Sakset/Fra hofta

Bosetting av personer som har fått asyl i Norge, skjer normalt ved at staten retter forespørsel til kommunene om å bosette et visst antall, hvoretter den enkelte kommune fatter vedtak om hvor mange den vil ta imot. Siden kommuner er forskjellige, både hva angår evne og vilje til å ta imot det man har gått over til å kalle flyktninger, er det naturligvis stor variasjon i hvor mange man mottar.

NRK Hedmark og Oppland har observert at dette gjelder for innlandsfylkene også, og presenterer det som en liten gladsak at Gran kommune har bosatt 35 «flyktninger», mens Lesja kommune havner i skammekroken ved ikke å ha bosatt noen – de «bidrar ikke».

Flyktningtjenesten i Gran og Lunner skiller seg positivt ut blandt kommunene i Oppland og Hedmark. De bosetter flyktninger raskt og effektivt, og har et velfungerende opplegg for å finne egnede boliger til flyktningene.

– I år har vi bosatt 35 flyktninger i Gran, vi hadde vedtak på 33. Så dermed er vi godt i gang med 2014-kvoten, sier Ingvill Alisøy-Gjerløw, leder for Flyktningtjenesten i Gran og Lunner.

Denne effektiviteten skyldes at man har ansatt en egen person som finner boliger.

Det er Hakan Öztorun som har fått jobben med å koordinere arbeidet med å finne egnede boliger. Han er selv opprinnelig fra Tyrkia, men har lært seg norsk og ser nå på seg selv som et bindeledd mellom flyktningene og huseierne.

Det som er en smule spesielt er at en av disse huseierne, som altså kan tjene penger på utleie til personer man har vedtatt å bosette, selv er den mest fremtredende representanten for lokaladministrasjonen som har fattet vedtaket:

Ordfører i Gran, Knut Magnar Lehre, er en av huseierne i kommunen som leier ut til flyktninger. Han har et eget hus som han leier ut, og har bare positive erfaringer med leietagerne sine.

– Stort sett har jeg leid ut til mennesker fra Eritrea. Det er veldig interessant å leie ut til dem, det å bli kjent med mennesker fra en helt annen kultur er givende, sier han.

Lehre sier at en annen fordel med å leie ut til flyktninger, er at det er lett å leie ut. Det er stadig behov for husrom, og NAV er garantist for at husleien kommer på konto.

Lehre representerer Arbeiderpartiet. Dette er nokså klart et eksempel på en interessekonflikt (selv om det ikke ser ut til å ha falt ordføreren inn).

Et vedtak i en kommune, neppe et helt uomstridt sådant blant velgerne, gir en mulighet for personlig vinning hos den som leder kommunestyremøtene – en mulighet som altså gripes. Samtidig pålegges skattebetalerne å garantere for den personlige vinningen. Kanskje finansiere den også, for sannsynligheten er dessverre stor for at en asylant medfører nettoutgifter for kommunen.

Mekanismen bringer tankene hen på den innvandringsliberale eiendomsbesittende klasse i sin alminnelighet, men det arter seg litt annerledes når veien fra vedtak til gevinst er såpass kort – hva enten man måler i tid, rom eller langs personlige forbindelser. Det vil uunngåelig murres lokalt, men samtidig oppleves det kanskje ikke helt kostnadsfritt å stille spørsmålstegn ved praksisen i et lite miljø.

Det er ikke første gang man hører om lokalpolitikere som leier ut til asylanter. Hvor utbredt kan fenomenet være på landsbasis?

 

Gran har bosatt 35 flyktninger, Lesja ikke en eneste en