Kommentar

I en kommentar i Østlands-Posten inviterer Lisa Agathe Winther til å leke med tanken om en felles offentlig og privat innsats for å bygge en storslagen moské på Vadskjæret langs havnebassenget i Larvik.

Winther underbygger forslaget med en rekke punkter: Det er religionsfrihet i Norge, den muslimske kulturforeningen har lenge slitt med å få i stand en moské, praktbygg er turistattraksjoner i Roma, og det foreligger allerede planer om å sette opp et høyhus med leiligheter på den samme tomten.

Tanken er på mange måter i tråd med tidsånden. Norge bruker mange penger på monumentale praktbygg, også i vannkanten. Landet gjør sitt ytterste for å være flinkest i den flerkulturelle klassen, og vil gjerne være med å kapre fremtidens turister i tillegg. Forslaget kan derfor vinne en viss gehør. Riktignok skurrer det på mange plan, men hva om ingen merker det i tidsåndens larm?

Winther gjør rett i å omtale Sverre Sundstens planer for Vadskjæret som en «legokloss». Geirimund Hole har da også redegjort i samme avis for hvordan planene er arkitektonisk, landskapsmessig, trafikkmessig og historisk upassende.

Men en urett blir ikke rett fordi den gjøres av noen andre. En moské passer ikke noe bedre i en fremskutt posisjon på havnen i Larvik enn en boligblokk gjør det. Sannsynligvis verre. Skal moskeen være mer iøynefallende enn kirken under Hirtshals-fergens innseiling til byen? Det kan umulig være riktig i lys av at kristendommen har en tusenårig historie i Norge, mens islam har vært tilstede i noen tiår. Kunne ikke den samme gesten i så fall med like stor rett innrømmes en katolsk kirke?

Winther hyller Romas arkitektur, men er det noen som tror at romerne ville ha funnet seg i at en praktmoské dukket opp i synsfeltet til Peterskirken? Og er det fremfor alt noen som tror at det er arkitekturen som først og fremst trekker turister til Norge? Eller at nordmennene skal bli så arkitektonisk geniale at vi kan fravriste europeiske storebrødre deres mangeårige dominans som monumentale reisemål?

Mange av de nye norske praktbyggene har en egen evne til å skape en atmosfære av tomhet og fremmedhet i omgivelsene de fyller. Enkelte moderne «legoklosser» i glass kalt kulturhus gir en mest lyst til å haste videre, vekk fra gatene de ligger i.

Faktum er at den moderne tendensen til å sette opp påkostede bygg er unorsk. Det er en tilbøyelighet som har oppstått i en periode hvor Norge har hatt eksepsjonelt mye penger til disposisjon. Men det genuint norske stikker dypere enn en generasjons plutselige pengerikdom. De fleste av oss er barnebarn eller oldebarn av bønder og fiskere. Vi er ikke så storslagne av oss.

Dette ville ha vært en selvfølge for de fleste hvis vi ikke samtidig hadde levd i en tid hvor massekommunikasjonen og teknologien gjør det så lett å bryte båndene til fortiden. Det krever en viss innsats å opprettholde dem, og det er tvilsomt om institusjonene som tradisjonelt har hatt det som forpliktelse, er så godt i stand til å påta seg det lenger.

Jeg åpner en litterær antologi med tittelen «Norsk leseverk» fra 1954, beregnet på elever i gymnaset for seksti år siden. Det første verket som dukker opp, er et dikt av Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910):

Norge, Norge,
blånende op av det grågrønne hav,
øer omkring som fugleunger,
fjorde i tunger
inover did, som det stilner av.
Elve, dale
følges fra fjællene, skogås og li
langelig efter. Straks som det letter,
sjøer og sletter,
helgedagsfreden med tempel i.
Norge, Norge,
hytter og hus og ingen borge,
blidt eller hårdt,
du er vort, du er vort,
du er fræmtidens land!

Enhver som har reist litt rundt i Norge, Norden og Europa, vet at vår arkitektur jevnt over er mindre monumental enn andre steder, selv hos våre nærmeste naboer. Det er «hytter og hus og ingen borge». Det vil si: De få «borgene» som finnes, representerer gjerne eldgammel øvrighet. Også operahuset i Oslo gjør på et vis det. Men selv operahuset ligger innerst i en vik, det ligger ikke ute på et skjær.

En storslagen moské på Vadskjæret i Larvik ville bli en borg, og det borgen ville representere er hverken eldgammelt eller øvrighet. Det var i alle fall ikke sånn før det som skulle ha vært øvrigheten i Norge, begynte å tilpasse seg islamsk lov. Sånn sett ville moskeen sette kronen på dét verket.

Men hvor mange av dem som tar stilling til prosjektet, er det som fortsatt leser Bjørnson? En del av dem har vel aldri hørt om Bjørnson. For oss andre, som fortsatt utgjør den tause majoritet: Treffer det ikke en nerve hos oss når vi tenker på «øer omkring som fugleunger»? Når Norges nasjonalskald setter ord på den ømme varheten vi føler for naturen, innser vi litt bedre hvorfor det er så harry å smelle opp et digert bygg på det som riktignok er en «halvø».

Det er en fugleunge som ville få vekten av den moskeen – eller boligblokken – over seg, Winther. Måtte lokalpolitikerne i Larvik også skjønne det.

Østlands-Posten