Kommentar

Så var tiden kommet for en ny runde med formaninger til norske kommuner fra politikere og høye statstjenestemenn med ansvar for asylfeltet.

Flere asylsøkere enn noensinne, mellom fem og seks tusen, venter i øyeblikket på å bli bosatt i en norsk kommune etter å ha fått oppholdstillatelse i landet, og etterslepet bare øker med tiden. De fleste fornuftige mennesker trekker da den konklusjon at flere asylsøkere får opphold enn Norge har kapasitet til.

Det gjør ikke Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) direktør Geir Barvik, som tar til orde for at kommunene tar imot flere asylanter. I tirsdagens VG sier han ellers at resultatet av flaskehalsen er svekket integrering og bortkastede ressurser.

I det som lyder som et slags ekko av de rødgrønne, har inkluderingsminister Solveig Horne (Frp) sagt til samme publikasjon at hun ber alle kommunene om å være med på det hun (med en pleonasme) kaller en «felles dugnad» med sikte på å få unna bosettingskøen.

For godt mål har avisen portrettert fem av personene som sitter i asylmottak og venter.

Et problem med all denne massive informasjonen er at den kun ser saken fra én side, som om det ikke fantes andre hensyn i denne verden enn til disse drøyt fem tusen personene.

Et annet er at det integreringsdirektøren sier rett og slett kan være aldeles galt, altså at sannheten er den stikk motsatte av det han sier.

Et tredje er at statsråden i likhet med sine forgjengere misbruker det gode norske ordet dugnad, som pleide å bety en frivillig og gratis felles innsats for et formål alle er enige om – altså en rekke betingelser hvorav knapt en eneste er oppfylt når det kommer til bosetting av asylanter i en kommune, med mulig unntak for frivilligheten, gitt at Horne ikke vil tvinge noen. Gratis er det i alle fall ikke, så lenge man risikerer at halvparten av personene det gjelder vil trenge sosialstønad, som ny statistikk viser er tilfellet i Trondheim. Resultatet er tvertimot en kjemperegning.

Hvem er det som tror at bare de fem-seks tusen blir bosatt, så vil problemene gå over?

I samme øyeblikk som bosettingskøen er ryddet unna, vil incentivene for å søke asyl i Norge forsterkes kraftig. Det glade budskap vil få telefonlinjene til Eritrea, Etiopia, Somalia, Syria, Afghanistan etc. til å gløde, med den uunngåelige konsekvens at det blir enda flere å bosette ved neste korsvei. Mon tro om ikke det vil resultere i svekket integrering, stikk i strid med det integreringsdirektøren hevder? Eller at de bortkastede ressursene blir enda flere enn ved ikke å åpne døren?

Noen må snart ta innover seg at den norske statens sosiale garantier ikke er forenlige med en jevn strøm av tusenvis av mennesker med få kvalifikasjoner og dårlige utsikter til arbeid, og som urovekkende ofte ikke kan eller ikke vil skaffe seg bolig på egenhånd – et gode lovverket gir dem rett til så snart de har opphold i landet.

Alle forstår at konsekvensen av de store utgiftene til slike tjenester må gå på bekostning av det øvrige offentlige servicetilbudet.

Alle forstår at den reelle grunnen til kommunenes nølen er hensynet til egen befolkning.

Og det er ikke noe umoralsk ved det. Et land tilhører folkene som bor der, og de yter gjestfrihet i den grad de ønsker det og er komfortable med det. Den loven står skrevet inn i de aller flestes hjerter, uansett hvor mye man later som det motsatte. Ved ikke å ta det innover seg, vedvarer en asylfarse som tærer hardt på befolkningens tålmodighet, i neste instans også dens lojalitet.

Så uansett hvor gjerne man skulle ønske å hjelpe de personene VG har portrettert, så blir livene deres for å si det litt brutalt satt på vent fordi alternativet på noe lengre sikt er en omkalfatring av livet i kommunene de ville ha havnet i. Selv småbyer på Østlandet har nå segregasjonstendenser, hvilket betyr at flere mennesker vil gi dårligere integrasjon. Det er altså tale om et svarteperspill – noe som forøvrig foregår både på norsk og europeisk skala.

For saken er den at myndighetene ikke vet sin arme råd, og ikke tør å si det.

En løsning kunne være å frata kommunene ansvar for at utenlandske statsborgere får tak over hodet. Altså en favorisering av egne borgere noen ville demonisere som diskriminering, og dermed er den muligheten ute av soga.

En annen løsning kunne være å gi færre mennesker opphold i landet, f.eks. med en lovbestemt øvre terskel for antallet, hvilket med lysets hastighet ville resultere i anklager om at Norge bryter sine internasjonale forpliktelser, som av en eller annen grunn står høyere enn forpliktelsene overfor ens egen befolkning. Forget it.

I fravær av en proklamert politisk løsning på nasjonal skala, hvor man ville måtte ta ubehagelighetene ved å flagge et standpunkt og stå for det (en vanesak for voksne mennesker den gangen barn ble oppdratt), er det eneste alternativet som gjenstår å helle sand i maskineriet lokalt, med mindre ens egen befolkning skal fortsette å være salderingspost til evig tid.

Dugnaden for kommunene består derfor i å gå sammen om å si nei, ikke ja, til økt bosetting. Det er en felles innsats for et formål alle er enige om, nemlig å forhindre at norske lokalsamfunn blir fattigere og gjøres om til det ugjenkjennelige.