Kommentar

Norge forventer er fordobling av antall asylsøkere i 2008. Det finnes ikke apparat til å ta imot dem, og regjeringen må improvisere med teltleire, som skal være midlertidige. I neste omgang venter et enda større problem: utplassering i kommunene. Det er den store bøygen. Statsråd Bjarne Håkon Hanssen vet at det er kommunene som bestemmer, og tar hensyn til det.

Men det gjør ikke partier som Venstre, SV og NGO’ene. De mener det kun er et spørsmål om vilje.

Allerede sitter det 1.700 og venter på å bli utplassert. Man kan presentere dette på flere måter. Aftenposten gjør det med sin tittel: Ingen vil ha 1200 flyktninger. Igjen ordet «vil ha», som om det er et spørsmål om vilje. Men i asylpolitikken er vanlige sakelighetskriterier suspendert til fordel for moralske: man følger Nordahl Grieg: «Finnes her nød og sult skyldes det svik». Når journalistene skriver «kommunene svikter», så har det en dobbeltbetydning: svik mot det nye fellesskapet. Hvem vil bli hengt ut som sviker?

Teller ikke

Men det ligger en rekke kompliserte faktorer bak kommunenes vegring. Det vet enhver som bor i et lokalsamfunn. En av dem er folkemeningen. En annen er skatteinngang, budsjett, og kapasitet i skoler, barnehaver, boligmarkedet, og helsevesen. En rapport fra et utvalg Kommunal Rapport referte nylig, viste at kommunene bare får dekket halvparten av utgiftene til bosetting av asylsøkere, nettopp fordi de skjulte kostnadene til skoler, helse, barnevern og barnehager ikke er tatt med. Den sosiale faktoren betyr selvsagt også en del: hvor mange kan små lokalsamfunn integrere?

Glåmdalen

På toppen kjenner man ikke disse problemene på kroppen på samme måte. Den offisielle versjonen sier at Norge skal være best i klassen. Man har konstruert et språk som sier at motstand skyldes rasisme. Nærmest all motstand, både den sakelige og den usakelige slås sammen til fremmedfrykt og rasisme. Det er en moralsk klubbe som rammer med voldsom kraft.

Redaktøren for avisen «Glåmdalen» brukte den nylig mot Aps lokallag i Våler. Ordføreren og lokallaget hadde stilt seg kritisk til at Haslemoen militærleir ble omgjort til transittmottak. Dette fikk redaktør Rolf Nordberg til å gå voldsomt ut. Han beskyldte Ap-laget for å spre fremmedfrykt og rasisme. Ap-laget ble så opprørt at de sa de ville boikotte avisen i tre år fremover, hvis ikke redaktøren beklaget. Det ville redaktøren ingenlunde, han erklærte tvert imot ordfører og lokallag for politisk død, interessant nok i navnet til partiledelsen og regjeringen i Oslo: de ville ikke være bekjent av å ha slike representanter ute i distriktet.

Der har vi den nye dannelsen: hvis man som offisiell person inntar et standpunkt «mot» de korrekte standpunkt, blir man regelrett avskiltet:

Verre enn som så: Våler Arbeiderpartis boikott innebærer et syn som strider mot Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet og er et gufs fra en svunnen tid. Bare i totalitære stater styrer myndighetene mediene i dag, og det myndighetene i slike land oppfatter som overtramp kan fort resultere i reaksjonsformer som fengselsstraff, drap, stenging og nedbrenning av redaksjonslokaler.

Hvordan et opprop om boikott kan true ytringsfriheten er vanskelig å forstå. Vi tror heller det er en liten freudiansk mekanisme ute og går: fordi Våler Ap-lag våger å gå på tvers av den offisielle politikken, blir de beskyldt for å være totalitære.

Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale fylte nylig 60 år. De politisk korrekte ligger tett opp til den mest negative fremstilling av Aps politikk overfor kommunistene.

