Tusenvis av personer som bor i norske asylmottak, har fått innvilget oppholdstillatelse uten at de er blitt bosatt i noen kommune, fordi kommunene ikke er rede til å ta imot så mange som utlendingsmyndighetene ønsker.

Når dette fenomenet omtales i mediene, er innfallsvinkelen som regel noe i retning av at en slik vedvarende uregelmessighet ikke er til å holde ut i et velorganisert land hvor alt skal være på stell.

Om dette premisset aksepteres, gir konklusjonen seg selv: Det store Vi må snarest få unna denne køen, slik at en slags normalitet av problemfrihet kan gjenopprettes. En Frp-statsråd er intet unntak:

– Det er en stor utfordring at det er over 5.000 flyktninger som har fått opphold, men som vi ikke har klart å bosette. Dette tar vi på alvor, sier Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne til NTB.

Horne er også rammet av uutholdeligheten:

– Det er et viktig mål for regjeringen å bosette flyktningene som har fått oppholdstillatelse. Vi mener det er en uholdbar situasjon at så mange fortsatt bor på mottak, og vi har et felles ansvar for at de skal få et sted å bo, sier Horne.

Det som er uholdbart, må man altså snarest få ryddet opp i, slik at en får rekonstruert en slags perfeksjonens jomfrudom.

Men så er det også mulig å snu på flisa.

Mon tro om ikke ordet «uholdbart» er blitt tenkt av diverse rådmenn og andre ansvarlige personer i kommuner som vanskelig er i stand til å ta imot et – i forhold til befolkningen og ressursene på de respektive steder – høyt antall mennesker fra et annet kontinent?

Ikke desto mindre er det ingen ledende politikere som legger ansiktet i alvorlige folder innen de går ut i riksmediene og sier at det er et viktig mål for regjeringen å gi folk trygghet for at lokalsamfunnene deres forblir gjenkjennelige, og at noe annet er uholdbart.

Snarere enn å akseptere dette som et legitimt standpunkt, trekker man veksler på en forutsatt samarbeidsvilje hos befolkningen, hvis oppfatninger av holdbart og uholdbart neglisjeres. At den midlertidige oppryddingen i det for staten uholdbare vil resultere i enda mer uholdbarhet for folk landet rundt litt lenger frem i tid, streifer en tilsynelatende ikke.

Og det er ikke bare velviljen man appellerer til. Pliktfølelsen også. Enter Horne:

– Vi skylder flyktningene som har fått opphold at vi prioriterer å bosette dem, sier hun.

Men skylder man ikke egne borgere, egne etterkommere eller eget samfunn noe? Deres interesser blir jo skadelidende som følge av den enorme tilstrømningen av mennesker.

Tilsynelatende veier asylantenes behov tyngre enn den opprinnelige befolkningens. Det kunne i det minste gå an å erkjenne at befolkningene rundt i norske kommuner også har legitime behov, som kan veies opp mot asylantenes.

Om man kommer til at det ikke er asylantenes interesser som veier tyngst, så er den situasjonen Horne kaller uholdbar, egentlig den mest holdbare – eller minst uholdbare.

Når en uperfekt verden kommer inn døren vil man venne seg til at den ideelle tilstand er enda mer uoppnåelig enn før. Tiden da alt var på stell vil bli et fjernt minne. De uholdbare omstendighetene av mindre vekt lærer man seg å leve med.

 

VG: Over 5.000 flyktninger mangler sted å bo i Norge

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-