Over hele landet opplever folk i disse dager at staten og lokale entreprenører påtvinger dem tallrike nye, asylsøkende naboer – etter beslutninger som er blitt tatt over hodet på dem, og uten at de får vite om det på forhånd.

Hver eneste sak er en lokal sak, og de færreste lokale saker får nasjonal oppmerksomhet. Det pussige er at knapt noen trekker en linje mellom alle de lokale sakene og kaller den nasjonal. Råde, Bossekop, Tingnes – javel, men selv bor man jo et annet sted. Helt til ens egne omgivelser plutselig havner på listen.

Når det med ett er ens eget lokalsamfunn som står på spill, kommer engasjementet – for sent. Det finnes kanskje en eller annen dyp rettferdighet i dette et sted, gitt at det aldri var noen som brydde seg om andres lokalsamfunn. Elsk din neste som deg selv. Ja, særlig.

ANNONSE

Men en ingress i Aftenposten som bruker flertallsbøyninger av ordet «kommune», antyder nå såvidt den nasjonale dimensjonen:

Kommunalministeren og justisministeren ber kommunene hastebehandle dispensasjonssøknader for bygninger som er aktuelle som asylmottak. Kommuner opplever klagestorm mot asylmottak. Nabolag og velforeninger er bekymret, men føler de ikke blir hørt.

Men en avis er vel talerøret for de mange som synes de ikke blir hørt? Her finnes vel stoff til flere titalls reportasjer, som siden kan sammenfattes i en analyse?

Enn så lenge får man nøye seg med å dvele ved ett og ett av de mange lokalsamfunnene som på den harde måten lærer at evig eies kun det tapte.

Gunnar Sirevåg, som er aktiv i velforening og bydelsutvalg, tar til motmæle mot et planlagt akuttmottak ved gamle Forus videregående skole. Ikke langt unna finnes et annet fra før. Han er informert om hva som skjer andre steder, og han er ikke fornøyd med å bli en del av det utvidede Midtøsten:

– Dette er ikke en god plass for et asylmottak. Midt imellom fem barnehager og tre skoler. Det har vært flere episoder den siste tiden som omhandler blant annet knivstikking i Nordmøre, slåssing i Oslo, og tilnærmelser mot veldig unge jenter på Østlandet og i Sverige, sier Sirevåg.

Med et kort spørsmål manifesterer avisen et par-tre omseggripende intellektuelle skavanker (og litt manglende korrektur) som har kostet oss dyrt, og som vil koste oss enda dyrere:

– Har ikke Norge et ansvar for å bidra i situasjonen Europa står overfor nå?

Skavank nummer én består i et uuttalt premiss: Det som Norge allerede har bidratt med, er for lite sett i forhold til en eller annen, ikke nærmere spesifisert standard. En standard som ikke står skrevet ned noe sted, som ingen har gitt sin tilslutning til, og som heller ingen andre har hatt mandat til å gjøre gjeldende. Man må gjette hva denne standarden er. Og idet man observerer at Norge f.eks. har tatt imot mange flere personer pr. innbygger eller BNP enn nesten alle andre land i Europa, må det bety at standarden er over alle andre lands vilje enn Sveriges, og over absolutt alle lands evne. Standarden er ikke bare over evne, det er tale om en guddommelig standard: en grenseløs og betingelsesløs nestekjærlighet. Tvungen.

Skavank nummer to: Norge har av en eller annen grunn ansvar for å leve opp til overmenneskelige standarder. Hvor i all verden kommer denne troen på egne evner fra? En variant av dette er noe i retning av: «Nå er problemet så ille at Norge må bidra.» De puslete problemene kunne man alltids overlate til resten av verden. Nå er det krise, nå behøves redningsmannen. Norge er klar. Hvor i alle dager kommer denne dels latterlige og dels foraktelige arrogansen fra? Take up the Norwegian man’s burden. Dø gjerne i forsøket på å vinne en allerede tapt kamp.

Skavank nummer tre kan leses ut av det inkvisitoriske ved spørsmålet: Du er vel ikke uenig? Underforstått: Forsiktig nå, for hvis du er uenig kan det hende at noen vil si du er et dårlig menneske, og tro ikke at jeg vil forsvare deg mot anklagen.

