Sakset/Fra hofta

Det har nå i flere dager vært fokus på alle flyktninger som sitter i asylmottak og venter på å bli bosatt i kommune-Norge. I Søndagsrevyen 5. mai ble vi fortalt at 4500 flyktninger som har fått opphold, sitter i norske asylmottak og venter på tildeling av bolig i kommunene. Dette er visstnok 1000 flere enn på samme tid i fjor. Søndagsrevyen intervjuet bl.a. Afrah Fuad Macow fra Somalia. Han har sittet to år i mottak. Nå vil regjeringen har fortgang i sakene og bevilger 250 millioner kroner ekstra til kommunenes integreringsarbeid. For å kutte køen dobles også tilskuddet til utleieboliger til flyktninger – fra 20 til 40 %.

Til tross for rause tilskudd og statlige bevilgninger er ordførere og kommunepolitikere av en eller annen grunn ikke så interessert i bosetting av flyktninger i sine respektive kommuner. I Ski skal de i år bosette 20 flyktninger, men regjeringen er ikke fornøyd med det. Regjeringen mener Ski kunne klart 50. Ordfører i Ski kommune Anne Kristine Linnerstad (H) sa til Søndagsrevyen at det gjelder ikke kun å gi flyktningene bolig, man må også ha gode kommunale tjenester på plass.

Søndagsrevyens journalist Petter Oulie-Hauge påpekte at:

Fortsatt bestemmer kommunene selv hvor mange flyktninger de vil integrere.

Fortsatt? Hva har vi i vente? Skal lokaldemokratiet overkjøres jevnlig i tiden fremover? «Lokaldemokratiet er voldtatt» var Hitra-ordfører Per Ervik (Pensjonistpartiet) sine ord i saken rundt opprettelsen av asylmottak på Gammel-Fillan på Hitra.

Liv Signe Navarsete (SP) sa i innslaget på Søndagsrevyen at vi skal bosette alle som sitter i mottak og har fått løyve til opphold. Ja, det må vi gjøre. Men når vi ikke ser noen ende på strømmen av asylsøkere og flyktninger, og at vår familiegjenforeningspolitikk genererer flere mennesker pr asylsøker, så må man spørre. Hvordan skal dette ende?

I første omgang skal vi visst være med på «dugnad». Dugnad – dette ordet som i min barndom betydde at man på frivillig og gjensidig basis hjalp hverandre med husbygging og slåttonn – eller man gikk sammen om å bygge et ungdomshus til felles glede og nytte – er i integreringsdebatten langt på veg blitt synonymt med direktiver ovenfra som man ikke ser seg råd for å protestere mot. Jeg vet godt hvilken «dugnad» Navarsete mente da hun sa at nå må det gjøres en stor dugnad i kommune-Norge. Hun impliserte betydningen selv da hun tilføyde at det er rom til mange flere

I Midt-Norge venter 3200 flyktninger på å bli bosatt. I Adressas oppslag om saken 4. mai sier regiondirektør i Integrerings og mangfoldsdirektoratet (IMDi) i Midt-Norge, Marit Elin Eide, at bosetting av flyktninger kan være ett av flere tiltak for fraflyttingstruede kommuner. Et økende antall av kommunene har forstått dette, sier Eide. Men ikke alle har forstått dette like godt som Eide, fordi kommunene i både Nord- og Sør-Trøndelag har sagt ja til å ta imot færre flyktninger enn de er anmodet om (til sammen har de sagt seg villig til å bosette 634, men er anmodet om ytterligere 246). Det ser ikke ut til at kommunene i Trøndelag har den helt store troen på dette tiltaket. Men heldigvis for IMDi og Eide så finnes det unntak. Rennebu er en av kommunene som har forstått litt mer enn andre. Rennebu er en av kommunene som har mistet flest innbyggere de siste ti år. Kommunen ønsker derfor nå å ta imot store barnefamilier for å bøte på problemene rundt fraflytting. Til orientering er Rennebu en kommune med ca 2500 innbyggere. Jeg ønsker Rennebu lykke til med prosjektet, og lurer stadig på hvordan dette skal ende.

 

Adressa: Må bosette flere flyktninger (4. mai, ikke på nett)