Kultur

De fleste i Norge vet nok at Snøhetta er navnet på en fjelltopp i Dovreregionen. Fjellet er godt synlig fra E6 over Dovre, slik det reiser seg med sin særegne profil over det småkuperte landskapet. Både fjell og landskap er noe naturgitt, noe som har preget de stedegne tradisjoner, enten det har vært jakt og fiske eller den spredte bebyggelsen.
Men Snøhetta er også navnet på et norsk arkitektfirma med internasjonalt renomme. Firmaet er meget ettertraktet og har tegnet en rekke spektakulære bygninger og prosjekter, som har resultert i gjeve priser og rosende omtaler. Valget av Snøhetta som firmaets navn var litt av en genistrek. Det klinger av nasjonal stolthet, ren natur og grønn glede, tuftet på en økologisk holdning som tiden trenger. Man ser for seg en arkitektur som skapes på naturens premisser, og som er like storslagen og symbolsk fortettet som fjellet på Dovre.
Ja, det er symbolske dimensjoner over Snøhetta-navnet – og selvsagt en masse forpliktende føringer. Arkitektfirmaets programerklæring er da også klar på det punkt:

«Våre prosjekter er eksempler på holdninger mer enn design. De er prøver i en rekke kontekstuelle undersøkelser i stedet for isolerte mesterverk. De er assosiative mer enn symbolske. De er kommentarer i stedet for uttalelser. Hver historie fortalt er en felles opplevelse av moderne forhold som er satt innenfor en gitt ramme».

Hvilken innsikt i arkitekturens vesen og verdi! Det er nesten så man får tårer i øynene og vil knele for firmaets kreative markedsføring. Men hva betyr det at «våre prosjekter er eksempler på holdninger mer enn design» når det eneste vi andre har å forholde oss til er det fysiske uttrykket, det vil si designen? For den eneste inngangen vi har til arkitektens holdninger, går gjennom prosjektet, enten det nå er bygget eller bare tegnet. Selvsagt kan arkitektene snakke om sine holdninger, men da er det språk og i likhet med arkitektonisk uttrykk, noe helt annet enn holdninger.

Dette pølsevevet om holdninger og design tyder i alle fall på at Snøhetta-arkitektene ikke er særlig skolert i teoretisk refleksjon. Skjønt dette med holdninger er et viktig spor å følge, særlig fordi arkitektkontoret profilerer seg med en merkevare tuftet på norsk natur og mektige fjell fra Dovre. La oss derfor se hvordan dette naturimaget slår i praksis og hva slags holdninger som ligger til grunn.

foto: Kjetil Jacobsen, Villrein.no

Siden arkitektfirmaets symbolske utgangspunkt ligger på Dovre, er det naturlig å starte med «Viewpoint Snøhetta». Her har firmaets arkitekter tegnet en rektangulær kasse med panoramavinduer mot nord og sør. Det sentrale er naturligvis utsikten mot fjellformasjonen Snøhetta. Men jeg kan forsikre leserne om at utsikten fra en av toppene er langt mer imponerende og grensesprengende. Å sitte inne i den avlange kassa, som ligger helt malplassert i landskapet, holder kanskje for turister, men er i sitt vesen et stykke anti-natur.
Denne formen for anti-natur må vel ha noe med holdninger å gjøre? At designen er banal og fornektende i forhold til den stedegne natur, er innlysende, men det må da også ligge noen holdninger her? Og de er ikke akkurat naturvennlige og på lag med grønne verdier. Nei, tvert imot. Både i design, det vil si arkitektonisk form, og i den manglende respekt for omgivelsenes naturgitte miljø, demonstrerer arkitektkontoret Snøhetta holdninger som ikke bare bryter med naturvernets krav om tilpasning, men også avslører at firmaet er blottet for kulturell kapital.

Jeg tror vi bør betakke oss for den slags holdninger, som ikke bare ødelegger våre kulturelle og naturgitte omgivelser, de gjør også folk schizofrene i forhold til arkitektur. Snøhetta insisterer på at vi må vektlegge holdningen, som i arkitektenes hoder tydeligvis bare er dyp mening og vakker form, mens det de serverer oss ute i virkeligheten bare er banaliteter. Arkitektene taler her med to tunger, på den ene side teoretisk svada, på den annen en arkitektur som målbevisst krenker omgivelsene, enten det er i by eller ren natur.

foto: Snøhetta/DNT

Tydeligere enn på Dovre kommer dette til syne i gjenoppbyggingen av Tungestølen hyttegrend. Stedet eies av Den Norske Turistforening og Snøhetta har gjort sitt beste for å ødelegge hyttegrendas byggeskikk og kulturelle tradisjoner, samt krenke hele områdets natur og mektige utsikt mot fjellheimen. Grenda består av spredt småhusbebyggelse, et trekk Snøhetta har ført videre, mens selve bygningstypen har arkitekten suget av eget bryst og egne holdninger. For her går det over stokk og stein, med en bygge-uskikk som folk aldri har sett maken til. Veggene er skakke og takvinklene forskjellige for hver hytte. Og så den moteriktige manéren med å fjerne vindusrammer og takutspring, med den effekten at vi får det man kaller en anorektisk kondomarkitektur.

