Sakset/Fra hofta

Olga Stokke gir i Aftenposten et ansikt (og en forhistorie) til en asylant i mottak, som med innvilget opphold venter på å bli bosatt i en norsk kommune.

Akkurat nå sitter 4700 flyktninger – med opphold – i asylmottak og venter på å bli bosatt i en kommune. Noen har ventet lenge, som somaliske Ali Kofi (43).

Ali Kofi fikk opphold i Nore for halvannet år siden. Men nå er han en av 2500 flyktninger som har ventet mer enn seks måneder på å bli bosatt i en kommune. 15 personer har ventet i over tre år.

– Takk til UDI for at de ga meg opphold! Men på asylmottaket føler jeg meg nå som en fange i et fengsel. Jeg trenger å integrere meg. Jeg vil lære norsk. Jeg vil jobbe. Jeg er ikke fornøyd med bare å være hjemme.

Kofi opplever seg selv som en fange. Men er det noen som hindrer ham i å søke jobb og finne en bolig i det private markedet? Det er vel ikke sånn for folk som har fått opphold at bevegelsesfriheten og handlingsrommet deres er null bare fordi det ikke er en kommune som har erklært at den er villig til å ta imot dem?

Av en eller annen grunn tas det for gitt at det er et offentlig ansvar å realisere livsprosjektet til folk som har fått asyl, selv om asyl er noe som skal gis for å tilby folk sikkerhet – om enn det i praksis ofte blir gitt av humanitære grunner.

Prognosene fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), som ikke ser ut til å ta høyde for noen innstramning i asylpolitikken til tross for at Frp kommer i regjering, mer enn antyder at dette ansvaret vil bli svært tyngende for fellesskapet i tiden fremover:

Norske kommuner må ta imot flere flyktninger i årene fremover. Årsaken er at flere blir innvilget opphold og Utlendingsdirektoratet (UDI) fatter vedtak raskere, ifølge Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) som nå går ut med oppdaterte prognoser for 2013, og neste år.

IMDi har bedt 378 kommuner om å bosette 28 000 flyktninger de neste tre årene, 2014–2016.

Kommunene er ikke særlig ivrige etter å komme IMDi i møte, og det er jo ikke noe rart.

Men hvorfor er det ingen voksne mennesker som kan si det åpenbare, nemlig at det er fullstendig urimelig at Norge skal ta ansvar for å skaffe bolig til titusener av mennesker som ikke engang er borgere i landet? Det ville være en mer bærekraftig løsning, antall mennesker tatt i betraktning, å gi en engangssum og ønske lykke til. Sink or swim.

Det er allerede urimelig nok at man gir opphold til én asylsøker for hver sjette nyfødte (foruten enda flere arbeidsinnvandrere). Ved å gi den samme andelen forrang ved tildeling av bolig, ender den opprinnelige befolkningen opp med å betale for å få favoriserte konkurrenter på boligmarkedet. At det ikke kan pågå på stor skala over lang tid, er opplagt for alle informerte personer.

 

Ali Kofi fikk opphold, men ikke en kommune å bo i