Nytt

Aldri har så mange flyktninger med oppholdstillatelse ventet på å bli bosatt rundt om i kommune-Norge. Over 5000 som har fått opphold, er ennå ikke blitt bosatt. Etter norske forhold er dette et enormt tall. Det betyr faktisk at disse menneskene er mange nok for å tilfredsstille kravet for å etablere en ny by i Norge. Det står i Kommuneloven § 3, 5.ledd

Kommuner med over 5000 innbyggere kan ta i bruk benevnelsen by, dersom kommunen har bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse.

Det er ventet en fortsatt økning i flyktningestrømmen. Problemet vokser fort fordi kommunene er mettet hva gjelder å bosette flyktninger med oppholdstillatelse. For Midt-Norges del så har Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) – hvilket navn dette direktoratet har fått – ikke engang fått svar fra 26 av de 67 forespurte kommunene. Av de 41 kommunene som har svart, har 19 vedtatt å ta imot færre enn de som var ønsket av IMDI. Køene er lange og de vokser stadig.

Av de 738 flyktningene som venter på bostedskommune i Midt-Norge, har 184 ventet i mer enn seks måneder, mens 81 har ventet i mer enn ett år.

Situasjonen er prekær og regiondirektør i IMDI Midt-Norge, Marit Elin Eide underretter Adresseavisen om et møte som fant sted i dag 22.11.

-Vi har et møte med Nasjonalt bosettingsutvalg i dag, der kommune- og statssektoren er samlet for å diskutere ulike tiltak for å effektivisere bosettingen.

Hadde du hørt om Nasjonalt bosettingsutvalg? Dette er et utvalg som beregner årlig behov og fordeler flyktninger til fylkene. Nasjonalt bosettingsutvalg følger også med i bosettingssituasjonen og foreslår tiltak ved behov. Jeg er redd utvalget stadig oftere vil foreslå tvangstiltak; å tvinge kommunene til å bosette flyktninger.

Lokalpolitikere som ordfører i Midtre Gauldal, Erling Lenvik (Ap) ønsker ikke flere flyktninger til sin kommune og begrunner dette

-Vi har ikke bomuligheter. Intensjonen er jo at flyktningene skal bo i en støttebolig i tre år før de skaffer seg en bolig på egen hånd. Dessverre blir flyktningene ofte boende for lenge i støtteboligene, og dermed har vi ikke plass til å huse flere.

Har du hørt om støttebolig? Denne såkalte støtteboligen, er hva jeg kan skjønne, en gratisbolig som flyktningene får tildelt i minimum tre år – med mulighet til forlengelse.

En av flyktningene i Trondheim som venter på å flytte er Nasim Hamidi (41) fra Afghanistan. Han og familien fikk innvilget oppholdstillatelse i juli 2012, men har ennå ikke fått tildelt bostedskommune.

Sammen med kona, to barn og en nevø bor han i en enebolig på Tiller som er tilknyttet Trondheim mottakssenter. Selv om han er glad for at han slipper å bo på selve mottaket, er Hamidi frustrert over livssituasjonen.

Å bo i en enebolig på Tiller i Trondheim gjør altså Hamidi frustrert over livssituasjonen. Vissheten om at han skal flytte innen landets grenser, gjør visst fremtiden hans usikker og livet vanskelig å leve fullt ut.

-Det er vanskelig å leve livet fullt ut når fremtiden er så usikker
-Ventetiden er veldig tung å forholde seg til. Det gjør veldig vondt når barna kommer hjem fra barnehagen og spør hvorfor vi ikke er som de andre familiene. Det eneste vi ønsker er å være selvstendige.

Hva behager? Dette ble veldig tungt å forstå. Så kan noen fortolke utsagnet for meg? Er det frustrerende å bo gratis i enebolig i Trondheim? Eller skal Hamidi få meg til å tro at ungene blir stigmatisert fordi familien har flytteplaner? Dessuten er det vel ingen som nekter hr Nasim Hamidi å være selvstendig? Både familien Hamidi og vi andre ville bli glade om han kunne finne jobb og dermed kunne brødfø seg og sine.

At en flyktning fra Afghanistan kan uttale seg på denne måten er bare trist både for han selv, for oss som skal hjelpe, men aller mest for de som kjemper for frihet i det landet han flyktet fra. Eier han ikke skam?

 

«738 venter på en plass å bo» Adresseavisen 22.11.2013 (Papirutgaven)