Hele hyttegrenda ser ut som den er tegnet av fulle folk, som sikkert har hatt propre holdninger, men har sløvet seg bort fra den kulturelle og naturgitte konteksten. For det mest iøynefallende ved dette hytteprosjektet er at den kulturelle og naturgitte konteksten ikke er implementert i holdninger og design. Den lokale byggeskikken er fullstendig overkjørt, og den arkitektoniske utformingen følger en asketisk geometri som er fremmed og fiendtlig til stedets naturgitte egenart.

Hvor i alle dager er det blitt av de «kontekstuelle undersøkelsene» som Snøhetta betoner så sterkt i sin programerklæring? Har ikke arkitektene skjønt at kontekstbegrepet ligger til grunn for § 29-2 i Plan- og bygningsloven, der det i klartekst sies at ethvert tiltak skal ta hensyn til eksisterende bebyggelse og naturgitte forhold? I så henseende er Snøhettas forslag til dødshus for Bjarne Melgaard helt på trynet i forhold til kontekst. Nå er det er ikke bare Snøhetta-arkitektene som dropper dette lovpålagte hensynskravet, men hele arkitektstanden. Det finnes ingen annen yrkesgruppe i dette landet, som har en mer opphøyet og egofiksert selvforståelse, og som faktisk tror at omgivelsene/konteksten må tilpasse seg deres prosjekter.

Jeg har enda et eksempel, av nyere dato, på Snøhettas suverene neglisjering av lokal byggeskikk og naturhensyn. Men da må vi til Frankrike, nærmere bestemt til Dordogne og den lille byen Montinac. Det er her Lascaux-grottene ligger med sine berømte hulemalerier, som visstnok er 17000 år gamle. Siden jeg bodde et par semester litt syd for Montinac, ble jeg godt kjent med både hulemaleriene og landskapet langs elven Severe. Det er et mykt, bølgende landskap som veksler mellom dyrket jord, noen knauser og ellers skogsterreng.


Mitt i dette landskapet plasserer Snøhetta inngangspartiet til sitt avanserte museumsbygg for Lascaux IV, som fører inn til et kunstig grotteanlegg med kopierte hulemalerier. Selve museet ligger skjult i terrenget, mens det store inngangspartiet utenfor strekker seg horisontalt, med en gradvis stigning som følger terrengets myke skråning. Slik sett er inngangspartiet delvis tilpasset terrengets stigning, men ikke som arkitektonisk uttrykk. Den kritthvite, terrasseformede konstruksjonen er strukturert med geometrisk presisjon i rette linjer og knekte vinkler. Her er ingen krumme linjer eller organiske avvik, som preger land- skap og natur, bare en knivskarp, rasjonell design i strid med omgivelsene.

Det forundrer meg med hvilken konsekvens Snøhetta-arkitektene overser den naturgitte konteksten i sine prosjekter. Naturen og landskapet er tydeligvis noe som må beherskes og undertrykkes. I så henseende tegner og formgir firmaet som en kaldblodig robot, uten omsorg for det naturgitte livsmiljøet. I bymiljøer derimot, trenger ikke de kontekstuelle undersøkelsene å bekymre seg om noe naturgitt landskap. Her er det bare levende mennesker, og de kan tilpasse seg hva som helst.
I det perspektiv kan da også Snøhettas arkitekter eksponere seg helt fritt i «isolerte mesterverker». Man kan selvsagt foreta kontekstuelle undersøkelser, men for hvert enkelt prosjekt vil strategien kunne eliminere «uvesentlige» aspekter, i den hensikt å oppnå maksimal utnyttelse av tomtearealet, og skape et formuttrykk som avviker radikalt fra de bebygde omgivelsene. Noe vi ser gang på gang når firmaets arkitekter prosjekterer sine egofikserte byggverk, som er helt malplasserte i enhver kontekst.

Rendering Snøhetta

Bygningen «Grønn diamant» i Porsgrunn er her et strålende eksempel på at «kontekstuelle undersøkelser» bare er et munnsvær, som skal roe innbyggerne og berolige oppdragsgiverne om at prosjektet er i ansvarlige hender. Byen har nå fått et signalbygg, som det heter, et ekte Snøhetta-verk. Men arkitektstanden synes ikke dette med signal er spesifikt nok, derfor brukes stadig oftere betegnelsen «Signaturbygg», for å fremheve at prosjektet er tegnet av den eller den arkitekten.

Nå har ikke Snøhetta-firmaet hatt problemer med den slags. De er jo ikke interessert i å lage «isolerte mesterverker», som det heter i programerklæringen, men opptatt av at ethvert prosjekt fra deres hånd, eller robotens skriver, skal tuftes på «kontekstuelle undersøkelser». En slik ansvarlig og moralsk vinkling på kreativiteten er selvsagt et kjempegodt salgs- argumentet, både nasjonalt og internasjonalt. Her scorer nok Snøhetta høyt i markedet, ja så høyt at oppdragsgiverne også går god for det arkitektoniske uttrykket. Ansvarlighet og moral tyder jo på at designen også må være helt topp.

Det er neppe så mange oppdragsgivere som har fordypet seg i Snøhettas programerklæring, for den representerer noe av det sleipeste av markedsføring jeg har vært borti. Ja, den er så slu og full av dobbeltkommunikasjon og fordekt moralisme at den for 30 år siden ville ha fått toppscore i Dusteforbundet. Men det er selvsagt greit å markedsføre seg, også for arkitekter. Det jeg allikevel etterlyser, er en forståelse av byggekunstens grunnleggende prinsipp, nemlig at arkitekturen alltid er en menneskelig adferd.

Mest lest