og hvis den virker så virker den motsatt.

VG og Lysbakken later som om de ikke vet at det flerkulturelle samfunn er oppe til eksamen hver eneste dag. Jo mer de øker volumet, jo mer de terper på dårlig samvittighet, jo sterkere vokser mistanken om at noe er galt, og at eksperimentet ikke tåler normal kritikk. Kritikk er ellers noe vi tar som en selvfølge når det gjelder samfunnsproblemer, men ikke det flerkulturelle, den største omleggingen av det norske samfunn noensinne. Det flerkulturelle er skjermet, det skal omgjerdes av bare positive ord.

NEI – med rødt

Hjemlandet: Å si at feks Pakistan er «hjemlandet» til barn av innvandrere er ikke riktig. Deres hjemland er Norge.

At pakistanere selv omtaler det som «hjemland» og drar dit på ferier og sender barna dit for at de ikke skal bli for norske, skal vi da overse?

Tror VG og Lysbakken at dette er et bidrag til sosial harmoni og forståelse?

Tidligere ba lærere elever vaske munnen når de brukte stygge ord. Nå er de stygge ordene knyttet til innvandring. Hvor tok den pedagogiske innsikten veien?

Flere NEI-ord i rødt:

Fremmedkulturell
Begrepet skaper avstand og får det til å fremstå som det er store forskjeller mellom «oss» og «dem».

For det er det jo ikke?

Hvis denne solskinns-totalitære skolen skal fungere, må den ha en syndebukk, en riktig uskikkelig elev som kan sendes i skammekroken: Siv Jensen.

Hun tok til motmæle fredag og sier at Lysbakken driver ytringskontroll.

– Dette er en del av dagligspråket til folk. Det har ingenting med rasisme å gjøre. Det er velkjente formuleringer folk er trygge på, sier Jensen.

– Det er du som bringer rasismebegrepet inn i denne debatten, ikke Lysbakken?

– Nei, men det han gjør er at han stempler ganske stor del av Norges befolkning når han sier at dette er ord folk ikke får lov å bruke lenger.

Journalist Ingar Johnsrud forsvarte Lysbakken og Skartveits oppdragelse av folket.

På Dagsnytt Atten møtte Lysbakken byråd Sylvi Listhaug, som bemerket at den samme Lysbakken ikke hadde noen skrupler med å stemple Fremskrittspartiet som høyreekestremt i et intervju på Dagsrevyen sammen med Eva Joli. Her snakket begge om Frps «undertekst», som kommuniserte indirekte til Behring Breiviks bevissthet. Men Lysbakken så ingen undertekst hos seg selv. Han benektet at han overhodet hadde sagt noe slikt, og latterliggjorde Listhaug som på typisk Frp-vis gjorde seg til offer. Dobbelt seier for Lysbakken, som fikk støtte av programleder Sverre Tom Radøy som med lynende blikk avskar en slik sammenligning.

På lederplass lørdag går VG så løs på Siv Jensen og lurer på om hun ikke ønsker integrering. Lederskribenten later som om han/hun ikke forstår hvordan Jensen kan finne på å tolke Lysbakken dit hen at han stempler folk som rasister. Det det gjelder er at:

… han oppfordrer oss alle til å bli mer bevisste hvilke ord vi bruker om nordmenn med røtter i andre land.

Lederen trekker frem Hanne Skartveit som mor til den nye språkpolitikken for et nytt fellesskap. I første fase kvittet vi oss med ord som «neger» og «hottentott». Nå står begrepene vi bruker for tur. Forbildet til Skartveit er USA.

VG vil at vi skal være opptatt av hvordan vi omtaler nye innbyggere. Siv Jensen må da skjønne at det er betydningsfullt? Men VG kommer ikke inn på hvordan nye landsmenn ser på gamle.

Vi hadde derfor trodd at hun ville være opptatt av at de som kommer hit, og særlig deres etterkommere, skal se på seg selv som nordmenn, som del av det norske samfunnet. I den sammenheng er det også viktig hvordan ulike grupper ser på seg selv, og hvordan vi alle oppfatter hverandre.

Det er altså opp til innfødte nordmenn å gjøre døra enda større og bredere. VG unnlater klokelig å ta opp hvordan nye innbyggere ser på de innfødte. Denne luftige idealismen og moraliseringen klinger hult og er plagsom. Ingenting om at ting tar tid, at man må vise tålmodighet, men at visse grunnleggende prinsipper og verdier må ligge fast. Akkurat dette siste er et viktig poeng for nordmenn; de må få forsikringer om at ikke samfunnet vil bli forandret til det ugjenkjennelige.

Det kommer ingen slike forsikringer, hverken fra politikere eller medier. Tvertom. Nå synes det som om 22/7 skal brukes for at toleransen skal opphøyes i n’te potens.

VG kommer med noe som minner om en programerklæring:

Det nye Norge krever mye av mange, både av dem som kommer hit, og av de som er her fra før. Integrering er en tosidig prosess. Det krever åpenhet og raushet fra alle. At vi ser hverandre som enkeltmennesker, som individer. Som fullverdige samfunnsborgere, med de samme rettigheter og plikter.

Dette er å forveksle Norge med USA. Skartveits store drøm. Men Europa er ikke USA, og i USA fungerer konkurransen som sosialt og økonomisk filter, og staten carries a big stick. I Norge opphever velferdsstaten de økonomiske lovene, og statens pisk er liten og puslete, ja, staten er usikker på om den har rett til å bruke vold over hodet. Den foretrekker dialog.

VG ignorerer og undertrykker en dyp usikkerhet om Norges fremtid. Det finnes nok av journalister også i VG som vet at det som presenteres er et blendverk.