Demografi

Hva er grunnen til at det ikke er flere mennesker som åpent erkjenner at landet de har kjent og er glade i, er i ferd med å bli tatt fra dem? Man skulle tro at slike utsikter ville avstedkomme et brennende engasjement.

Det kan se ut som om tre elementer er tilstede i en slags motsatt branntrekant, som slukker ethvert tilløp til verbale flammer: Uvitenhet, frykt og sosialt hykleri.

Merkelig nok virker det som om store deler av befolkningen fortsatt ikke har sett særlig mange varsellamper blinke. Blant de aller yngste og aller eldste er det forståelig, men så var det resten – det store flertallet. Er det fortsatt mange som ikke henter informasjon andre steder enn hos NRK og lokalavisen?

Under debatten om dobling av antall bosatte «flyktninger» i Ringsaker kommune, bemerket en harmdirrende representant for Arbeiderpartiet at motstand mot forslaget fikk det til å koke inne i ham. Hadde ikke hans politiske motstandere sett på TV?

Noen av oss har fullstendig eller langt på vei kuttet ut den apparaturen som alt annet enn fremvisningsutstyr for film, men det kan virke som om TV-signalene forteller en historie om verdig trengende. Om familier med små barn. Om folk som i desperasjon har rømt fra sønderbombede hus.

Men noen av oss vet også at tyske journalister har innrømmet hvordan kamerafolk instrueres til å zoome inn på små barn, gjerne med bedårende øyne, til tross for at de utmerket godt vet at et overveldende flertall av asylantene i følge statistikken består av enslige unge menn – som ofte ikke er noe hyggelige i det hele tatt, og som neppe var alene hjemme hvis de virkelig kom fra et sønderbombet hus.

Spørsmålet som melder seg, er altså: Kan en mann som blir valgt til å administrere kommunen sin, være uvitende om det som blir sagt andre steder enn hos NRK? Eller i verste fall: Tror han ukritisk på det TV-bildene formidler? Tenker han ikke over at journalister ofte skrider til verket med sin foretrukne forhåndsbestemte vinkling, som de gjerne ser at publikum gjør til sin egen? I så fall har vedkommende et digert, gapende hull ikke bare i sine kunnskaper, men også i sin kritiske tenkning – noe deltagerne i den nye medievirkeligheten som oftest ikke har.

For hvis man bruker nettalderens muligheter, oppsøker åpne offentlige kilder og behersker andre språk enn norsk, er det ikke lenger mulig å påstå at man ikke ser bildet. Puslebitene legger seg nesten selv på plass.

Asylstrømmen til Norge er altså blitt tidoblet i løpet av noen uker. Selv Aftenposten har vist den grafen nå, men den har kanskje ikke dukket opp hos NRK?

Allerede for to år siden utgjorde asylstrømmen omtrent en tiendedel av de nyfødte i Norge, hvilket i seg selv allerede var skyhøyt over det europeiske gjennomsnittet. I de siste ukene har den utgjort flere enn antall nyfødte i Norge.

Hvis man tar denne opplysningen innover seg, sammenholder den med det faktum at menneskene det er tale om for det meste ikke blir produktive samfunnsmedlemmer pga. manglende utdannelse og språkkunnskaper, og tenker over at arbeidsledigheten er økende i en sårbar økonomi som ikke lenger lever fett på høye oljepriser, innser man at denne asylflommen utgjør en formidabel omsorgsbyrde. En større omsorgsbyrde enn den mange kvier seg for å ta ved å sette barn til verden, en omsorgsbyrde bestående av barna noen andre satte til verden for 20-30 år siden.

Idet en FrP-representant i Ringsaker spør forsamlingen om hvor mye sosialstøtte som går til utlendinger, flirer den assisterende rådmannen nervøst og sier at han ikke vet det. Men rent bortsett fra at han ikke kan unngå å ha en viss peiling, kjenner velinformerte personer godt til statistikk både på landsbasis og fra andre lokalsamfunn, som vanskelig kan være svært annerledes i Ringsaker.

Disse særdeles pinlige forestillingene pågår nå i mange av landets kommuner, med samme utfall: Man vedtar noe som staten på en eller annen måte kunne ha banket gjennom, krysser fingrene, lirer av seg noe svada om utfordringer man kan overvinne med dugnadsånd, og prøver å gjøre det beste ut av det.

Men denne velviljen, nei: underdanigheten overfor staten, dette skuespillet hvor man later som om man vil klare uoverkommelige oppgaver, kommer til en høy pris. Ikke bare økonomisk. Man ødelegger samholdet og den gjensidige respekten mellom folk i lokalsamfunnene også.

For av sosialt hykleri later den assisterende rådmannen og andre i opptaket som om de ikke ser det de ser. Og noen av dem tyr fortsatt til rasiststempling av dem som ser, selv om de innerst inne vet at «flyktningene» kommer til å gå på bekostning av både lokalmiljøer og offentlige tjenester, og mange av dem vil utgjøre et ordensproblem.

For har de ikke fått med seg at både politi og helsevesen i Finnmark har nådd bristepunktet? Vel, det problemet kommer uunngåelig til å gjelde andre steder enn vårt nordligste fylke. Har de ikke fått med seg at hver femte iraker er dømt for lovbrudd?

Og har de fremfor alt ikke fått med seg noe fra våre naboland? Svenskene sier nå at de ikke lenger kan garantere asylsøkere husly. Tror man at det kommer færre eller flere over Svinesund etter dette?

I Tyskland forteller de store avisene om at det oppstår knallharde kriminelle strukturer i asylmottak, at kvinner blir utsatt for seksuell trakassering der. Sjefen for politiforbundet bekrefter det. Skulle vi være så geniale i Norge at vi har noen tricks mot dette? Er den enkelte kommune så genial at den ikke får de samme problemene som andre kommuner?

I Tyskland har også idrettshaller en tid blitt brukt som akuttmottak. Nå dukker det samme fenomenet opp i Norge.

To spørsmål: Skal den opprinnelige befolkningen bare avfinne seg med at folkehelsefremmende fritidstilbud opphører? Og hva de beroligende opplysningene om ordningens midlertidighet angår, skal det permanente boligtilbudet bare trylles frem et helt annet sted, sånn at normaliteten gjenopprettes en vakker dag?

Lokalpolitikerne burde ha tilstrekkelig respekt for velgerne til at de kollektivt returnerer statens bønn om bosetting med et rungende nei. I dag begrunner de sitt ja med at strømmen er så stor og at vi må hjelpe. De burde begrunne sitt avslag med at strømmen er så stor at vi ikke kan hjelpe. UDI planlegger for ankomst av 100.000 personer. Ringer det virkelig ingen bjeller?

Og om lokalpolitikerne ikke gjør det, må folk må snart innse at hvis frykten for å bli rasiststemplet og uthengt er større enn ønsket om å beholde noe i nærheten av sine velkjente omgivelser, så vil de miste dem.

Det er ikke noe hyggelig å bli kalt rasist eller verre ting av en journalist, en synser, en kollega eller et familiemedlem, men er ikke det en akseptabel pris å betale for å forhindre at landet blir tatt fra en? Hvilken skade lar seg vanskeligst leve med eller rette opp?

Hvis folk brenner inne med tankene av frykt, kommer det til å skje mye verre ting på et senere tidspunkt. Etter 22/7 var det noen som mente at ord dreper. Man kunne like gjerne lansere den hypotese at taushet dreper. De sosiale relasjonene er første offer. Om ikke Norge har opphørt å eksistere ennå, brenner det i alle fall et blått lys.