Professor i historie, Guri Hjeltnes, var fremme i radio og syntes Våler Ap-lag opptrådte pinlig, og ikke forsto samtalens dynamikk. Men med redaktører som Nordberg slipper ikke motforestillinger til og ømtålelige saker blir ikke belyst. Det ser vi eksempler på daglig. Våler-laget handlet i desperasjon og maktesløshet, i en situasjon der de andre sitter på kommunikasjonskanalene. Men det ser ikke en professor som Hjeltnes. Hun står verdimessig på Nordbergets side: det er et nytt «oss» og «dem» i Norge, og det er minst like alvorlig som mellom «innfødt» og «fremmed». Man har skapt den todeling og polarisering av samfunnet som man hele tiden hevder å ha kjempet mot, men fordi man går rundt med moralske briller greier man ikke se dynamikken.

Sentrum-periferi

Det er ute i distriktene at reaksjonen kommer: der er samholdet sterkere, folk kjenner hverandre, og det er vanskeligere å ljuge overfor hverandre og velgerne. Folk «vet». Det er deres lokalsamfunn det er snakk om.

Men i elitens hode gjøres alt om til ond vilje. Ap-laget i Våler gjør det eneste de kan: de sier at denne avisen vil de ikke ha noe med å gjøre så lenge redaktøren henger dem ut som rasister. De dannede i Oslo er selvsagt enig med redaktør Nordberget, men risikerer å tape mye på lang sikt hvis de slår hånden av Våler-laget.

Mot folket

I Oslo befinner man seg i en annen verden enn utover landet. Der råder oppfatningen om vanskelige og umedgjørlige kommuner. At det skulle være noe som heter lokaldemokrati ser ikke ut til å spille noen rolle. Hvis kommunen ikke vil må de kanskje tvinges. Det foreslår Ohene Aboagye overfor Aftenposten. Han er leder for Integrerings- og mangfoldsdirektoratets region vest (IMDi) og har koordineringsansvar for bosetting av flyktninger i Norge.

Dårlige unnskyldninger.
IMDi får alle mulige unnskyldninger fra kommunene: Man har ikke egnet bolig, kan ikke tilrettelegge for funksjonshemmede, vil bare ta folk fra bestemte land eller vil bare ha familie med barn i 8. klasse.

– Dette er unnskyldninger som ikke kan godtas. Kommunene gjør jobben vår dobbelt så tung, erklærer Aboagye.

Gjennom kartlegginger har IMDi dokumentert at kommunene får bedre økonomi jo flere flyktninger de bosetter. Så langt har ingen meldt fra at de har lidt økonomisk tap.

– Vi vet om kommuner som tjener millioner på bosetting. Jeg tror ikke politikerne skjønner hva de snakker om når de nekter å bosette flyktningene.

I år er antallet personer som kommer til Norge doblet. Det gjør ikke utsiktene noe enklere for IMDi: Neste år regner de med å måtte bosette 8000 personer.

– Situasjonen er helt ute av kontroll. Jeg er veldig bekymret for fremtiden dersom vi ikke klarer å få kommunene til å bosette flere, sier han.

– I dag kan kommunene selv bestemme om de vil ta imot flyktninger. Bør det systemet endres?

– Det har fungert til nå, men nå har vi fått problemer. Det er svært alvorlig om ikke denne frivillige ordningen fungerer. Regjeringen må se på det. Vi trenger en nasjonal dugnad for å få bosatt flyktningene, om kommunene ikke skjønner det må staten gjøre et grep, understreker han.

Street-cred

Statsråd Hanssen vet at regjeringen risikerer å erte på seg lokaldemokratiet. Men regjeringen har selv vært med å skape en retorikk som forvandler folk til rasister hvis de har motforestillinger til asylpolitikken.

Det er nå satt i gang en kampanje, utgått fra Oslo, som skal fordrive hverdagsrasisten i oss. Aftenposten deltar i kampanjen sammen med Antirasistisk Senter. Det er en mulighet til å vinne «street-cred» og innflytelse i det nye manfolds-Norge. Men de må velge seg et nytt folk. Særlig ute i distriktene. Regn med at myten om bygdetullinger og reaksjonære får et nytt oppsving.


Fremmedfrykt og avisboikott

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også