Kultur

Det nye Nasjonalmuseet bak Vestbanen

At det oppstår uenighet og strid om arkitektur, er forståelig. Særlig gjelder det ny bebyggelse i etablerte boligmiljøer. Hvis det nye bygget virker annerledes og fremmedartet, er det rimelig at naboene reagerer og noen ganger protesterer. Da kan de klage til de ansvarlige i kommunen og henvise til hva som står i Plan- og bygningslovens §§ 29-1 og 29-2 om tilpasning til og respekt for den eksisterende bebyggelse.

Strid om arkitektur er egentlig mer alvorlig, enn om man er uenig i kunstneriske uttrykksformer. Om noen kjøper et bilde eller en skulptur, så er det en privatsak. Eieren plasserer gjenstanden i sin egen bolig og er hverken til glede eller sjenanse for naboene. Helt annerledes er det når en tiltakshaver bygger et hus eller en boligblokk i nabolaget. Da er bygningen synlig for alle og enhver, den har erobret en del av det offentlig rommet som strekker seg lenger enn selve tomtearealet.

I en trykksak fra Statens byggeskikkutvalg (1999), med tittelen «Mitt hus er din utsikt» drøftes bl. a. arkitekturens plass i det sosiale rommet. Utsikt i denne sammenheng dreier seg ikke bare om å miste et vidt utsyn fra egen bolig, men at nybyggets uvanlige utforming er til irritasjon og ubehag. Enten man sier mitt hus er din utsikt, eller ditt hus er min utsikt, så betoner utsikt-begrepet en sosial dimensjon som stiller arkitekturen til ansvar overfor felles- skapets estetiske og kulturelle normer.

At arkitektene har problemer med en slik normativ vinkling er forståelig. Deres profesjonelle identitet er basert på en forestilling om at arkitekturen er en kunstnerisk uttrykksform som ikke har andre grenser enn de rent tekniske. Arkitektur er en fri kunstart og arkitekten en fri kunstner. Ut fra en slik kunstnerisk jeg-oppfatning er arkitektens produkter bare underlagt estetiske prinsipper og kriterier, og de må vurderes der etter. Da vil selvsagt hensynet til naboer og det sosiale rommet bli oppfattet som et inngrep i den kunstneriske friheten.

Det er riktig at arkitektene helt siden renessansen har blitt betraktet som kunstnere, men samtidig har de også vært underlagt oppdragsgiverens ønsker og krav. Her var det ingen fri kunst, hvilket det heller ikke er i dagens samfunn, enten arkitektene jobber for private utbyggere eller tar oppdrag fra det offentlige. Det stilles alltid krav fra tiltakshaverne, i tillegg må de innordne seg et lovverk som ytterligere begrenser den kunstnerisk frie utfoldelsen. Etter annen verdenskrig har lovgivningen i byggesektoren stadig blitt skjerpet, med en stigende vektlegging av boligmiljøenes kulturelle og historiske betydning.

Man kan altså ikke bygge hva som helst lenger. Det holder ikke å si at dette er et kunstnerisk uttrykk og en moderne tidsmessig stil. All arkitektur må tilpasse seg det sosiale rommet, slik har det vært i alle historiske stilperioder. Det merkelige er at byggeskikken i de perioder allikevel har vært utrolig variert og kreativ, mens den moderne arkitekturen bare skaper monotone og ensformige bygg. En del kan nok skyldes rigide standardiseringer og funksjonskrav, men det meste kan tilskrives den minimalistiske overstyringen fra modernistiske stilidealer.
Man forundres over hvor lite selvinnsikt arkitekter har på det punkt. Da jeg for en del år tilbake foreleste i kunsthistorie og formteori ved Arkitekthøyskolen i Oslo, så jeg at studentene bare tenkte og tegnet i tråd med kubemodulen. Enten forlenget de den i høyden eller i lengderetningen, halverte kuben eller skråskar den, men alltid med rette linjer og graderte vinkler, som om de jobbet etter et legokonsept. Krumme linjer og buede former så jeg aldri noe til.

Fortsatt sitter denne legotenkningen i hodet på dagens arkitekter, selv hos de berømte. Det er bare å kaste et blikk på formgivningen av det nye Munchmuseet og Nasjonalmuseet. I sistnevnte tilfelle er museet konstruert med liggende, rektangulære bokser, som fremkommer ved at man legger kubemodulen på rekke og rad. Det er ingen avansert arkitektur, bortsett fra at den langsgående vindusrekken skulle bestå av en bestemt glasstype, som det nå viser seg ikke kunne brukes. Den innvendige romstrukturen følger det samme geometriske opplegget med små og store rom i vinkelrett rekkefølge. Bygningen som helhet har for øvrig ingen arkitektoniske finesser, hvis man da ikke oppfatter den geometriske formstrukturens upersonlige karakter som toppen av estetisk raffinement.

Det nye Munchmuseet er dominert av den samme kjedsommelige geometrien, skjønt den lille knekken på toppen får enkelte arkitektkyndige til å berømme bygningen for sin formsikre, skulpturale karakter. Nå er ikke denne skulpturale knekken særlig ny og original, arkitekten har allerede brukt den i et boligkompleks på Kanariøyene. Arkitektonisk er altså ikke det nye Munchmuseet formet som et museumsbygg, det kunne like gjerne vært et boligkompleks.

Det ligger da heller ikke noe i arkitekturen som tilsier at bygningen skulle være et kunstmuseum, den dimensjonen mangler fullstendig, slik den også er helt fraværende i det nye Nasjonalmuseet. Hvorfor er disse bygningene da så oppskrytte? De betegnes endog som signalbygg, uten at vi skjønner hva de signaliserer, annet enn arkitektonisk kjedsomhet og en estetikk på tomgang. Den slags er det jo ikke så mye å skryte av, bortsett fra at de er tegnet av internasjonalt berømte arkitekter. I følge dagens estetikk ligger ikke lenger det kunstneriske i det fysiske byggverkets arkitektur, men i bruken, i at bygningene blir brukt som kunstmuseer. Da kan de selvsagt bygges etter samme modul og se ut som hva som helst. Men noen særlig kreativ arkitektur blir det ikke. I alle fall om den skal bestemmes av egofikserte arkitekter som i stedet for å skape en bebyggelse til pryd for samfunnet og det sosiale rommet, heller vil reise monumenter over sin kunstneriske begavelse.

 

 

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!