Sakset/Fra hofta

VG har fått fatt i dokumenter som viser at det blant de drøyt 15.000 beboerne som i følge UDIs tall oppholder seg i norske asylmottak, bare er en sjettedel som venter på å få asylsøknaden behandlet. En tredjedel har fått avslag, mens halvparten har fått innvilget opphold og venter på å få et sted å bo i Norge.

Opplysningene gir omrisset til portrettet av et system som ikke fungerer etter hensikten, og reiser flere spørsmål. Det er altså fem sjettedeler av beboerne ved asylmottak som lever i et slags limbo: De skal egentlig vekk derfra, men kan hverken dra til hjemlandet eller en norsk vertskommune.

Det forteller på den ene siden en historie om land som ikke aksepterer å få sine egne statsborgere hjem igjen, og fremfor alt om norske myndigheter som ikke ser seg i stand til å bruke de politiske pressmidler de rår over for at så skal skje. Man velger da den elegante ikke-løsning av en løsning som er å ikke gjøre noen ting. I praksis ved å tilby en minstestandard for livsopphold som er så lav at man håper vedkommende vil reise hjem frivillig, noe de neppe gjør.

Det kan vel rimelig trygt antas at veien til svart arbeid, kriminalitet eller medisinskapet er kort for mange?

På den annen side er det også et vitnesbyrd om at Norge heller ikke legger ut velkommenmatten for personene som er innvilget opphold. Og med tanke på at det koster å skaffe tusenvis av mennesker boliger, skoleplasser etc. i lokalmiljøer som ikke ønsker for store forandringer, er ikke det noe rart. Den allmenne skepsisen til hvor reelt beskyttelsesbehovet er, hjelper neppe heller.

I underbevisstheten spøker nok også forestillingen om hva en større gjestfrihet måtte avstedkomme. Det ville ikke ta mange sekundene innen nyheten nådde Kabul eller Mogadishu dersom norske myndigheter plutselig tok et kjempemessig skippertak for å bosette de sju-åtte tusen menneskene som venter. Mon tro om ikke det ville øke trafikken, særlig med tanke på den adskillig mer kummerlige standarden som tilbys folk med innvilget opphold i andre land? I Italia kan det godt være en teltleir vegg i vegg med en bussterminal.

Disse omstendighetene nærmest tvinger frem spørsmålet: Hvorfor skal det være et offentlig ansvar å sørge for permanent bosetting av høy standard av det historisk sett ekstremt høye antall personer som er blitt innvilget opphold? Om man for formalismens og hykleriets skyld antar at det er tale om mennesker på flukt fra forfølgelse i sine egne land, så er Norge internasjonalt forpliktet til å gi dem opphold.

Men så må man samtidig i sitt stille sinn erkjenne at kommunene ikke åpner dørene fordi det oftest er tale om økonomiske flyktninger. Siden man for all del vil unngå å legge til rette for at det kommer flere av disse, blir enden på visa å tilby en minstestandard for oppholdet. Asylmottaket får dermed en dobbel funksjon det ikke var tiltenkt, som en helt nødvendig flaskehals og et like nødvendig oppbevaringssted.

Resultatet er en permanent rotløs underklasse spredd over det ganske land. Kan det aksepteres i et samfunn som påberoper seg å være solidarisk? Ja, det kan det, i fravær av gode alternativer. For den påberopte solidariteten er en illusjon. Tatt i betraktning at en fjerdedel av arbeidsstyrken på den ene eller den andre måten er permanent utenfor arbeidsmarkedet, har vi våre egen innfødte underklasse også. Skal den finne seg i å komme i annen rekke?

Er det noe VGs opplysninger bør avstedkomme, så er det mindre hykleri og en større sans for realiteter. Først når de betingelsene er på plass blir det mulig å snakke om hvordan det skal ryddes opp i tøvet. Det anbefales ikke å holde pusten mens man venter.