Kommentar

Den offentlige debatten om bosetting av asylsøkere med oppholdstillatelse, domineres gjerne av betraktninger over fordelingen – hvor mye er det rimelig at hver enkelt kommune bidrar, eller den såkalte «dugnaden». Nesten helt fraværende er tanker om hvorvidt det burde være et tak på antall nye oppholdstillatelser. Altså de innenrikspolitiske årsakene til tingenes tilstand.

Men enda mer fraværende er tanker om de langsiktige sosiale konsekvensene.

Kanskje fordi de ikke vedrører gjenvalg av personer som i øyeblikket har politiske verv, ei heller tykkelsen på lommeboken hos et nokså stort flertall av befolkningen. Men i det lange løp er det mye viktigere hva slags samfunnsånd som gjelder, om det skal være each man for himself, hvilket betyr gode tider for den som har nese for å tilhøre rett gruppe, eller om det kan påregnes en viss gjensidig offervilje mellom borgere som ikke kjenner hverandre – hvilket er et av de sikreste kjennetegnene på et lite korrupt, og dermed rikt samfunn.

Summen av flere bitte små nyheter og signaler observert over tid peker samlet sett i retning av at samfunnsånden svekkes på grunn av den innvandringsdrevne befolkningsveksten. Grunnen til det er ikke mer magisk enn at flere personer skal ha en bit av samfunnskaken, og at de som hadde vanskeligst for å skaffe seg sin rettmessige andel av den, får det enda vanskeligere.

Vi skrev i forrige uke om hvordan barn av flyktninger – som vi sjelden vet hvorvidt er reelle flyktninger fordi det er et mindretall som gis opphold pga. flyktningestatus – gis førsteprioritet ved utdeling av barnehageplass. Her har vi å gjøre med en opplagt interessekonflikt.

Flere andre informasjonsdrypp bærer også bud om interessekonflikter, selv om disse ikke er like direkte uttalt som i det nevnte tilfellet. Eksemplene er tallrike, men la oss ta et ferskt.

NRK fortalte mandag om bosetting av flyktninger – som vi sjelden vet… etc. – i Finnøy kommune i Rogaland. Et flertall av borgerne er tilsynelatende imot, selv om det hverken sies eller kan leses direkte ut av statskringkasterens fascinerende detaljerte oversikt over stemningen blant de forskjellige partienes velgere. I begynnelsen av teksten gis det et inntrykk av at det skyldes en frykt som i andre sammenhenger av og til er blitt fremstilt som ubegrunnet:

– Jeg syns ikke noe om det. Jeg føler det blir mer utrygt her på Finnøy, man må liksom låse inn alt man eier. Jeg vil heller ha dem vekk et annet sted, jeg.

En Frp-representant peker på implikasjonene for det offentlige:

– Jeg kommer til å stemme imot at vi skal ta imot flyktninger, sier kommunestyrerepresentant for Fremskrittspartiet, Einar Egeland.

Kommunen er for liten. Hvis vi får en eller to tunge brukere innen et eller annet område, enten skole, barnevern eller sykehjem, så kan det velte hele budsjettet.

– Vi er så små at kommunen ikke har offentlig transport, det vil medføre at vi må bosette dem i sentrum. Vi vil ikke klare å framskaffe bolig.

Ansvarlig statssekretær Maria Hoff Aanes mener skepsisen kan overvinnes hvis ting blir gjort riktig:

– Det betyr at vi er helt avhengige av å ha gode integreringsprosedyrer, at vi har systemer som bidrar til at folk lærer seg norsk tidlig, at de kommer raskest mulig over i arbeid og blir en ressurs i lokalsamfunnene.

Hun mener dyktige flyktningkonsulenter i kommunene som kan bygge bro i lokalsamfunnene og frivillige organisasjonene kan bidra til å bygge disse broene er en nøkkel i dette arbeidet.

– Hva hvis de bare havner på NAV?

– Det må vi arbeide for at de ikke skal. Vi må ha integreringsprogrammer som sørger for at folk lærer seg norsk, som er det viktigste tiltaket for at de skal komme seg over i arbeidslivet og delta i samfunnet. Vi ser også på hvordan vi skal styrke arbeidsrettingen av introduksjonsprogrammet for at flere skal komme over i arbeid raskest mulig.