Svaret er ikke dårlig, men det kommer uten at premissene for spørsmålet er demontert, og det antyder halvveis at galskapen kan gjennomføres bare det gis «bedre informasjon» og man gjør noen tekniske grep:

– Befolkningen er ikke blitt spurt. Det er ingen kontroll med dem som kommer over grensene. PST har vurdert det slik at opprettelsen av akuttmottak ikke spiller på risikoen for terror. Jeg mener det er en feilvurdering, sier Gunnar Sirevåg.

Avisen kommer med et tilløp til analyse:

I flere kommuner har det vært protester mot asylmottak. De kan ikke regne med å bli hørt.

Nei, for hvordan skulle de klare det? Da måtte de jo til og med snakke sammen, og kanskje prøve å bli hørt med forenede krefter. Med protesterende fra femti kommuner ville man muligens klare å lage en demonstrasjon ved Stortinget hvor man pent og pyntelig sier fra at man synes det er litt ugreit at landet blir tatt fra en.

I mellomtiden maler den administrative kvernen landet i stykker.

Byråkrater kan klare det utroligste når de får et spark bak, som professor Victor Norman sa i det famøse intervjuet hvor han diktet opp statistikk og fastslo at Norge ikke tilhører nordmennene. Bare så synd at den effektiviteten ikke i stedet blir brukt til det stikk motsatte formålet: å parkere Normans initiativ til å forære landet til noen andre, noe som utvilsomt ville ha skjedd i Frankrike eller Italia.

I et brev fra statsrådene Jan Tore Sanner (H) og Anders Anundsen (Frp) 22. oktober blir norske kommuner oppfordret til å hurtigbehandle søknader om etablering av asylmottak.

I brevet er flere konkrete eksempler på hvordan kommunene kan behandle dispensasjonssøknader raskere.

«Etter loven har kommunen også mulighet til å fravike fra krav i byggeteknisk forskrift» står det i brevet.

Slik resonneres det i et galehus. En byråkrat med omtanke for lokalsamfunnet burde gjøre alt som står i hans eller hennes makt for å insistere på kravene i forskriftene, ikke fravike dem.

Men regjeringen gjør noe helt annet: Den gir kommunene tips om hvordan de kan ødelegge sine egne lokalsamfunn med loven i hånd. Den har laget utkast til svarbrev som kommunene kan bruke for å kvele borgernes protester:

«Kommunen kan imidlertid ikke se at det i dette tilfellet foreligger «omfattende negative konsekvenser for lokalmiljøet … Etter vår vurdering tilsier hensynet til å avverge en humanitær krise av en slik karakter at ulempene for naboene og andre må vike. Det er ved vurderingen lagt vekt på at det er tale om en midlertidig dispensasjon . . .», står det i eksempelbrevet.

Vi gjentar det for sikkerhets skyld: For liksom å «avverge» det som liksom er en «humanitær krise», skal du finne deg i at kommunen – med regjeringens pistol mot nakken – «ikke kan se» det som du selv kan se med egne øyne: at lokalmiljøet ditt blir ødelagt.

Men sannheten er at lokalmiljøet ditt blir ødelagt for ingenting. For ingenting.

For det er ikke tale om en humanitær krise. Og det som det er tale om, kan ikke avverges ved å ofre lokalmiljøet ditt.

Det er ikke engang en krise. Kriser går over. Men det demografiske trykket på Europa fra Asia og Afrika går ikke over. Det er en vedvarende katastrofe, og den kommer til å vedvare i hele vår levetid. Men det er ikke noe humanitært ved det hele. De som kommer, er ikke de elendigste. Katastrofen er sosial, politisk, økonomisk og sikkerhetsmessig, men den er ikke humanitær. Det er en forbannet løgn.

Om noen er i tvil: Regjeringens hjerte banker ikke for ditt lokalmiljø, det banker mer for den forbannede løgnen.

Avisen begynner tilsynelatende å ane uråd. Dens hjerte banker nok bitte litt mer enn regjeringens for lokalsamfunnene hvor den kanskje håper det fortsatt vil finnes abonnenter. Men ikke nok til at den helt slutter å være en del av inkvisisjonen.

nese med hjerte

Aftenposten

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629