Kommentar

Nytt år og nye utfordringer: Dagsrevyen og NRK åpner med å være vågale og ta opp den etniske segregeringen i Oslo. De gjør det i en språkdrakt fra Sørstatene. Anders Magnus snakket på Dagsrevyen mandag om «raseskillet» i Oslo, med Ammerud som eksempel.

NRK dobbeltkommuniserer, men på en lett gjennomskuelig måte. Man vil ta opp de tabuiserte temaene – at folk velger å være blant sine egne, først innvandrere og nå nordmenn, særlig ved at norske flytter vestover. Men fordi dette er sensitivt og risikerer å bringe opp at integreringen ikke går så godt, velger man i stedet en terminologi fylt av ordet «rase».

Det er selvfølgelig fordi ordet rase får alle innfødte nordmenn til å krympe seg.

Det snakkes om «hvit flukt», «et blendahvitt» Storting, og «hvite». Det har journalister gjort lenge, og innvandrere har forstått at dette er et grep, en teknikk de kan bruke for å vinne debatter og få viljen sin.

Man har ingen kvaler med å bruke ordet «hvit» og «rase» i samme setning, mens innvandrere forsiktig betegnes som «brune». Det odiøse, det tvilsomme, ligger hele tiden på «de hvite». Dette er en kvalmende språkbruk, og jeg har sett mange reagere på begrepene.

Men når Dagsrevyen går god for ordet «raseskille», er et nytt skritt tatt. Det betyr at norske innfødte som ønsker å la barna gå i barnehager eller på skoler hvor norske barn og norsk kultur er fremherskende, egentlig er som de hvite i Sørstatene eller Sør-Afrika. Magnus sa ikke dette eksplisitt, men det lå mellom linjene.

Det vi ser er en ny omdreining av en omvendt rasisme. Det skjer en segregering av Oslo, og hvem skal få skylden for det? De hvite selvsagt, rasistene. En rasist er per definisjon «hvit». Brune kan ikke være rasister.

For de politisk korrekte er det at nordmenn også gjerne vil bevare sin kultur, et nederlag. «Ekte» nordmenn skal velge å blande seg, å gå opp i det nye.

Når innfødte nordmenn ikke oppfører seg som foreskrevet, må det finnes en forklaring. Magnus gjør det på sin gutteaktige måte, som viser at han tør: Hvem er det som flytter – er det ikke nordmenn? Er det ikke de som ikke vil ha raseblanding? Akkurat det ordet brukte ikke Magnus, men det følger logisk av ordet raseskille. Han fant en hyggelig ung marokkaner som syntes det var synd at ikke barnehagene var mer blandet. Det sto ikke på ham. Den norske moren ønsket ikke at bydelene skulle fordele barna. Hun holdt på valgfriheten.

Det er en konfliktlinje vi ser mer og mer: tvangsmessig integrering eller valgfrihet. Formelt er det valgfrihet, men hvis det betyr at innfødte norske søker seg vekk og til sine egne, kan det være aktuelt med «tiltak». For å forsterke slike inngrep velger journalister politisk ladede begreper som skal få nordmenn til å skamme seg, eller i det minste tie.

Allers

Den første normale virkedagen hadde NRK også et annet oppslag som viste at antirasistene akter å være på offensiven i det nye året. Kulturnytt hadde talt opp de siste seks månedene av Allers og andre ukeblader og funnet ut at det nesten aldri var bilder av «brune» kvinner på forsiden.

NRK hadde gjort et intervju med redaktøren som neppe forsto helt hvilken kontekst hun kom til å bli satt inn i. Hun sa leserne ønsket bekreftelse, de ville se noe de kjente seg igjen i. Hvis de satte en mørkhudet på forsiden, ville det slå ut på salget, og de ville få reaksjoner.

Redaktøren syntes ikke å være klar over hvilket minefelt et slikt tema er, spesielt når det står en NRK-reporter med mikrofon på den andre siden. NRK tauet selvfølgelig inn Akhenaton De Leon for annen gang den dagen. Han inngår i symbiosen med mediene og de statlige etater for moralsk flerkulturell opprustning og sier de forventede ting: Redaktøren forsto ikke hvilket land hun levde i.

NRKs Kulturnytt greide ikke stille det opplagte spørsmål: Ja, Norge er forandret, men leser de nye landsmenn- og kvinner Allers? Svaret lot til å være nei. Skal da Allers lage forsider som slår dem konkurs for å tilfredsstille det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet, Sunniva Ørstavik? Av svarene til Ørstavik å dømme tror jeg hun mener ja.

Affirmative action

Det begge disse innslagene tydet på var at alarmen har gått blant samfunnseliten. De merker sentrifugalkreftene og setter inn motstøtet affirmative action, akkurat som i USA.

Men Norge har ikke noe raseproblem. Det har et problem med politikere som ikke vil høre på velgerne, og en større elite som har investert så mye kapital i et flerkulturelt prosjekt at det er utenkelig å innrømme at det ikke går etter planen.

Hvem skal få skylden, for det er mislykket hvis folk ikke vil leve sammen.

NRK og Aftenposten slår an tonen: det er de hvite. Nordmenn er plutselig blitt «hvite».

Dette er giftig, det er nettopp med på å polarisere og skape agg.

Mediene og politikere har lenge snakket et antirasistisk språk – i den gode saks tjeneste. Nå går de et skritt lenger og benytter ord som henspiller på rase. De risikerer å gjøre kulturforskjeller til et raseproblem. Ordene kan bli selvoppfyllende profetier.

Det gjelder å holde hodet kaldt og gjennomskue spillet. Det er tarvelig. Journalister hvis oppgave det er å opplyse, gjør det motsatte.