Alt dette lyder veldig rosenrødt. Men hva om det ikke lykkes? Dette er dog ikke det viktigste spørsmålet som aldri stilles.

For hvem er det som blir fullstendig oversett her? Det er alle de menneskene som bodde i Norges land fra før med endel av de samme behovene.

Se på trygdestatistikken. Se på statistikken for frafall fra videregående skole. Se på overdosedødsfallene. Jeg kunne fortsette, men poenget er: Det finnes horder av mennesker i Norge som ikke er «kommet seg over i arbeidslivet», som ikke «deltar i samfunnet». Man kunne sågar tilføye at de ikke lærer seg ordentlig norsk heller. Hvor er omsorgen for dem? Hvem forsvarer deres interesser? Hvem taler deres sak? Vi har en masse mennesker som ved å være marginaliserte på sett og vis er interne flyktninger i sitt eget land, uten flyktningekonsulenter eller pressgrupper til å forsvare seg.

Vi har en forestilling i Norge om at det aller meste er på stell, og at den tause majoriteten som klarer seg selv og forventes å utgjøre ressursgrunnlaget som pressgruppene lever på, synes det vil være greit for all fremtid. Men det kan komme en dag hvor den oppdager at litt for mange av de innfødte borgerne betaler en litt for høy pris.

Noen av disse glemte borgerne kan være deres egne slektninger, sånt betyr fortsatt endel for mange. Og da kan offerviljen på deres vegne bli satt på en hard prøve – kanskje så hard at lojaliteten overfor samfunnet forvitrer.

Bitterheten kan leses i et innlegg hos den reflekterte bloggerinnen Hummer & Kanari:

Man kunne kanskje tro det var noe i påstanden om at norsk ungdom ikke gidder å jobbe, om man ikke hadde visst bedre. Om man ikke hadde stått på sidelinjen og observert hvordan en ungdom i nevnte gruppe har søkt, søkt og atter søkt på jobber siste halvår. Og ikke fått særlig seriøs respons eller mottakelse tilbake. Ikke særlig ofte blir engang søknaden besvart. Da har man sittet og fylt ut mye informasjon på omstendelige søknader på nettside etter nettside. Skulle man være så heldig å bli innkalt til intervju, er det ikke sikkert at den man skal snakke med engang er til stede når man tropper opp, eller at man får tilbakemelding på om man får jobben når det avtales at man skal få svar. I det hele tatt ser det ut til å være utrolig utbredt med useriøse mennesker der ute, som behandler andre på en måte man best kan omtale som skammelig.

Når voksne mennesker behandler ungdom på denne måten, hvordan kan man da forvente at ungdom i dag skal vokse opp til skikkelige mennesker som behandler andre med respekt, når de selv en dag kanskje sitter på andre side av bordet?

Jeg må rett og slett si at jeg er skuffet. Jeg hadde trodd bedre om folk. Jeg hadde trodd det faktisk skulle være mulig for ungdom med 13 års skolegang bak seg og et vitnemål som bevis på det, å karre til seg et levebrød i dette landet. Men det ser ikke sånn ut. Så mens grensene er åpne, og NAV deler ut penger i hytt og vær, sliter norsk ungdom med å få endene til å møtes, og klarer det kanskje ikke engang uten hjelp fra familien. Selv om de lever så spartansk at man ikke skulle kunne tro det var mulig, på grønnsaksblandinger, luft og kjærlighet. Dog ikke fra andre enn kjæreste, venner og familie, for samfunnet er ikke annet enn en stor skuffelse, og man føler at all innsats for å prøve å klare seg selv ikke fører til annet enn stadige dolk i ryggen.

Hvor mange tusen historier som denne er ufortalte over det ganske land?

Innsatsen for å klare seg selv blir ikke belønnet. Men er man tilstrekkelig stakkarslig, stiller det offentlige opp. Signalet er tydelig: Som fritt, selvstendig og uavhengig individ kan du ikke regne med å klare deg med mindre du har helt usedvanlige ressurser til disposisjon. Som tilvandret klient kan du derimot klare deg helt fint uten de samme anstrengelsene, i alle fall mye bedre enn der du kom fra. Den innfødte som ikke har kontaktene, papirene eller de i øyeblikket etterspurte egenskapene til disposisjon, ser derimot for seg en tilværelse som blir verre enn den var der han kom fra.

Cocktailen er ikke god, og slik det ser ut skal det blandes mer av den.